Professor Fritz C. Holte hevder i Dagsavisen 16.august 2001 at «så lenge vi har så store doser av frihandle og fri flyt av kapital som nå, er det umulig å bevare velferdsstaten». Han mener åpenbart at ved å innføre norske begrensninger på disse områdene «vil handlingsrommet for politikerne økte betydelig, og da vil de kunne bevare velferdsstaten».

Når vi snakker om de kommende 50 år, burde vi ha tid nok!
     
      Siden de nåværende ordningene for utenrikshandel og kapitaloverføringer er basert på internasjonale avtaler som forutsetter gjensidighet, ville norske særordninger føre til tilsvarende innskrenkninger rettet mot Norge. Det ville for eksempel bli umulig for Norge å være medlem i EØS og på den måten ville det bli skapt vansker for nærmere 80 prosent av norsk eksport.
     
     Holtes linje vil antagelig minske inntektene så mye at det får betydning for hva vi kan fordele i form av velferdstiltak. Det hjelper ikke mye med mer handlingsrom når det blir mindre å fordele. Holte synes å mene at med hans modell ville det bli fritt fram til å øke skattene og bruke oljepengene, så lenge de varer. Hvilket parti går inn for noe slikt?
     
      Holte burde lese Hallvard Bakkes interessante kommentar i Dagsavisen 13.august om «Overlever velferdsstaten?» Bakke viser til de nyliberalistiske angrepene på velferdsstaten på 70- og 80-tallet. De årene som siden har gått, har jo vært preget av at det er blitt mer frihandel og åpnere kapitalmarkeder. Likevel «lever den europeiske velferdsstaten i beste velgående», for å bruke Bakkes ord. Han bygger på det en rekke europeiske forskere skriver i boken «Survival for the European Welfare State». Den er redigert av den norske professoren Stein Kuhnle, som er velferdsforsker. Holte får ikke noen støtte av ekspertene.
     
      Holte vil kanskje innvende at i framtiden blir det vanskeligere. Det er selvsagt riktig at særlig etter 2001 øker antall alderspensjonister. Det henger sammen med at fra 1940-tallet fram til 1960-tallet ble det født mange, som snart når pensjonsalderen. Senere ble det født færre, slik at fra omkring 2040 blir gruppen av eldre mindre igjen. Hvis antall fødte stiger igjen, for eksempel på grunn av en aktiv familiepolitikk, kan det være at «eldrebølgen» blir avløst av en bedre balanse mellom eldre og unge i befolkningen.
     
     Den gjennomsnittlige levealder øker. Det blir flere 80- 90-åringer, som vil kreve en større innsats av helse- og andre velferdstjenester enn de som er yngre. Samtidig er helsen blitt bedre og vi får stadig bedre medisiner og andre behandlingsmetoder. Det er mye som tyder på at vi vil oppleve langt flere aktive eldre i årene som kommer, eldre som bare i mindre grad vil bruke velferdsapparatet og som selv vil gjøre en innsats, overfor andre eldre og på andre felter.
     
      Holte ser åpenbart ikke at velferdsstaten stadig er i forandring, velferden oppnås på nye måter. Slik har det alltid vært, og slik vil det uten tvil bli i framtiden. Det er ikke «undergraving» av velferden å erstatte velferdsordninger med nye metoder. Holte tror ikke noe særlig på effektivisering av offentlige tjenester. Der mener jeg at han tar grundig feil. Når en slik effektivisering gjøres til en politisk hovedoppgave, slik regjeringen Stoltenberg har gjort, vil det etter hvert bli resultater, spesielt om de ansattes organisasjoner blir aktivt med. Når vi snakker om de kommende 50 år, burde vi ha tid nok!
     
      Når Holte hevder at Arbeiderpartiet ikke kan «innfri sitt valgløfte» om å bevare velferden, har han ikke annet å komme med enn en samling påstander. Når han slenger Arbeiderpartiet og Høyre i den samme sekken, oppfatter jeg det bare som et ganske usaklig innspill i valgkampen. Når det er et hovedpunkt, også hos Holte, at de offentlige utgiftene til velferd kommer til å øke sterkt i årene som kommer, må vel det partiet som ikke går inn for å bruke ressursene til store skattelettelser, stille sterkere enn «velferdspartiet».