Motstanden mot globalisering av Fritz C. Holte [ H 89 ] del 2

Mange, også blant dem som er mer opptatte av de negative sidene av globaliseringen enn av de positive, mener noe i likhet med følgende:

Tekniske framskritt gjør at det blir stadig raskere og billigere å frakte varer og å overføre informasjon over lange distanser. Dette innebærer at også om folk flest skulle ønske å stanse globaliseringen, kan de ikke klare det.

Fordi globaliseringen kommer til å fortsette, kommer nasjonale myndigheters muligheter til å kunne styre den økonomiske utviklingen til å bli stadig mindre. Hvis vi ønsker styring for å kunne unngå de verste virkningene av en globalisering uten styring, må det derfor være internasjonale organer som sørger for den styringen.

Argumentet om at det er umulig å stanse globaliseringen, holder ikke

I det meste av det forrige århundre tok varetransport betydelig lengre tid og var mer kostbar enn i dag. Dette virket som en bremse på handel over lange distanser, og følgelig på internasjonal handel. Bremsen kan kalles teknologiskapt.

Toll og importrestriksjoner bidro på andre måter til å redusere den internasjonale handelen. Disse tiltakene var politisk skapte bremser på handel.

Også for internasjonale kapitaloverføringer fantes det både teknologiskapte og politisk skapte bremser.

Sammenlignet med forholdene i dag var det også både for handelen og for kapitaloverføringene en viktig teknologiskapt bremse at en ikke kjente den IT-teknikken som er blitt utviklet i de siste tiårene.

De nevnte bremsene førte til at faren for kapitalflukt og virkningene av dårlig konkurranseevne betydde mindre den gang enn nå. Følgelig hadde nasjonale myndigheter større valgmuligheter for sin politikk, og folk hadde derfor større makt over sin framtid.

Vi kan ikke gå tilbake til forholdene slik de var for noen år siden, bl.a. fordi vi ikke kan gjenskape de teknologiskapte bremsene som fantes den gang. Men vi kan fortsatt bruke politisk skapte bremser på handel og kapitaloverføringer, og de bremsene kan være så sterke som vi ønsker. Men hvis vi f.eks. ønsker å ha et sett av bremser som er like sterkt som det settet vi hadde i 1960-årene, må de politisk skapte bremsene være sterkere enn den gang. De teknologiskapte bremsene er jo blitt svakere.

Bremsene kan være kjente virkemidler som toll og importrestriksjoner og restriksjoner på kapitaloverføringer. Brukt av det enkelte land til å prøve å dytte problemer over på andre land, vil disse virkemidler få uheldige virkninger. Men gjennom internasjonalt samarbeid om bruken av dem, kan slike virkninger unngås. Når vi ikke har et samarbeid om sterke bremser i dag, skyldes det dels at det er en utbredt tro at det alt i alt er fordelaktig med frihandel og frie kapitalbevegelser, og dels at en meget innflytelsesrik gruppe mennesker ser seg best tjent med den nåværende organiseringen av verdensøkonomien.

Kan internasjonale organer sørge for tilstrekkelig styring?

La oss anta at det kommer til å være fri flyt av varer og kapital over landegrensene, og at nasjonale myndigheter derfor har små muligheter for å kunne påvirke den økonomiske utviklingen. Jeg skal skissere og kommentere tre alternativer for hvordan vi kan prøve å få styring ved å overføre styringsmyndighet til internasjonale organer.

Overføring av all styringsmyndighet fra nasjonale regjeringer til en internasjonale regjering. Et ekstremt alternativ av denne typen vil være å la en FN-regjering få all myndighet nasjonale regjeringer har i dag. En fordel med dette alternativet ville være at en slik regjering ikke trengte å beskjeftige seg verken med mulighetene for kapitalflukt til andre samfunn eller med mulighetene for dårlig konkurranseevne overfor andre samfunn. Det ville nemlig ikke finnes andre samfunn. Men av minst to grunner er dette sikkert ikke en et alternativ som vil kunne føre til en tilfredsstillende styring. For det første vil det i overskuelig framtid uten tvil være umulig å få landene til å overføre så mye myndighet til FN. For det andre ville en FN--regjering ha fått en håpløs oppgave. Det samfunnet den skulle styre, vil nemlig være for stort, for heterogent, for komplisert, og med for stor avstand mellom de styrende og de som ble styrt, til at tilfredsstillende styring vil være mulig.

Et godt stykke på vei kan det argumenteres på tilsvarende måte mot internasjonalisering på et noe lavere nivå enn FN-nivået. Både av politiske og praktiske grunner vil det f.eks. sikkert ikke kommer på tale å la én regjering overta styringsmyndigheten i et samfunn som omfatter alle industriland. En så vidtgående internasjonalisering av styringen som den jeg drøfter nå, vil neppe heller kunne gjennomføres i EU.

Overføring av styringsmyndigheten på noen områder fra nasjonale regjeringer til en eller flere internasjonale regjeringer. Vi kan f. eks. forestille oss at FN får overført styringsmyndigheten på noen områder, men ikke på alle. Jo færre og jo mindre viktige disse områdene er, desto lettere vil det være å få politisk gjennomslag for overføringen. Det vil f.eks. være lettere å få gjennomslag for den hvis det fortsatt skal være nasjonale myndigheter som skriver ut og krever inn skatter, og som bestemmer hva skatteinntektene skal brukes til. Men jo færre og jo mindre viktige de områdene det er der styringsmyndigheten overføres til FN-regjeringen, desto mindre styringsdyktig blir den. I tillegg kommer som allerede nevnt at en FN-regjering vil stå overfor en håpløs oppgave fordi det samfunnet det skal styre, er så stort, heterogent komplisert, og med så stor avstand mellom de styrende og de som blir styrt.

På tilsvarende måte kan det argumenteres for at det er små sjanser for å få styring ved å bruke "den typen av styringssystemer vi drøfter nå" på et noe lavere nivå. Dette gjelder både for et samfunn som består av alle industriland, og for en region som omfatter mange land.

Overføring av myndighet til en internasjonal styringsgruppe der hvert medlem representere sitt eget land. Det vil antakelig være lettere å få gjennomslag for dette alternativet enn for de som er skissert foran, i alle fall i store og innflytelsesrike land. Men mulighetene for interessekonflikter innenfor styringsgruppen ville antakelig være betydelige. Det ville redusere gruppens muligheter for å nå fram til beslutninger som er radikale nok og som blir truffet raskt nok.

Min konklusjon

Det vil selvsagt være fornuftig å ha med både nasjonale og internasjonale myndigheter i forsøk på å få styring over den økonomiske utviklingen. På grunnlag av drøftingene foran av internasjonal styring, mener jeg imidlertid følgende: Forsøk på styring av den økonomiske utviklingen vil kunne lykkes bare hvis nasjonale myndigheter spiller en vesentlig rolle i dem.

Spørsmål til den som utelukkende eller hovedsakelig vil satse på at det er mulig å få en tilfredsstillende styring ved å la internasjonale organer stå for styringen:

Vil du gå inn for overføring av all styringsmyndighet som nasjonale myndigheter har i dag, til en internasjonal regjering? Hva slags regjering mener du bør i så fall få det meste av styringsmyndigheten? En FN-regjering? En regjering for industrilandene? En regjering for en region?

Vi du satse på at styringsmyndigheten på noen områder, men ikke på alle, overføres til en internasjonale regjering? På hvilke områder mener du i så fall at styringsmyndigheten bør overføres?

Vil du overføre myndighet til internasjonale styringsgrupper der hvert medlem representere sitt eget land? Har du i så fall noen oppfatning om hvordan arbeidet i en slik gruppe bør organiseres?´

Jeg har skissert tre typer av internasjonal styring. Tenker du deg at slik styring skal foregå på en måte som er forskjellig fra alle disse tre? Hvordan skal den i så fall foregå?

BØR NO LOGO VÆRE GLOBALISERINGSMOTSTENDENES BIBEL?

No logo

Boka "No Logo" av Naomi Klein hat vakt stor oppsikt og blir av noen kalt globaliseringsmotstandernes bibel.

Klein er først og fremst opptatt av multinasjonale foretak som markedsfører merkevarer. Hun mener bl.a. dette:

"Problemet oppstår når de store merkevarene invaderer absolutt alle offentlige rom, fratar folk muligheten for å velge dem bort - og i tillegg ansvarsløst utnytter sin arbeidskraft både i den rike og den fattigfe delen av verden, sier Klein.

Hun tror ikke på store og totale løsninger på problemet, men på å ta tilbake små områder fra de globale kapitalistene.

Vi kan gjenerobre rom der vi deler i stedet for å selge. - - - Som uavhengige nyhetsnettverk. Som når studenter kaster ut reklamen fra klasserommene, eller gjenerobringen av jorda i Brasil der folk begynner å dyrke grønnsaker på en bærekraftig måte."

(Kilde: Intervju med Jan Zahl. Dagbladet 12/10 2001.)

"Det er påfallende at i Kleins bok vies det ikke plass til IMF, WTO eller Verdensbanken. Hennes analyse handler om de multinasjonale selskapenes agendaer, ikke om hvordan politiske organisasjoner legger til rette for at selskapene skal nå sine mål."

(Kilde: Bokomtale av Tarjei Leer-Salvesen i Klassekampen 11/10 2001.)

Min kommentar

No Logo er en viktig bok som etter søkelys på vesentlige sider ved dagens samfunn. Den vil sikkert inspirere mange til økt innsats mot negative virkninger av globaliseringen.

La oss imidlertid for å få fram et viktig poeng et øyeblikk forestille oss at No Logo blir globaliseringsmotstandernes bibel i den forstand at all deres aktivitet bygger på denne boka. La oss også av samme grunn forestille oss at denne aktiviteten fører til at de klarer å "knekke" merkevareforetakene, hva nå "knekke" måtte bety i denne sammenhengen. Det viktige poenget er følgende:

Selv om merkevareforetakene blir knekket, må vi regne med at den markedsliberalistiske ideologien kommer til å stå minst like sterkt som før hvis den ikke utfordres av globaliseringsmotstandere.

Dette vil i så fall antakelig føre til at vi kommer til å ha internasjonale avtaler om handel og kapitaloverføringer der dosene av frihandel og fri flyt av kapital er minst like store som nå. Følgelig må det fortsatt være et overordnet mål for det enkelte land at rammebetingelsene skal være like gode for innenlandske bedrifter som for utenlandske. Under slike forhold kan vi ikke få demokratisk styring av den økonomiske utviklingen. (Mer om dette i kapittel 7 i H 88.)

Min konklusjon blir derfor at selv om No Logo er en viktig bok, bør ikke all motstand mot globaliseringens negative virkninger bygge på denne boka. Bl.a. er det viktig å prøve å påvirke forhandlingene om endringer i WTO-avtalene.

Webmaster: John Vedde. Har du innspill til denne artikkelen, kontakt Fritz C. Holte.