VALUTASPEKULASJONER, VALUTAKRISER OG TOBINSKATT av Fritz C. Holte [H 16] Kap 3

Var krisene i Latin-Amerika et resultat av spesielle forhold som vi neppe vil få igjen? Eller var de et resultat av forhold som sannsynligvis vil skape tilsvarende kriser i framtiden både der og i andre regioner? Her følger litt om det.

Mengden av flyttbar finanskapital

En viktig del av grunnlaget for Mexico-krisen var at det i begynnelsen av 1990-årene fantes mye finanskapital eierne både kunne og ville flytte over landegrensene hvis de så seg tjent med det. Det skyldtes dels at den samlede mengden av finanskapital av flere grunner hadde vokst sterkt i 1970- og 1980-årene. Det skyldtes også at både hindringene for å plassere finanskapital utenlands og hemningene mot å gjøre det, var blitt svakere.

Hvis det nåværende økonomiske systemet beholdes, vil utviklingen antakelig fortsette i samme spor. Det vil i så fall føre til at det kommer til å bli stadig mer finanskapital som er flyttbar over landegrensen.

Endringer i vurderingene av sikkerhet

En annen viktig del av grunnlaget for Mexico-krisen var at vurderingene av sikkerheten av kapitalplasseringer kunne endres så raskt.

Som pekt på foran, var det en selvforsterkende prosess som førte til at mistilliten til kapitalplasseringer i Mexico vokste så raskt og ble så stor som den ble. Når noen tvilere, trakk kapitalen sin ut av Mexico, førte det til at flere begynte å tvile, og derfor trakk sin kapital ut. Det kan argumenteres for at mulighetene for slik selvforsterkende mistillit vil være store i framtiden. De fleste investorer har begrensede muligheter for selv å kunne vurdere hvordan de økonomiske forholdene vil utvikle seg under turbulente forhold. Derfor gjør mange av dem det samme som andre gjør. Dette er blitt beskrevet ved å si at investorene har en viss likhet med sauer som følger bjellesauene.

I 1997 og 1998 ble mange land i Øst-Asia rammet av alvorlige valutakriser. Det som skjedde der, støttet opp om teorien om at mistillit lett kan bli selvforsterkende.

Smitteeffekten

Valutakrisen i Mexico smittet over til Argentina. Det kan argumenteres for at slik smitte lett vil forekomme så lenge vi har det nåværende økonomiske systemet. I Øst-Asia fikk vi litt senere eksempler på det. Valutakrisene der begynte i Thailand, men spredte seg raskt til andre land. Smitten i Øst-Asia skyldtes dels at sviktende tillit til sikkerheten av investeringer i ett land, førte til sviktende tillit til også andre land i samme region. Jf. det jeg har skrevet foran om at sviktende tillit til Mexico førte til sviktende tillit til Latin-Amerika. En annen årsak var at den økonomiske kontakten mellom de østasiatiske landene førte til at mange foretak fikk problemer fordi deres forretningspartnere i andre østasiatiske land kom i økonomiske vanskeligheter.

Motkreftene

Ut fra det som er pekt på foran, er det rimelig å anta at hvis det nåværende økonomiske systemet beholdes, vil vi få valutakriser også i framtiden. Men hvor alvorlige kommer de til å bli?

Krisene i Latin-Amerika ble overvunnet bl.a. ved hjelp fra USA og Valutafondet. Kan vi ut fra dette regne med at disse og andre institusjoner - blant den EUs sentralbank - vil sørge for at framtidige valutakriser i hvert fall ikke blir mer langvarige enn krisene i Latin-Amerika ble? Før jeg prøver å svare på dette spørsmålet skal jeg referere Paul Krugmann. Her er hans kommentarer til hjelpen til Mexico:

De aller fleste av oss økonomer mente til å begynne med at hjelpen viste følgende: Valutafondet og det amerikanske finansdepartementet har tingene under kontroll. De har både ressurser og kunnskaper til å begrense selv en alvorlig valutakrise.

I ettertid må konklusjonen bli at vi overvurderte hva Valutafondets og det amerikanske finansdepartementet kan gjøre. Det er sant at de handlet modig og raskt, og at resultatet ble som ønsket. Men en nærmere undersøkelse viser at det som skjedde betyr at utsiktene for en vellykket gjentakelse ikke er så gode som mange trodde. Her er en av årsakene til det.

Før hjelpen ble gitt, var det mye politisk motstand i USA mot å gi den; bl. a. fordi de konservative mislikte ideen om at regjeringen skulle gripe inn for å hjelpe markeder. Det var derfor ikke støtte i kongressen for å bevilge penger til en redningsaksjon for Mexico. Men heldigvis hadde det amerikanske finansdepartementet rett til å bruke penger fra det såkalte Kursstabiliseringsfondet uten tillatelse fra kongressen. Dette er et fond som var blitt opprettet for at departementet raskt skulle kunne sette i verk tiltak i utenlandske valutamarkeder. Intensjonen med opprettelsen var å kunne stabilisere verdien av dollar, men dette var ikke sagt i klare ord i reglene for bruk av fondet. Med beundringsverdig kreativitet utnyttet departementet denne uklarheten til å bruke av fondets midler til å stabilisere meksikanske pesos.

La oss så vende tilbake til spørsmålet om vi kan regne med at Valutafondet, det amerikanske finansdepartement og/eller andre institusjoner kan sørge for at regionale valutakriser blir kortvarige. Kanskje er svaret ja. Men av to grunner et jeg ikke sikker på det.

Den ene er at den finanskapitalen som kan flyttes over landegrensene, øker raskere enn valutareservene i de krisebekjempende institusjonene som er nevnt foran.

Den andre er at det ikke er nok at det fins ressurser og kunnskaper hos dem som skal bekjempe krisene. Det er også nødvendig at det ikke fins politiske hindringer for å bruke ressursene.