Meny:
Startsiden
|
|
|
H 9
Kommentarer til "Adjø solidaritet?"
Jon Erik Dølvik
av
Fritz C. Holte
 KAPITTEL 5: ØMU-PROBLEMER
|
ØMU-landene
vil møte en rekke problemer. Her er litt om to av dem.
Vi må regne med at det i ØMU-området stadig vil
være såkalte regionale skjevheter. Kan de håndteres på
en tilfredsstillende måte? Her er et sitat fra Dølvik, s 72-73:
"Usikkerheten er betydelig når det gjelder regionale
skjevheter - for eksempel hvis noen land opplever sterk vekst og andre krise -
og EU ikke har ikke et føderalt budsjett som kan tjene som automatisk
stabilisator eller overføringsmekanismer mellom ulike regioner. Mens den
eneste sammenlignbare pengeunionen, USA, har et føderalt budsjett
på over 20 prosent, er EU-budsjettet 1,3 prosent av BNP og utsatt for
krav om kutt. - - - .
Når landene ikke lenger kan bruke devaluering og pengepolitikken til
å mestre svingninger i økonomien (og finanspolitikken er
låst), vil kravet til fleksibilitet i arbeidsmarkedet og
lønnsdannelsen øke. Siden mobiliteten i europeiske
arbeidsmarkeder er liten, betyr det at betydningen av makroøkonomisk
lønnsfleksibilitet og såkalte "interne devalueringer" vil
øke. Det vil isolert sett skape behov for en mer effektiv
inntektspolitikk, etter mønster av Solidaritetsalternativet (som bygde
på premisser svært like ØMU, dvs. fast valutakurs)."
Med en indre devaluering mener Dølvik her antakelig at
myndighetene sørger for at de innenlandske prisene stiger saktere enn
prisene i andre ØMU-land.
La oss fortsette Dølviks resonnement, og la oss som eksempel anta at
det er økonomisk krise i Italia.
Vi må regne at det er betydelig sjanse for at en av disse to tingene
vil skje:
Italia klarer ikke å etablere et trepartsamarbeid etter mønster av
Solidaritetsalternativet.
Italia klarer å etablere et trepartsamarbeid. Men det klarer også
andre ØMU-land, og deres nasjonale trepartsamarbeid er minst like
effektive som det italienske. De andre landene bruker sine trepartsamarbeid til
å forsvare sin konkurranseevne. Italia klarer derfor ikke å
forbedre sin konkurranseevne ved at partene prøver å gjøre
det partene i det norske trekantsamarbeidet forutsettes å gjøre.
(Jf. kapittel 3 der det norske trekantsamarbeidet er beskrevet.)
For Italia vil i så fall antakelig den eneste muligheten for å
få til en indre devaluering være å sette i verk tiltak som
reduserer den innenlandske etterspørslen etter produkter. Slike tiltak
vil føre til økt italiensk arbeidsledighet, og derfor også
til økt samlet ledighet i ØMU-området.
Konklusjonen blir derfor at det er betydelig fare for at i
ØMU-området blir regionale skjevheter håndtert på en
måte som fører til økt arbeidsledighet.
La
oss se på enda et sitat fra Dølvik. Her er en beskrivelse av noe
som antakelig lett vil kunne skje i ØMU-området. (Dølvik s. 75)
"I europeisk fagbevegelse er det frykten for
økonomisk stagnasjon som er mest framtredende, dvs. at skjerpet
markedskonkurranse, kamp om investeringer og jobber, samt frykt for økt
ledighet vil utløse en dynamikk av "downward bidding" - en spiral av
konkurranseorientert lønnsmoderasjon. Hvis alle satser på å
trygge sin konkurransesituasjon ved ekstra lønnsmoderasjon- slik
Nederland og Norge har gjort i deler av 90-tallet - kan spillerommet for
lønnsvekst stadig skrumpe og en deflasjonsspiral med lavere
etterspørsel, investeringer, vekst og sysselsetting som alle taper
på bli utløst."
