Meny:
Startsiden
    
H 9

Kommentarer til "Adjø solidaritet?"
Jon Erik Dølvik

av
Fritz C. Holte

 KAPITTEL 6: ET EUROPEISK TREPARTSAMARBEID?

  INNLEDNING

Et av Dølviks budskap er at den norske arbeidslivsmodellen har mange sterke sider som det er verdt å bygge videre på. Et annet budskap er at internasjonaliseringen av næringslivet gjør at vi i tillegg til nasjonale organisasjoner trenger regionale organisasjoner.

Hvis jeg har forstått han rett, innebærer dette at han håper at ØMU skal kunne løse sine problemer ved hjelp av et trepartsamarbeid på europeisk plan, dvs et samarbeid mellom en sterk europeisk fagorganisasjon, en sterk europeisk arbeidsgiverorganisasjon, og EU-organer med mye større myndighet enn EUs organer har i dag.

Med ØMUs problemer mener jeg her tendensen til regionale skjevheter, og faren for at kamp om konkurranseevne vil skape deflasjonsspiraler.

  SJANSENE FOR Å FÅ ETABLERT ET EUROPEISK TREPARTSAMARBEID

Dølvik peker flere steder i sin rapport på at noen mener at et effektivt europeisk trepartsamarbeid trengs for å kunne få tilfredsstillende forhold i ØMU-landene. Det er et argument for at et slikt samarbeid kommer til å bli etablert. Men jeg synes det er større grunn til å legge vekt på det han skriver om vanskelighetene med å få etablert et slikt samarbeid.

I et avsnitt om bakgrunnen for forholdene i dag skriver Dølvik:1

" Problemet for nasjonale fagbevegelser er på den ene siden at avgjørende premisser for deres virksomhet bestemmes på europeisk plan, mens sentrale redskaper og maktmidler i det faglige arbeidet er nedfelt i nasjonale institusjoner og strukturer. Samtidig er fagbevegelsens fremste ressurs - medlemmenes oppslutning, interesse, identitet og solidaritet - forankret i nasjonalstatens forståelsesrammer. På den andre siden har vilkårene for å oppnå innflytelse og makt på europeisk plan hittil vært meget begrenset; dels fordi arbeidsgiverne har vært lite interessert i å konstituere seg som en europeisk motpart, dels fordi den statlige tredjepart på europeisk plan er svak og fragmentert, og dels fordi de organisatoriske barrierene for utvikling av felles strategier på europeisk plan er høye. Utviklingen av det europeiske faglige samarbeidet har derfor båret preg av at de enkelte medlemsorganisasjonene - og spesielt de sterkeste av dem - har hatt mye å tape på å delegere makt og mandat til europeiske organisasjonsledd, mens det har vært usikkert hva de har hatt å vinne."

Dølvik vender tilbake til mange av de samme problemene i et avsnitt der han drøfter framtidige utfordringer for europeisk fagbevegelse. I dette avsnittet nevner han bl.a. Den Europeiske Faglige Samorganisasjon. Denne organisasjonen, som også blir kalt DES, ble formelt etablert i 1973, med 17 medlemsorganisasjoner som representerte 35 millioner arbeidstakere fra EF, EFTA og andre europeiske land.

Dølvik skriver:2

"Svakhetene ved fagorganisasjonenes rolle på europeisk plan er at de i stor grad har manglet de sentrale maktressurser som har kjennetegnet nasjonale fagorganisasjoner - evne til å mobilisere medlemmene og underbygge krav med streik, økonomiske maktmidler knyttet til lønnsfastsettelse, og muligheten til å bygge allianser med vennligstilte partier. Utvikling av slike maktressurser er langt vanskeligere når interesser skal samordnes over mange nivåer, de sosiale avstandene er store, medlemmenes identitet er nasjonalt forankret og medlemsorganisasjonenes styrke og organisering varierer sterkt. DEFS' framgang på 90-tallet har følgelig vært knyttet til å vinne innflytelse på EUs arbeidslivspolitikk - hvor EUs myndighet er begrenset - mens man i liten grad har lykkes i å påvirke de strategiske feltene i integrasjonen knyttet til økonomisk politikk og sysselsetting. Så lenge lønn, inntektsfastsettelse og velferdspolitikk ikke formelt sett har vært et tema på europeisk nivå, har fagbevegelsen ikke hatt maktmidler til å inngå i den typen politiske bytter som har kjennetegnet nasjonalt trepartsamarbeid. Slik sett har den framvoksende eurokorporativismen vært en vingeklippet utgave av sine nasjonale forløpere. - - -

Sårbarheten i det europeiske faglige samarbeidet er åpenbar. Som følge av medlemsorganisasjonenes manglende vilje til å tilføre ressurser og mobilisere medlemmene bak DEFs' arbeid, har organisasjonen i for stor grad blitt avhengig av Kommisjonen og lider fortsatt av svak forankring og oppbacking nasjonalt. Flere av de største medlemmene - som det tyske DGB og det britiske TUC - sliter med problemer på hjemmebane og mangler mandat til å opptre som drivkrefter i det europeiske samarbeidet."

Det Dølvik skriver her, innebærer at vi må være meget optimistiske hvis vi skal tro følgende: Det vil i overskuelig framtid være mulig å skape en europisk fagorganisasjon som er så sterk som den må være hvis den skal å kunne være en av partene i et effektivt europeisk trepartsamarbeid.

Grunnlaget for å tro at det skal være mulig å få et slikt samarbeid svekkes også når vi tar hensyn til vanskelighetene med å få etablert en sterk europeisk arbeidsgiverorganisasjon og en sterk ØMU-stat. Det er nemlig antakelig liten grunn til å vente avgjørende endringer i forhold som Dølvik - som nevnt i et av de avsnittene som er sitert foran - beskriver slik:

" - - vilkårene for å oppnå innflytelse og makt på europeisk plan (har) hittil vært meget begrenset; dels fordi arbeidsgiverne har vært lite interessert i å konstituere seg som en europeisk motpart, dels fordi den statlige tredjepart på europeisk plan er svak og fragmentert, og dels fordi de organisatoriske barrierene for utvikling av felles strategier på europeisk plan er høye".

  HVA KAN OPPNÅS VED ET EUROPEISK TREPARTSAMARBEID?

I lys av det som er pekt på i forrige avsnitt, er det lite sannsynlig at en i overskuelig framtid får en sterk europeisk fagorganisasjon, en sterk europeisk arbeidsgiverorganisasjon og en sterk ØMU-stat, og at det mellom disse kommer til å være et effektivt trepartsamarbeid. Men la oss, for å kunne føre resonnementet videre, et øyeblikk anta at en får et slikt samarbeid. Kan det løse ØMUs problemer? Her er et mulig svar:

Flere nasjonale trepartsamarbeid, blant dem det norske, har fungert bra. Dette gir grunn til å regne med at også et europeisk trepartsamarbeid vil fungere bra.

Begrunnelsen som er gitt i dette svaret, er lite overbevisende. Den oppgaven partene i et europeisk samarbeid står overfor, er nemlig i viktige henseender meget forskjellig fra den oppgaven partene i et nasjonalt samarbeid står overfor. Her er en av forskjellene:

Vi må regne med at også etter at det er blitt etablert en sterk ØMU-stat, vil det fins nasjonale regjeringer som har viktige økonomisk-politiske arbeidsoppgaver. Målene til en nasjonal regjering vil i noen utstrekning komme i konflikt med målene til andre nasjonale regjeringer. Det vil skape problemer for ØMU-området; til dels problemer som ikke fins innenfor en nasjonalstat.

Dølvik drøfter ikke dette problemet, og han drøfter heller ikke betydningen av andre forskjeller mellom ØMU-staten og nasjonalstater. Dette er en svakhet ved hans rapport. Vurderinger av hvordan et eventuelt europeisk trepartsamarbeid må antas å virke, bør nemlig være en del av grunnlaget for de valg norske fagorganiserte skal foreta i årene framover.

  NOTER

1 Dølvik (1999) s. 57

2 Dølvik (1999) s. 70

Webredaktør: John Vedde.   Har du innspill til denne artikkelen, kontakt Fritz C. Holte.