Meny: Startsiden

H 79   HVA SLAGS FRAMTID VIL FORTSATT INTERNASJONAL MARKEDSLIBERALISME FØRE TIL ? 1 av Fritz C. Holte Første gang lagt ut: 28. oktober 2001 Innhold: INNLEDNING HVA SLAGS FRAMTID VIL FORTSATT INTERNASJONAL MARKEDSLIBERALISME FØRE TIL? Holdenutvalget og dets hovedkonklusjon Konklusjoner utvalget avledet fra sin hovedkonklusjonen Konklusjoner jeg avleder fra utvalgets hovedkonklusjon HVA SLAGS FRAMTID VIL FORTSATT INTERNASJONAL MARKEDSLIBERALISME FØRE TIL FOR ANDRE LAND ATTAC'S STRATEGIER OG MULIGHETENE FOR Å TA TILBAKE MAKTEN OVER VÅR EGEN FRAMTID KONKLUSJON

  INNLEDNING

Den politiske plattformen for Attac Norge avsluttes slik:

Det virker rimelig å anta at dette kravet, som dreier seg om verdens framtid, bl.a. innebærer at vi nordmenn krever tilbake makten over viktige deler av Norges framtid. For å forenkle skal jeg i det følgende hovedsakelig, men ikke utelukkende, drøfte dette nasjonale aspektet av kravet.

At vi nordmenn krever tilbake makten over viktige deler av Norges framtid, må bety at vi for en tid siden hadde en slik makt. Et godt stykke på vei er dette riktig. La oss nemlig se på forholdene i Norge de første tre fjerdepartene av det forrige århundre.

Hva vi produserte, hvordan vi produserte og hvordan inntektene ble fordelt i denne perioden, ble et godt stykke på vei bestemt av etterspørselen etter og tilbudet av de ulike varer og tjenester. Men vi hadde ingen ren markedsøkonomi. Myndighetenes politikk og fagforeningenes virksomhet hadde en betydelig innflytelse på det som skjedde.

Gjennom sin stemmegiving ved stortingsvalgene avgjorde flertallet av de stemmeberettigede hvilke prioriteringer som skulle ligge til grunn for politiske beslutninger. Den måten de stemte på, var bl.a. en viktig medvirkende årsak til at den norske velferdsstaten ble bygd opp. Dessuten kunne lønnstakerne gjennom innsats i fagforeninger oppnå både økt andel av verdiskapingen og forbedringer av arbeidsmiljøet. Det som skjedde i andre land hadde riktignok en meget merkbar innflytelse på det som skjedde i vårt land. Men den innflytelsen var likevel ikke så sterk at den forhindret oss nordmenn gjennom bruk av stemmeretten og gjennom fagforeningsvirksomhet å ha en betydelig innflytelse på vår framtid.

Kravet om at vi skal få tilbake makten over vår framtid må innebære at den er gått tapt, og det har den. Hvorfor har den gått tapt? Hva slags framtid vil vi få hvis vi ikke vinner den tilbake? Det er disse spørsmålene som er temaene for denne artikkelen. I artikkelen "Hva skal vi sette i stedet for internasjonal markedsliberalisme " drøfter jeg om makten over vår framtid kan vinnes tilbake.

I det følgende skal jeg noen ganger bruke begrepet "internasjonal markedsliberalisme" Det kan være formålstjenlig at jeg innledningsvis også sier litt om hva internasjonal markedsliberalisme er, og om noen av de problemene den kan skape.

Frihandel, fri flyt av kapital og fri flyt av arbeidskraft er kjernen i internasjonal markedsliberalisme. Jeg skal hovedsakelig rette søkelyset mot frihandel og fri flyt av kapital.

Frihandel betyr at det ikke er noen offentlig tiltak som tar sikte på å bremse eller forhindre handel over landegrensene.

Frihandel vil skape store problemer for et land hvis det rammes av dårlig konkurranseevne

Fri flyt av kapital betyr at det ikke er noen offentlige tiltak som tar sikte på å bremse eller forhindre overføring av kapital over landegrensene. Fri flyt av kapital kan føre til at et land rammes av kapitalflukt; noe som i så fall skaper store problemer for det.

I en verden der det er både fri flyt av kapital og frihandel, er det nære forbindelser mellom kapitalflukt og konkurranseevne. Hvis en skal unngå kapitalflukt fra et land, må konkurranseevnen være god for bedrifter som har lokalisert seg der. På den andre siden, hvis konkurranseevnen skal kunne holde seg god gjennom lengere tid, må en unngå kapitalflukt. Det er nemlig nødvendig for at bedrifter som har lokalisert seg der, skal kunne finansiere de investeringene som trengs for å kunne opprettholde konkurranseevnen.

Det er mye jeg vil prøve å si noe meningsfylt om på forholdsvis liten plass. Som jeg allerede har demonstrert gjennom det jeg har sagt foran innebærer det at jeg må male med bred pensel. Med andre ord, jeg må uttrykke meg nokså "firkantet", og jeg må se bort fra mange forhold jeg ville ha kommet inn på i mer inngående drøftinger.

  HVA SLAGS FRAMTID VIL FORTSATT INTERNASJONAL MARKEDSLIBERALISME FØRE TIL?

Holdenutvalget og dets hovedkonklusjon

Holdenutvalget var et utvalg oppnevnt av regjeringen. Det besto av framtredende personer fra statsadministrasjonen og organisasjons i nærings- og arbeidslivet. Blant dem var nestleder i LO, Jan Balstad, og administrerende direktør i NHO, Finn H. Bergersen . Utvalget la i juni 2000 fram en utredning der det ga myndighetene råd om hvilken politikk som bør føres.

Utvalget forutsatte at Norge fortsatt skal være med i et internasjonalt økonomisk system der det er både fri flyt av kapital og frihandel. Dette innebærer at Norge kan rammes av kapitalflukt. For at vi skal kunne unngå det, trakk utvalget denne hovedkonklusjonen:

Konklusjoner utvalget avledet fra sin hovedkonklusjonen

På grunnlag av hovedkonklusjonen trakk utvalget disse konklusjonene om hvordan Norge bør innrette seg i framtiden:

Utvalget begrunner dette slik: " - økt mobilitet (fører) til at lokalisering blir mer følsom overfor endringer i beskatningen. Et høyt skattenivå i et land kan føre til at skattegrunnlaget flyttes ut av landet" (s. 18.)

Utvalget skriver: "For at Norge skal kunne tiltrekke seg investeringer i tilstrekkelig omfang, må kapitalavkastningen være like høy som i andre land. Over tid vil det si at fordelingen av verdiskapningen i bedriftene på henholdsvis lønn og kapitalavkastning må utvikle seg omlag som i andre land" (s. 29).

For en del år siden var det fornuftig av norsk fagbevegelse å kjempe for at norske arbeidere skulle få størst mulig andel av de verdiene som ble skapet i norske bedrifter. Slik vil det ifølge utvalget ikke bli i framtiden. Andelen vil i hovedsak bli gitt utenfra. Hovedoppgaven for norsk fagbevegelse vil være å bidra til at den andelen blir akseptert av norske arbeidstakere uten at det blir nødvendig med høy norsk arbeidsledighet for at det skal skje.

Utvalgets råd er: "Mer fleksible arbeidstider, bl.a. gjennom bestemmelser i tariffavtalene, som gjør det mulig for arbeidstakerne å arbeide når bedriften har god etterspørsel og arbeide mindre eller ta fri når det er mindre å gjøre, vil kunne føre til en bedre utnyttelse av arbeidskraften" (s. 27).

Med andre ord: Oppsigelsesvernet bør svekkes.

Utvalget skriver: "Vårt utdanningssystem må være på høyt internasjonalt nivå og ta hensyn til arbeidsmarkedets behov. Etter- og videreutdanning er et sentralt virkemiddel for økt produktivitet og aktiv yrkesdeltakelse" (s. 14).

Næringslivets behov bør altså få en meget sterk innflytelse på hva slags skal utdanning som gis. Det svekker naturligvis mulighetene for å la utdanningen preges av andre mål.

Utvalget begrunner dette rådet slik: "Effektiv infrastruktur er viktig for næringslivets konkurranseevne og utviklingsmuligheter. Alle typer infrastruktur kan være viktige i denne sammenhengen, men for norsk næringsliv er det kanskje spesielt viktig å framheve betydningen av transport og andre kommunikasjoner. (s. 328)

I en oversikt over utvalgets utredning peker dets medlem Finn H. Bergersen spesielt på behovet for bygging av veier. (Dagbladet 12/8 2000.)

Konklusjoner jeg avleder fra utvalgets hovedkonklusjon

På grunnlag av Holdenutvalgets hovedkonklusjon har jeg kommet fram til at bl.a. dette vil prege Norges i en framtid med frihandel og fri flyt av kapital:

Frislipp av markedskreftene har ført til em kraftig økning i konkurransepresset i bedriftene. Massive krav om å kutte kostnader i offentlig sektor har skapt et utålelig press på mange ansatte. Stadig raskere omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken har økt kravene til den enkelte. Det har ført til at for stadig flere yrkesgrupper er det å bli uføretrygdet, og ikke det å nå vanlig pensjonsalder, en vanlige måten å gå ut av arbeidslivet.

Denne utviklingen er blitt kalt "brutaliseringen av arbeidslivet". Det er grunn til å anta at hvis vi i årene framover skal ha minst like store doser av frihandel og fri flyt av kapital som nå, vil konkurransepresset fortsatt bli stort, og at arbeidslivet derfor fortsatt bli brutalt..

Faren for kapitalflukt setter nokså snevre grenser både for hvor høye skattene kan bli og for hvor mye vi til en hver tid kan bruke av oljepenger. Når eldrebølgen kommer om noen få år, vil det derfor ikke være mulig å finansiere den store økningen i offentlige utgifter som det vil kreves for å opprettholde velferdsstaten på det nåværende nivået.

Denne konklusjonen forsterkes av at nødvendigheten av å gjøre Norge som et attraktivt land for lokalisering av næringsliv gjør det nødvendig for myndighetene å bruke mye penger både på en næringslivsvennlig undervisning og til å bygge av veier og foreta andre former for investeringer i infrastruktur.

Jf. for øvrig at allerede i dag, dvs. før eldrebølgen har startet, klarer ikke staten å tilføre kommunene så mye midler at de kan løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Holdenutvalgets hovedkonklusjon er som nevnt at Norge må framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsliv.

Det tilsier at vi i Norge innfører miljøverntiltak som øker produksjonskostnadene bare hvis disse tiltakene allerede er innført av våre handelspartnere eller blir innført samtidig av dem.

  HVA SLAGS FRAMTID VIL FORTSATT INTERNASJONAL MARKEDSLIBERALISME FØRE TIL FOR ANDRE LAND

Det er forskjeller mellom Norge og de andre industriland. Bl.a. kan den norske staten skaffe seg store inntekter på utvinningen av olje og gass, noe få andre industriland kan. Handelen med utlandet betyr dessuten mer for et lite land som Norge enn for store industriland.

Mye av det som er sagt foran om Norge, er likevel treffende også for andre industriland. Også for dem er det viktig å framstå som attraktive for lokalisering av næringsliv. Dette fører bl.a. til en slags skattekonkurranse mellom landene. Ingen av dem finner det forsvarlig å ha et høyere skattenivå enn de fleste andre; helst skal nivået være litt lavere enn hos de fleste andre. Skattekonkurransen fører til at myndighetenes inntekter blir for lave til at de kan utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Denne offentlige fattigdommen gjør at politikerne i industrilandene nesten utelukkende kommer til å være opptatte av innenlandske problemer. Hvordan deres politikk påvirker u-landene, vil sjelden være avgjørende for dem. Under slike forhold vil det i hvert fall i de aller fleste u-landene være svært små sjanser for betydelige forbedringer.

For dem er sterkt opptatte av at det er mye elendighet i u-landene, er det derfor sterk grunn til å interessere seg for følgende: Kan organiseringen av den økonomiske virksomheten bli endret på en måte som øker sjansene for en akseptabel framtid i u-landene?

  ATTAC'S STRATEGIER OG MULIGHETENE FOR Å TA TILBAKE MAKTEN OVER VÅR EGEN FRAMTID

Så langt jeg kan bedømme mener de fleste som er med i Attac at Attac skal arbeide for at

Antakelig mener nokså mange også at arbeidet med disse oppgaveme og kanskje noen få til, bør være Attacs strategier i årene framover. Det er i den forbindelse verdt å merke seg at arbeid for innføring av Tobinskatten ikke vil kunne føre til at vi får tilbake makten over vår framtid. For å få tilbake den makten må vi nemlig få slutt på at frykt for kapitalflukt og dårlig konkurranseevne blir bestemmende for den økonomiske politikken og for hva fagforeningene gjør; og den frykten forsvinner ikke om vi får en Tobinskatt. En slik skatt påvirker nemlig nesten ikke konkurranseevnen og er en så svak bremse på kapitalflyt at den ikke fører til at vi blir kvitt frykten for kapitalflukt

Det er også verdt å merke seg at det kan argumenteres nokså overbevisende for at heller ikke noen av de andre strategiene som er nevnt foran, vil føre til at Norge og/eller andre land blir kvitt frykten for kapitalfrykt og dårlig konkurranseevne. Derfor er det grunn til å anta at heller ikke noen av disse strategiene vil kunne føre til at vi får tilbake makten over vår egen framtid.

  KONKLUSJON

Hvis vi skal kunne klare å ta tilbake makten over vår framtid må vi finne fram til strategier som kan komme i tillegg til dem Attac satser på i dag.

  NOTE