Et innlegg av Ottar Brox i Dagsavisen (25. oktober) etterlater inntrykk av at jeg enten forsøkte å lure leserne eller ikke forsto hva jeg skrev da jeg den 7. oktober omtalte Regjeringens statsbudsjett.

     
     Brox spør om jeg ikke skjønner forskjell på «privat» og «konkurranseutsatt» sektor (underforstått: statsbudsjettet er ikke så farlig som Clemet påstår, fordi store deler av privat sektor ikke er konkurranseutsatt) og stiller deretter en rekke retoriske spørsmål, basert på hans egen barnelærdom om økonomi.
     
     Brox tar, riktig nok også det retorisk, forbehold om det kan være han selv som ikke har fulgt med i timen, og dette kan jeg bekrefte: Hans bastante teorier er passé og vil sannsynligvis bli enda mer passé i tiden som kommer. «Konkurranseutsatt sektor», eller konkurransesektoren som stadig flere omtaler den, er ikke lenger en presis betegnelse. Statistisk sentralbyrå hadde tidligere inndelt alle næringer etter tre mulige konkurransekategorier (skjermet, utekonkurrerende og hjemmekonkurrerende), men disse er nå offisielt forlatt. Overgangen mellom disse sektorene er blitt stadig mer flytende, og stadig flere næringer opplever alle typer av konkurranseformer.
     
     Til slutt vil nesten alle former for konkurranse nå alle næringer, inklusive offentlig sektor. Innen for eksempel høyere utdanning er konkurransen fra utlandet allerede følbar. I praksis vil likevel konkurransen fra utlandet variere; industrien er for eksempel 100 prosent konkurranseutsatt, mens en butikk (som Brox nevner), neppe merker så mye til konkurransen fra utlandet - kanskje med unntak av i Halden. Men også butikken lever av innsatsfaktorer og varer og tjenester fra andre som er utsatt for internasjonal konkurranse.
     
     
     Brox' anliggende har alt i alt ganske liten verdi som forsvar for statsbudsjettet. Oppsummert kan man si at statsbudsjettet både diskriminerer «privat sektor» (det vil si den del av økonomien, inklusive hel- og deleide statsaksjeselskaper, som ikke er offentlig forvaltning) og «konkurranseutsatt sektor» i mer snever forstand. De umiddelbare skadevirkningene kan være litt forskjellige, men i sum bidrar forslaget til å svekke Norges konkurranseevne og næringslivets evne til å finansiere den verdiskapingen som skjer i offentlig sektor, herunder blant annet velferdsproduksjonen.
     
     Jeg tror både Brox' gamle lærebøker og de litt nyere vil bekrefte én ting: Velferd forutsetter verdiskaping, og all verdiskaping kan ikke skje i den skattefinansierte delen av økonomien; en betydelig del må også skje i et marked. I en åpen økonomi som den norske kan heller ikke all verdiskaping foregå i «skjermede» markeder - den må også bidra positivt til betalingsbalansen.
     
     Sagt med andre ord: Det er positivt at mennesker, kapital og investeringer kan «flyte fritt», men nettovirkningen av bevegelsene mellom sektorer og over landegrensene må være slik at vi opprettholder nok verdiskaping i Norge til å betale for den velferden vi vil ha. Skal vi oppnå nok verdiskaping, må betingelsene for å lokalisere seg i Norge - for bedrifter, kapital og mennesker - være konkurransedyktige i forhold til betingelsene i andre land.
     
     Og det er dette som er problemet: Betingelsene for å lokalisere økonomisk verdiskaping til Norge blir dårligere, mens de i svært mange andre land blir bedre. Virkningene av en slik politikk merkes ikke med én gang, men de merkes over tid. Akkurat som Irland, Sverige og Finland har trengt tid for å bygge opp økonomien, vil det ta tid, særlig for et land med store petroleumsinntekter, å bygge den ned. Men en ting vet vi: Det er mye lettere å ødelegge enn å reparere, særlig når de som ødelegger kan overlate til andre, dvs. dagens barn og unge, å reparere skadene.
     
     NHO har, så vidt jeg vet som den eneste i Norge, utviklet et «konkurranseevnebarometer» for Norge. Der sammenligner vi 10 land og over 100 indikatorer som vi mener har betydning for bedrifters (og til en viss grad også personers) lokaliseringsvalg. Indikatorene er fortrinnsvis objektiv og sammenlignbar statistikk, i den grad det finnes - men barometeret inkluderer også subjektive spørreundersøkelser med mange tusen bedriftsledere i disse landene. De 100 indikatorene er sammenstilt i et mindre antall faktorer, som for eksempel «offentlig sektor», «skatter og avgifter», «miljø», «utdanning», «næringslivsklima» og så videre.
     
     Og spørsmålet er: Utmerker Norge seg positivt på noen av disse områdene? Utmerker vi oss spesielt negativt? Og hvordan er trenden? Svekker eller styrker vi vår konkurranseevne som lokaliseringsland for verdiskaping fra ett år til et annet?
     
     Undersøkelsen har hittil vært gjort i tre år. Oppsummert kan vi si at Norge ikke scorer på topp på noen av faktorene, men at vi oppnår «bronseplass» på et par - tre av faktorene, herunder for eksempel utdanning, der undersøkelsen viser at vi i hvert fall kvantitativt gjør det bra. På noen områder scorer vi veldig dårlig; det gjelder blant annet «forskning og utdanning» og «næringslivsklima». Men den gjennomgående trenden er tydelig: Vi scorer dårligere for hvert år som går, dels fordi vi fører gal politikk selv - dels fordi andre land fører riktigere politikk.
     
     Vi vet ennå ikke hvordan konkurranseevnebarometeret vil se ut etter at - eller dersom - Regjeringens forslag til statsbudsjett er eller blir gjennomført. Men mitt tips er ganske klart: Vi kommer fortsatt til å bevege oss i gal retning - dels på grunn av politikken vi selv fører, dels på grunn av den politikken andre land fører. Når vi øker skattene mens Sverige reduserer dem, vil det føre oss én vei: Norge blir mindre attraktivt som lokaliseringsland - i dette tilfellet i forhold til Sverige, som til gjengjeld styrker sin posisjon i forhold til Norge.
     
     Norge kan ikke forvente at vi skal være «best» i alt. Ingen land er det, og noen av de fortrinn og ulemper landene har, er simpelthen naturgitte eller svært vanskelige å endre. På andre områder er det opp til oss selv: Noen områder, som for eksempel skatte- og avgiftspolitikken, er så viktig for bedrifters lokaliseringsvalg at vi ikke kan tillate oss å være dårligere enn andre land. Andre områder, som for eksempel forskning, utdanning eller IKT-infrastruktur, er områder der vi selv kan skape oss et fortrinn hvis vi vil.
     
     
     Noen av lokaliseringsfaktorene kan synes innbyrdes motstridende og er det kanskje også på kort sikt: Bedriftene vil både ha en velfungerende offentlig sektor og lavt skattenivå. Men en «velfungerende» offentlig sektor er ikke nødvendigvis den sektoren som får mest mulig penger, og faktorenes orden er ikke likegyldig. En velfungerende offentlig sektor skal ikke bare være effektiv, men også bærekraftig - det vil si at den skal vise seg holdbar i det lange løp og levere det den lover. Det gjør den ikke, hvis den bygges på sandgrunn, slik den gjør hvis vi for lenge og i for stor grad bevilger oss velferd på bekostning av verdiskapingen.
     
     For det er dette som skjer i statsbudsjettet: Regjeringen gjør ingenting av betydning for å øke tilbudet av vår for tiden knappeste ressurs, nemlig arbeidskraften. I stedet fordeles den arbeidskraften vi har på en ny måte ved at offentlig sektor får fortsette å vokse på bekostning av både (!) privat sektor og konkurranseutsatt sektor. Forslaget kan forbedres i Stortinget nå - eller vi kan vente og i stedet påføre oss en mye tyngre oppgave siden.
     
     Kristin Clemet er viseadministrerende direktør i NHO.