 Meny: Startsiden |
H 88
RAMMEBETINGELSER KONKURRANSEEVNE OG STYRINGSMULIGHETERavFritz C. Holte Første gang lagt ut: 3. mars 2002
|
KAPITTEL 6 I det følgende gjør jeg rede for et eksempel som antakelig noen lesere vil synes er langt og trettende. Jeg har imidlertid ikke klart å presentere på en enklere måte de poengene jeg får fram ved hjelp av dette eksemplet.
De fleste tallene jeg skal bruke, er størrelser som gir uttrykk for prosentvise endringer per år. For å gjøre språket lettere, skal jeg i slike tilfeller underforstå "per år". Hvis jeg for eksempel skriver "2.5%", betyr dette "2,5% per år".
Jeg skal bruke ordet "varer" der det ville ha vært riktigere å bruke ordene "varer og tjenester".
Her er en forenklet versjon av en nokså vanlig økonomisk teori om hva som vil skje hvis Norge devaluerer, dvs. øker valutakursene :
Jeg skal i det følgende drøfte om det er sannsynlig at konklusjonen i denne teorien gir en treffende beskrivelse av hva som vil skje hvis myndighetene øker valutakursen på den måten som er beskrevet i kapittel 5.
La oss for å forenkle forutsette at varer som selges i Norge kan inndeles i norskproduserte og utenlandsk produserte.
Vi har antatt at prisene øker med 2.5% i utlandet. Det betyr at en økning i valutakursen på 2% vil føre til at, målt i norske kroner, vil prisene på utenlandsk produserte varer øke med 2.5% + 2%, dvs. med 4.5%. La oss videre anta at utenlandsk produserte varer utgjør tre tideler av det samlede salget i Norge, og norskproduserte sju tideler. Vi kan da resonnere slik:
Hvis norske myndigheter ønsker at prisnivået skal øke med 2.5% også dersom de øker valutakursen med 2%, må de sørge for at prisene på norskproduserte varer øker med mindre enn 2.5%.
Det er lett å regne ut at hvis prisøkningen på norskproduserte varer reduseres med 0.9% til 1,6%, vil prisene i Norge øke med (litt mindre enn) 2.5%. At det trengs en så pass liten reduksjon i prisøkningen på norskproduserte varer for å utlikne virkningene av en kursøkning på 2%, skyldes selvsagt at andelen av norskproduserte varer er større enn andelen av utenlandsk produserte.
Den politikken som er skissert her, skal jeg kalle Den alternative politikken. Den kan føres hvis og bare hvis Norge har gått over til Det alternative systemet.
Her er en teori om lønnsutviklingen:
La oss se nærmere på den situasjonen vi har beskjeftiget oss med foran; dvs. en situasjon der prisnivået øker med 2.5%, og der prisene på norskproduserte varer og tjenester øker med 1,6%. Sett at i denne situasjonen øker produktiviteten i norsk næringsliv med 1%. Ifølge regnestykket foran vil dette føre til at lønnssatsene øker med (1.6 + 1)% dvs. 2.6%.
Dersom lønnssatsene øker med 2.6% og prisnivået med 2.5%, blir reallønnsøkningen (dvs. forholdet mellom lønnsøkning og prisøkning) 0.1%.
Vil lønnstakerne finne seg i en så lav reallønnsøkning? Jeg tror at det er betydelige muligheter for at de vil gjøre det hvis de informeres om, og tror på, følgende:
Min konklusjon blir derfor:
Et hovedpunkt i grunnlaget for denne konklusjonen er at hver kursøkning er så liten at den ikke fører til merkbart lavere levestandard for lønnstakerne.
Dersom myndighetene sørger for at valutakursen øker, skjer bl.a. følgende:
Lavere utenrikshandel innebærer at Norge benytter seg mindre av internasjonal arbeidsdeling enn landet ellers ville ha gjort. Dette bidrar til at nasjonalproduktet blir mindre enn det vil bli med (1) samme innsats av arbeidskraft og kapital, og (2) mer utenrikshandel.
Her er to sannsynlige virkninger av å føre Den alternative politikken:
Min gjetning er at de virkningene som trekker i retning av at nasjonalproduktet blir lavere hvis vi går over til Det alternative systemet, er sterkere enn de som trekker i motsatt retning. Jeg regner derfor med at overgang til dette systemet vil føre til at nasjonalproduktet blir lavere enn det vil bli hvis vi beholder det nåværende systemet. Jeg vet imidlertid meget lite om størrelsesordenen av de ulike virkningene.
KAPITTEL 7 I dette kapitlet begrunner jeg hvorfor jeg synes det er viktig å drøfte virkningene av kravet om at rammebetingelsene må være like gode for innenlandske bedrifter som for deres utenlandske konkurrenter.
Mange mennesker misliker det samfunnet vi har i dag, og en del er svært misfornøyde med det. Her noen av det de misliker:
Mange, både av dem som arbeider i næringslivet, og av dem som arbeider i offentlige sektor, er utsatte for et sterkt press. Stadig raskere omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken har på en rekke arbeidsplasser økt kravene til den enkelte. Det har ført til at for stadig flere yrkesgrupper er det å bli uføretrygdet, og ikke det å nå vanlig pensjonsalder, den vanligste måten å gå ut av arbeidslivet på.
Denne utviklingen er blitt kalt "brutaliseringen av arbeidslivet"
Mange er redde for å bli arbeidsledige. Dels skyldes dette de omstillingene og nedbemanningene som ble nevnt i forrige avsnitt Det skyldes også at vi har en utvikling i retning av et mer "fleksibelt" arbeidsliv, noe som bl.a. innebærer at det blir lettere for arbeidsgiverne å si opp sine ansatte.
Mens dette skrives, er det gode konjunkturer, og derfor forholdsvis lett å få en ny jobb for de fleste som mister jobbene sine. Frykten for arbeidsledighet er derfor moe mindre nå enn den var for noen år siden. Men hvis konjunkturene blir mye dårligere - og det blir de sannsynligvis før eller senere - vil nok frykten for arbeidsledighet øke betydelig.
Den norske velferdsstaten har vært et viktig sikkerhetsnett som folk flest har hatt stor nytte av når de på grunn av høy alder eller andre grunner ikke har vært i stand til å skaffe seg inntekter av eget arbeid. I dag er vi inne i en utvikling der deler av velferdsstaten bygges ned. (Mer om dette i kapittel 8.)
Det er store inntektsforskjeller mellom ulike grupper, og flere av forskjellene har økt i de senere årene. Særlig har følgende skapt stor irritasjon blant mange "vanlige" lønnstakere: Em rekke direktører har i den senere tid fått store inntektsøkninger og svært gode fallskjermer. Men når vanlige lønnstakere krever lønnstillegg, blir svaret ofte at dette ikke vil være mulig hvis bedriftene skal kunne klare seg i konkurransen med utenlandske bedrifter.
På tross av internasjonale forsøk på å oppnå det motsatte, fortsetter utslippene av klimagasser å øke. Dette betyr at vi er inne i en utvikling som ikke er bærekraftig.
I de senere årene har markedskreftenes innflytelse på den økonomiske utviklingen økt, mens nasjonale myndigheters innflytelse er blitt redusert. Mange føler det slik:
Det er neppe tvil om at mange nordmenn er fornøyde både med forholdene slik de er nå, og med at det ser ut til at deres levestandard kommer til å øke i årene framover. Mitt poeng er at det også er mange - jeg gjetter på enda flere - som av årsaker som er nevnt foran misliker den utviklingen vi er inne i.
Hva som bekymrer den enkelte, varierer sterkt. Her er et eksempel: Noen har en trygg arbeidsplass i en lite brutalisert del av arbeidslivet. Det kan føre til at verken brutaliseringen eller mulighetene for arbeidsledighet bekymrer dem. Men de er kanskje bekymret over hva nedbyggingen av velferdsstaten vil bety for dem når de om noen år blir pensjonister. Kanskje misliker de også at vi har et samfunn der direktørenes lønnstillegg og fallskjermer kan bli så store som de blir.
Det er sikkert mange som er lite opptatte av at de ikke har noen innflytelse på utviklingen. På den andre siden er det sikkert også mange som misliker dette sterkt.
Det er en klar sammenheng mellom på den ene siden kravene om like rammebetingelser og på den andre siden de foran nevnte årsakene til misnøye. La oss se på disse årsakene i tur og orden.
Brutaliseringen i det private næringslivet skyldes for en stor del kravet om at de ansatte i norske bedrifter må arbeide minst like hardt som de ansatte i utenlandske bedrifter arbeider. Brutaliseringen i den offentlige sektor skyldes for en stor del kravet om at skattenivået må være like lavt i Norge som hos utlandet. Dette kravet fører nemlig til at det blir for få ansatte til å utføre de oppgavene som skal utføres.
Frykten for arbeidsledighet skapes bl.a. av kravet om at de skal være like lett for norske bedrifter som for utenlandske bedrifter å si opp ansatte.
Nedbyggingen av deler av velferdsstaten skyldes for en stor del kravet om at skattenivået skal være like lavt i Norge som hos våre konkurrenter.
Den urettferdige inntektsfordelingen skyldes bl.a. kravet om at lønnstakernes andel av de verdiene som skapes i produksjonen, skal være den samme i Norge som hos våre konkurrenter.
At utslippene av miljøgasser fortsetter å øke, skyldes bl.a følgende rammebetingelse-krav: Norske bedrifter må ikke pålegges miljøkrav som øker produksjonskostnadene uten at de samme miljøkravene stilles til utenlandske bedrifter.
Den politiske avmakten skapes for en stor del av følgende: Kravene om at rammebetingelse skal være like gode som hos våre konkurrenter, fører til en sterk innskrenking i spillerommet for norsk politikk. Dette spillerommet er derfor betydelig mindre enn det var tidligere.
Kravet om like rammebetingelser fører til at vi er inne i en utvikling som kanskje flertallet av den norske befolkningen misliker Det er derfor sterk grunn til å drøfte hvilke muligheter Norge har for å frigjøre seg fra kravene om like rammebetingelser.
KAPITTEL 8 Daglig leder for aksjonen For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, har på vegne av aksjonen satt fram disse kravene:
1. Nei til velferd på børs. Vi vil ikke ha en utvikling der det offentlige presses til å senke kravene på tjenestene gjennom stadig strammere økonomiske rammer. Vi krever stans i privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester - - -.
2. Omfordeling - fra profitt til verdi. Kommune-Norge går med 1o milliarder i underskudd. - - - Vi krever en omfordeling slik at gamle, syke og barn prioriteres framfor luksusforbruk for de rikeste.
3. Avskaff fattigdommen. - - - Hovedmålet må være at alle kan forsørge seg gjennom sitt arbeid. De som likevel blir avhengige av trygd, må få nok ytelser til at de ikke trenger supplering fra sosialhjelp. - - -.
4. Gratis og likeverdig utdanning. Vi krever at alle tilbud som gis i det 13-årige skoleløpet skal være gratis - uten at det undergraves av egenandeler eller på bekostning av kvalitet. Det må også gjelde skolefritidsordningen (SFO) Det må settes en maksimumsgrense på 1200 kr. per måned for foreldrebetaling i barnehagen. - - - Fylkeskommunenes merkostnader ved innføring av voksnes rett til videregående utdanning må fullfinansieres av staten.
5. Slå ring om Folketrygden - forsvar våre pensjoner! Folketrygden må opprettholdes - - - på et nivå som er tilstrekkelig til at de som ikke lenger er yrkesaktive kan leve et fullverdig liv uten å måtte basere seg på private tilleggspensjoner. De siste 20 årene har grunnlaget for de ytelsene vi mottar fra Folketrygden, ikke fulgt lønnsutviklingen. Vi krever en oppjustering og at ytelsene reguleres i takt med lønnsutviklingen.
6. Ikke rør sykelønnsordningen. - - - Sterke krefter, blant dem flere politiske partier, mobiliserer nå for å svekke ordningen. Vi krever en garanti for sykelønnsordningen og at politikerne heller angriper årsakene til at vi får et stadig mer brutalt arbeidsliv.
Så lenge vi har det nåværende økonomiske systemet kan ikke skattene våre øke sterkt. Så lenge vi har dette systemet vil nemlig en sterk skatteøkning ødelegge konkurranseevnen.
Så lenge vi har det nåværende økonomiske systemet er det også sterke begrensinger på vår bruk av oljepenger. En omfattende bruk av dem vil nemlig føre til en så sterk norsk prisstigning at den vil ødelegge konkurranseevnen.
For hvert av kravene fra For velferdsstaten gjelder at hvis det innfris, vil de offentlige utgiftene øke. I noen tilfeller vil økningen være meget stor; og hvis alle kravene skal innfris, må den være svært stor. Foran er det imidlertid pekt på følgende: Med det nåværende økonomiske systemet legger hensynet til konkurranseevnen sterke begrensninger på mulighetene for å finansiere økte offentlige utgifter ved hjelp av økte skatter og/eller mer bruk av oljepenger.
Så lenge vi beholder det nåværende økonomiske systemet kan vi derfor konkludere med at kravene ikke, eller bare i liten utstrekning kommer til å bli innfridd.
Jeg skal nå forutsette at vi har gått over fra det nåværende økonomiske systemet til Det alternative systemet. Det innebærer at vi ikke lenger vil være bundet av et krav om at vårt skattenivå må være like lavt som skattenivåene i land vi konkurrerer med. (Jf. kapitlene 4 og 5. Det kan også argumenteres for at hvis Det alternative systemet modifiseres på en meget enkel måte, kan vi bruke noe mer av oljepengene uten at konkurranseevnen kommer i fare. (Mer om dette i en artikkel som vil komme i en senere oppdatering av nettsiden.)
Hvor langt på vei kravene vil bli innfridd hvis vi går over til Det alternative systemet, avhenger for en stor del av hvordan Storting og regjering presiserer og prioriterer disse to ønskene:
KAPITTEL 9 De to viktigste konklusjonene i denne artikkelen er:
NOTER1 Konklusjonen om at det kan være mulig å devaluere uten å få en prisstigning som "spiser opp" de positive virkningene av devalueringen på konkurranseevnen, strir mot den allment aksepterte oppfatning. Men det betyr ikke nødvendigvis at den er feilaktig. (Jf. H 90.)