Meny:
Startsiden
   
H 27

DET ALTERNATIVE SYSTEMET

av
Fritz C. Holte

 


INNLEDNING

Noen av de leserne som ikke er økonomer vil antakelig synes at det som sies i dette og det neste kapitlet, er tunglest. Jeg skal derfor starte med konklusjonen. Den er at Norge kan føre den valutakurspolitikk som gjør at skattenivået og prisene kan øke raskere og produktiviteten langsommere i Norge enn hos våre handelspartnere uten at vår konkurranseevne blir dårligere.

Det blir opp til den enkelte leser om hun eller han uten videre vil akseptere denne konklusjonen eller lese dette og det neste kapitlet.

LITT KURSHISTORIE

I årene omkring 1990 førte vi denne valutakurspolitikken:

Utgangspunktet var en referansestørrelse som ble ansett for å være viktig for norsk utenriksøkonomi. I noen perioder var denne størrelsen euroens forgjenger ecu, i andre perioder et veiet gjennomsnitt av valutaene til våre handelspartnere.

Myndighetene fastsatte en såkalt sentralkurs som slo fast hvor mye den norske krona normalt skulle være verdt i forhold til referansestørrelsen. Den faktiske kursen på krona ble bestemt av tilbud og etterspørsel i valutamarkedene, og var vanligvis forskjellig fra sentralkursen.

Når avviket mellom sentralkurs og faktisk kurs oversteg et visst nivå, grep Norges Bank inn. Banken kjøpte kroner mot betaling i utenlandske penger når den faktiske kursen på krona ble for lav, og kjøpte utenlandske penger mot betaling i kroner når den faktiske kursen ble for høy. Disse kjøpene var ment å skulle holde avvikene fra sentralkursen innenfor bestemte grenser.

En tid virket denne politikken etter hensikten. Men valutaspekulanter fant ut at når Norge førte en slik politikk kunne de tjene penger ved å tvinge fram devalueringer av krona, dvs. tvinge norske myndigheter til å redusere sentralkursen.

Penger spekulantene tjente på å framtvinge devalueringer av krona, var tap for Norge. Derfor ble valutakurspolitikken endret. Her en skisse av hvordan den var inntil mars i år:

Det fantes fortsatt en sentralkurs. Norske myndigheter hadde erklært at det er et mål at på sikt skulle euro-verdien av norske kroner holdes konstant. Men myndighetene hadde ikke satt noen grenser for hvor store midlertidige avvik fra sentralkursen som kunne aksepteres, og dette ødela de fortjenestemuligheten spekulanter hadde hatt. Myndighetene håpet og trodde at erklæringen om hva som var det langsiktige målet i alle fall i EU-landene skulle skape tillit til krona.

Så langt jeg kan bedømme virket denne politikken etter hensikten.

I mars i år fastsatte regjeringen en ny forskrift for hvilken pengepolitikk Norges Bank skal føre. Nå er det ikke lengere et mål at den norske krona på sikt skal holde seg stabil overfor euro. I stedet skal pengepolitikken "rettes inn mot en lav og stabil inflasjon". Inntil videre skal dette bety at over en hver litt lengere periode skal det innenlandske prisnivået ikke stige raskere enn gjennomsnittlig 2,5 prosent per år.

I H 20 Ny forskrift for pengepolitikken skriver jeg litt om virkningene av denne endringen i pengepolitikken.


Webmaster: John Vedde.   Har du innspill til denne artikkelen, kontakt Fritz C. Holte.