Kommentarer til Clemets merknader av Fritz C. Holte [H 7]

I stedet for å drøfte Clemets innvendinger i den rekkefølgen de kommer, skal jeg drøfte dem mer systematisk.

I drøftingene av tilbudet av arbeid og av produktiviteten i offentlig sektor, bygger jeg så langt råd er på Holdenutvalgets utredning. Av disse to grunnene er dette ikke helt tilfredsstillende:

Holdenutvalget gjengir ofte resultater av framskrivninger uten å gi en fullstendig redegjøring for de forutsetningene framskrivningene bygger på.

Utvalget behandler ofte samme problem på ulike steder i utredningen. Jeg kan begå feil når jeg setter sammen "biter" som er hentet fra ulike kapitler.

Det er imidlertid neppe tvil om at jeg gjennom utvalgets utredning får et mye bedre grunnlag for vurderinger enn om jeg skal bygge på egen synsing.

En tredje mulighet er å gå til Holdenutvalgets kilder, og vurdere dem. Men det vil kreve mye mer arbeid enn jeg kan avse nå.

FORMÅL OG VERDIER

"Formålet med politikken er verken systemene, verdiskapningen, privat eller offentlig sektor - men menneskene og deres velferd."

Clemets og mine verdier ser ut til å være de samme på vesentlige punkter. Hun skriver nemlig:

"Jeg aksepterer ikke at "min" politikk er mindre medmenneskelig enn Regjeringens politikk."

Jeg tolker dette som et uttrykk for at Clemet mener at politikken bør være preget av medmenneskelighet.

Jeg spurte i mine kommentarer om hvordan Clemet ville velge mellom to alternativer, A og B, under forutsetning av at uansett hva hun valgte ville bli lokalisert "nok" næringsvirksomhet i Norge. Hun foretrekker

Alternativ B der både sykehjemspasienten og resten av befolkningen får det stadig bedre,

Alternativ A der sykehjemspasientene får det dårligere, og der resten av befolkningens levestandard øker raskere enn under Alternativ B.

TILBUDET AV ARBEID

Merk at med "tilbud av arbeid" menes i det følgende "antall mennesker som ønsker lønnet arbeid", og altså ikke "antall jobber som ønskes besatt".

Clemets hovedinnvending mot statsbudsjettet

Clemet nevner to innvendinger mot statsbudsjettet; den ene at det ikke bidrar til økt tilbud av arbeid; den andre at det fører til økt bruk av arbeidskraft i den offentlige sektor. Da jeg leste hennes avisinnlegg, fikk jeg inntrykk av at de to innvendingene var nokså likestilte. For å få en ryddig diskusjon valgte jeg å konsentrer meg om bruken av arbeidskraft.

"Det er mangel på arbeidskraft både i privat og offentlig sektor, og vår hovedinnvending mot statsbudsjettet er at det ikke fremmer tiltak av betydning for å løse det problemet - ved å øke tilbudet av arbeidskraft."

Clemets hypotese

Clemet nevner en rekke eksempler på hva som kan tenkes gjort for å øke tilbudet av arbeid. Hun skriver at eksemplene nevnes "uten at det dermed er sagt at det er veldig lett å gjøre det." Men fordi hun nevner dem, finner jeg grunn til å anta at hun er enig i følgende hypotese:

Hvis de ønsker det, kan myndighetene sørge for en betydelig økning i tilbudet av arbeid.

Jeg skal kalle denne hypotesen Clemets hypotese. Men jeg vil understreke at jeg ikke vet om Clemet aksepterer den eller ikke.

Holdenutvalgets vurderinger og beregninger

"Yrkesdeltakelsen har økt kraftig de siste årene, og i 1999 var yrkesfrekvensen høyere enn ved forrige konjunkturtopp. - - Yrkesdeltakelsen er nå svært høy i de fleste aldersgrupper og mulighetene for ytterligere vekst er begrenset. - - - Alt i alt er det neppe grunn til å tro at arbeidsstyrken vil kunne øke mer enn endringene i befolkningen tilsier." (s. 212.)

Utvalget nevner i den forbindelse at Statistisk sentralbyrå lager prognoser for arbeidsstyrkens utvikling ved hjelp av en "modell" som kalles MOSART. Her er et sitat fra utredningen:

"Uten nettoinnvandring vil arbeidsstyrken, ifølge MOSART-beregningene, øke med om lag 3 500 personer årlig fram til 2010." (s. 213n.)

Holdenutvalgets drøfting av mulighetene for å øke tilbudet av arbeid, støtter ikke Clemets hypotese.

Økt økonomisk press for å øke tilbudet av arbeid

Jeg ser imidlertid særlig to muligheter for likevel å kunne argumentere for Clemets hypotese.

Den ene bygger på at et av virkemidlene som kan brukes for å øke tilbudet av arbeid, er å gjøre det økonomisk vanskeligere å stå utenfor arbeidslivet. Ved å redusere støtten til alenemødre, kan flere av dem "tvinges" ut i arbeidslivet. Det samme gjelder for en del andre grupper.

For i hvert fall de fleste av oss fins det imidlertid en grense for i hvor store "doser" vi synes det er akseptabelt å bruke dette virkemidlet. Ved å sette denne grensen betydelig høyere enn det er gjort i forutsetningene bak de beregningene Holdenutvalgets refererer, kan vi i alle fall på kort sikt få et betydelig større tilbud av arbeid. Men jeg tror ikke Clemet vil sette grensen betydelig høyere enn forutsatt i beregningene.

Økt innvandring

Et annet tenkelig argument for Clemets hypotese bygger på at vi kan øke tilbudet av arbeid betydelig hvis vi både kan og vil sørge for at innvandringen blir mye høyere enn i dag.

Befolkningens fordeling på ulike aldre vil endres hvis vi tillater omfattende innvandring i Norge, og sørger for at innvandrerne hovedsakelig er i en alder der de fleste arbeider. Hvis vi får vi en slik innvandring kan "antall mennesker som er i en alder der de fleste arbeider" vokse minst like raskt som "antall mennesker som er i en alder der mange har behov for omsorgstjenester". Sett også at vi sørger for at innvandrerne er uten fysiske eller psykiske handikap som gjør dem lite egnet i arbeidslivet. I så fall kan vi skaffe nok arbeidskraft til omsorgstjenestene uten at en økende andel av arbeidskraften må brukes i omsorgsarbeid.

Men bør Norge føre en slik innvandringspolitikk? Bør ikke medmenneskelighet tilsi at vi i betydelig grad tar hensyn til følgende: Mange av de som har størst behov for å få komme bort fra de forholdene de lever under, er i en alder der de fleste ikke arbeider, og/eller de har fysiske eller psykiske skader som gjør dem lite egnet i arbeidslivet?

Statistisk sentralbyrås modell MOSART er blitt brukt til å lage en beregning der det forutsettes en netto innvandring i på 10 000 personer i perioden 2003-2020. En slik innvandring vil føre til at økningen i arbeidstyrken i den perioden blir mellom 7 000 og 10 000 per år i stedet for 3 500 per år. (. 213.) Utvalget skriver i den forbindelse at "Innvandringen bidrar til økt arbeidsstyrke, men yrkesdeltakingen blant innvandrere er lavere enn i befolkningen ellers." (s. 213n.)

Min konklusjon er at det må skje en meget drastisk endring i vår innvandringspolitikk hvis den endringen skal føre til at vi kan få "nok" arbeidsinnsats i omsorgsarbeid uten at slikt arbeid utgjør en økende andel av bruken av arbeidskraft.

PRODUKTIVITETEN I OFFENTLIG SEKTOR

Clemets syn på mulighetene for effektivisering

Hvis jeg har forstått Clemet rett, mener hun at systemreformer og konkurranseutsetting kan gi en betydelig effektivitetsøkning i "produksjonen" av de typene av tjenester den offentlige sektor yter i dag. Hun skriver

" Systemreformer omfatter en lang rekke tiltak som sykehjemmenes eiere, dvs. det offentlige (i siste instans representert ved politikerne), kan gjennomføre. Det kan dreie seg om endrede organisasjons- og tilknytningsformer, budsjettrutiner, regelverk, grad av detaljstyring, rapportering, handlefrihet for de ansatte, enklere målstrukturer, systemet for lønnsdannelse osv. osv.

Konkurranseutsetting innebærer at arbeidet - men ikke ansvaret - utføres av andre, evnt. av det offentlige selv - etter at det er gjennomført en anbudskonkurranse. Også konkurranseutsetting kan synliggjøre og fremtvinge andre og mer effektive måter å utføre arbeidet på."

Holdenutvalgets drøfting mulighetene for effektivisering i den offentlige sektor

"Denne delen skal omhandle spørsmålet om effektivitet i offentlig forvaltning generelt og særlig om mest mulig effektiv ressursutnyttelse. - -

Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å fremme konkrete forslag til endringer eller reformer for offentlig forvaltning, men vil drøfte ulike strategier og virkemidler for en mer effektiv og bedre organisert offentlig sektor." (s.331.)

I del 13.2 drøfter utvalget ulike tiltak, blant annet systemendringer og konkurranseutsetting. I denne delen vurderer ikke utvalget hvor mye som kan oppnås ved hjelp av disse tiltakene.

I del 6.7 gjør utvalget rede for et scenario som er kalt Offentlig omsorg, og refererer i den forbindelse en framskrivning av offentlige inntekter og utgifter. Framskrivningen bygger bl.a. på følgende hypotese:

"Tiltak for økt effektivisering i offentlig tjenesteproduksjon. Tiltakene forutsettes å gi en produktivitetsvekst som tilsvarer ¼ prosent årlig besparelse i arbeidskraftbehovet som kreves for å yte en gitt standard og dekningsgrad. Over en 50-års periode innebærer dette en arbeidsbesparelse på omlag 12 prosent. Det er ikke i forbindelse med framskrivningen tatt stilling eksakt til hvilke tiltak som gjennomføres for å oppnå en slik effekt." (s. 133.)

Det virker rimelig å forutsette at under framskrivningen har en brukt den innsikten som er vunnet gjennom utvalgets drøftinger i del 13.3. Den innsikten har en fått ved hjelp av drøftinger der bl.a. systemendringer og konkurranseutsetting er vurdert.

Produktivitetsøkning og befolkningsendringer

Den er nærliggende å sammenlikne utvalgets hypotese om hvor raskt produktiviteten vil øke, med følgende uttalelse;

For eksempel viser beregninger at sysselsettingen i kommuneforvaltningen - som følge av demografiske endringer - vil måtte øke fra 19 pst. av total sysselsetting (utførte timeverk) i 1997 til 29 pst. i 2050 for å opprettholde samme standard og dekningsgrad som i utgangspunktet) (inkl. gjennomføring av allerede vedtatte reformer.) - - - (s. 332).

Beregningene bygger på en forutsetning om uendret effektivitet i "produksjonen" av offentlige tjenester.¹

Det antas altså at med samme effektivitet vil den demografiske utviklingen (dvs. endringene i befolkningen) isolert sett kreve at sysselsettingen i kommuneforvaltningen øker med 52.5% fra 1997 til 2050 (10 utgjør 52.5% av 19), mens produktiviteten forventes å vokse med 12% fra 2000 til 2050. En sammenlikning av tallene 12 og 52.5 indikerer at den forventede sysselsettingsreduksjon som følge av produktivitetsøkningen er mye mindre enn for den sysselsettingsøkningen befolkningsendringene tilsier.

Av flere grunner må vi være forsiktige når vi foretar slike sammenlikninger. Men selv om vi antar at riktige tallet for produktivitetsøkningen fra 2000 til 20050 er dobbelt så stort som forutsatt - dvs, 24 i stedet for 12. - er det rimelig å konkludere slik:

Sett at den offentlig tjenesteytingen skal ha samme standard som i dag. I så fall vil "den sysselsettingsreduksjonen som vil følge av økt produktivitet" være langt fra tilstrekkelig til å kompensere for "den sysselsettingsøkningen som vil følge av endringer i befolkningen".

MINDRE OFFENTLIG INNSATS PÅ EN DEL OMRÅDER

"Det forekommer meg utenkelig at det ikke finnes noen deler av offentlig sektor som - - - kan redusere sin sysselsetting fordi tilbudet ikke lenger er (like) viktig."

Det er jeg enig i. En annen sak er at Clemet og jeg kanskje er uenige om hvilke deler av tilbudet som ikke lenger er (like) viktig.

Kanskje Clemet ønsker at mulighetene for "avvikling av en del av den offentlig tjenesteytingen vi har i dag" skal trekkes inn i debatten mellom henne og meg. I så fall synes jeg at hun bør starte med å peke på hvilke deler av offentlig sektor hun mener vi bør drøfte . Før det er gjort, det er vanskelig å nå fram til en begrunnet mening om hvor mye sysselsettingen i offentlig sektor både kan og bør reduseres på den måten.

FRI FLYT AV KAPITAL

Frie kapitalbevegelser og lokalisering av næringsliv

1. Sett at Norge får den befolknings- og produktivitetsutviklingen det er grunn til å vente. I så fall må en økende andel av arbeidskraften bli brukt i omsorgsarbeid hvis de som trenger omsorg skal få ta del i velstandsøkningen.

2. Sett at Norge fortsatt skal ha frie kapitalbevegelser overfor utlandet. I så fall vil det være viktig for oss å sørge for at Norge blir et attraktivt land for lokalisering av næringsliv.

3. Det vil antakelig være vanskelig (umulig?) å sørge for at Norge blir et attraktivt land for lokalisering av næringsliv hvis omsorgsarbeid skal legge beslag på en økende andel av arbeidskraften.

4. Det som er pekt på i punktene 1-3, utgjør et argument for at Norge ikke vil være tjent med frie kapitalbevegelser overfor utlandet i årene framover.

5. Argumentet i punkt 4 er et sterkt argument for at Norge i årene framover ikke bør ha frie kapitalbevegelser overfor utlandet.

"Selv om det er mange negative bruttovirkninger av den "frie flyten" over landegrensene, - - -".

Siden hun skriver dette i den pågående diskusjonen med meg, anser jeg det for mulig at hun mener at argumentasjonen i punktene 1-5 under visse betingelser er relevant.

Er du - blant annet i lys av det jeg har sitert fra Holdenutvalgets utredning - enig i punkt 1 i argumentasjonen?

Er du i så fall enig i hele argumentasjonen? Eller er det slik at du aksepterer den første delen av den, men ikke hele? Hvor er det da at du "hopper av"?

Bør Norge ha frie kapitalbevegelser overfor utlandet i årene framover?

Clemet skriver om nettovirkningen av den "frie flyten over landegrensene" at den er

"udiskutabel positiv: Velstanden i verden har økt enormt, og Norge er et av de land som har vært og er mest åpne, og som derfor har profitert mest på denne globaliseringen. Det er i dag de land som står mest utenfor den "frie flyten"/globaliseringen (enten pga. diktatoriske regimer og/eller fordi de rike landene har holdt dem utenfor med proteksjonisme osv.), som er fattigst."

Min innvending mot denne argumentasjonen er at den beskjeftiger seg med andre spørsmål enn det jeg har reist i den setningen som er utgangspunktet for Clemets kommentar. Det spørsmålet er om Norge i årene framover vil være tjent med frie kapitalbevegelser.

Clemet beskrivelse av den historiske utviklingen er lite relevant i denne sammenheng. En sak er at den historiske utviklingen hun beskriver, for en stor er et resultat av omfattende handel. Det er kapitalbevegelser, og ikke handel jeg har skrevet om. En annen sak er at Norge har hatt stor nytte av kapitalimport, men da hovedsakelig av kapitalimport som fant sted i perioder der kapitalbevegelsene ikke var frie. (Mer om dette i HA 2000:7 Kommentarer til Schjøtt-Pedersens argumentasjon for frie kapitalbevegelser.)

Vi bør selvsagt prøve å lære av historien. Men det vil være ukritisk bruk av historien å se bort fra at kapitaloverføringene mellom landene også begrenses av andre hindringer enn offentlige inngrep, og at disse "andre" hindringene er mye svakere i dag enn de var for få år siden. Det er svekkelsen av de "andre" hindringene som gjør at frie kapitalbevegelser - i motsetning til tidligere - nå fører til hard konkurranse mellom landene om å være mest mulig attraktive for lokalisering av næringsliv. At dette har skjedd, er en viktig grunn til at vi ikke bør bruke historien slik Clemet gjør det.

I mine kommentarer til Clemets avisinnlegg unnlot jeg - for å få debatten ryddigere - å drøfte om Norge bør ha frie kapitalbevegelser. Men nå når vår debatt om en del andre spørsmål kanskje nærmer seg slutten, tar jeg gjerne en debatt med Clemet - hvis hun ønsker det - om hva som taler henholdsvis for og mot at Norge bør ha frie kapitalbevegelser overfor utlandet i årene framover.

NOTE

"Denne typen framskrivninger av behovet for arbeidskraft i offentlig sektor tar utgangspunkt i dagens situasjon, og tar ikke hensyn til at det kan skje endringer i organiseringen av tjenesteytingen, forbedringer i produktivitet, endret arbeidsdeling offentlig/privat, endringer i helsetilstand m.v. Det er for eksempel mye som tyder på at eldres helse forbedres i takt med økt levealder, slik at behovet for helse- og omsorgstjenester ikke øker proporsjonalt med antall eldre. Opprettholdelse av standard og dekningsgrader innebærer dermed i realiteten en kvalitetsøkning og forbedring av tilbudet.

På den andre siden er det også andre drivkrefter som bidrar til økt press mot offentlige tjenester, spesielt det forhold at brukerne blir stadig mer bevisste og krevende i etterspørselen. Det skyldes både økt inntektsnivå i befolkningen og stadig økende muligheter for tilbud av nye og forbedrede tjenester. Etterspørselen kan derfor forventes å øke sterkere enn den demografiske utvikling skulle tilsi." (s. 332).