Fordelingen av arbeidskraften av Fritz C. Holte [H 5]

"Regjeringen gjør ingenting av betydning for å øke tilbudet av vår for tiden knappeste ressurs, arbeidskraften. I stedet fordeles den arbeidskraften vi har på en ny måte ved at den offentlige sektor får fortsette å vokse på bekostning av både (!) privat sektor og konkurranseutsatt sektor". (Min understreking. FCH.)

På bakgrunn av denne uttalelsen, av resten av artikkelen, og av at Clemet har kalt sin artikkel Fortsatt i gal retning, er det neppe tvil om at hun ikke ønsker økt sysselsetting i den offentlige sektor.

I den offentlige sektor finner vi mange og til dels svært ulike former for økonomisk virksomhet. For å gjøre drøftingen av en eventuell økning i offentlig sysselsetting mer konkret, skal jeg i det følgende for en stor del holde meg til offentlige sykehjem. Inntil noe annet blir sagt skal jeg anta at Clemets motstand mot økt offentlig sysselsetting blant annet innebærer at hun mener at det ikke bør bli flere sysselsatte i sykehjemmene. Denne antakelsen kommer jeg tilbake til senere.

Ofte blir ønsker om forbedring av offentlige tjenester møtt med uttalelser om at dette både kan og bør skje ved å gjøre den offentlige sektor mer effektiv. Jeg skal derfor bruke en del plass på å drøfte mulighetene for å effektivisere virksomheten i sykehjemmene.

LITT OM DE BETEGNELSENE JEG BRUKER

I en stor del av disse kommentarene skal jeg dele befolkningen inn i to grupper, som jeg skal kalle henholdsvis sykehjemspasienter og de som ikke er sykehjemspasienter.

Jeg skal skille mellom sysselsettingen i sykehjemmene og sysselsettingen andre steder. For å gjøre framstillingen enklere, skal jeg inntil noe annet blir sagt bruke ordet sysselsatte - og altså ikke sysselsatte i sykehjemmene - om dem som er sysselsatte i sykehjemmene.

NOEN VIRKNINGER AV OM ANTALL SYSSELSATTE I SYKEHJEMMENE HOLDES KONSTANT

I første omgang skal jeg forutsette at sysselsettingen i sykehjemmene holdes konstant.

Omsorgen for sykehjemspasientene

Det kommer til å til å bli flere gamle mennesker i årene framover. Særlig kommer det til å bli mange flere over 80. Vi må derfor regne med at antall pasienter i sykehjemmene kommer til å øke betydelig.

Betydelig flere pasienter og konstant antall sysselsatte må innebære at "antall pasienter per sysselsatt" kommer til å bli betydelig større.

Her er en oversikt over noen forhold som kan gjøre det mulig å øke "antall pasienter per sysselsatt":

Økt arbeidsinnsats per sysselsatt. Hvis hver av de sysselsatte arbeider mer enn før, vil dette gjøre det mulig å ta seg av flere.

Forbedringer av administrative rutiner. Noe administrativt arbeid må utføres i sykehjemmene. Ved å forbedre rutinene i dette arbeidet, vil det trengs færre timeverk for å utføre det. Det vil å så fall gjøre det mulig å bruke mer tid på omsorg for pasientene.

Endringer som gjør det mulig å utføre visse former for omsorg raskere enn før. Overgang til framgangsmåter som gjør stell av hår, fotpleie o.l. raskere enn før, vil gjøre det mulig å ta seg av flere pasienter.

Mindre omsorg for den enkelte pasient. En kan f. eks. øke tiden mellom hvert bleieskift for pasienter som bruker bleie, og/eller øke antall dager mellom hver gang en pasient får kroppsvask. Disse og en del andre tenkelige endringer i omsorgsrutinene vil redusere arbeidet med den enkelte pasient, og derfor gjøre det mulig for hver sysselsatt å ta seg av flere pasienter.

Det virker meget urealistisk å anta at antall pasienter per sysselsatt kan økes ved at de ansatte arbeider mer enn nå. Fra noen sykehjem er det kommet rapporter om at de sysselsatte strever mye mer enn de har godt av. Statistikk over sykefravær blant sysselsatte tyder på at dette er noe som gjelder for mange sykehjem. Det virker derfor rimelig å anta at hvis sykehjemmene skal kunne beholde sine nåværende sysselsatte og rekruttere et tilstrekkelig antall nye sysselsatte, må den arbeidsinnsatsen som kreves av den enkelte bli betydelig mindre enn i dag.

Antakelig vil det være mulig å vinne noe ved å forbedre de administrative rutinene. Men svært mye er det neppe mulig å vinne, først og fremst fordi dette arbeidet tross alt utgjør en mindre del av alt arbeidet på sykehjemmene.

Jeg tror også at det er nokså begrenset hvor mye som kan vinnes ved å utføre visse former for omsorg raskere enn før.

La oss se på den samlede virkningen av (1) endringer i hvor mye hver sysselsatt arbeider, (2) forbedringer av administrative rutiner og (3) endringer som gjør det mulig å utføre visse former for omsorg raskere enn før. Fordi den enkeltes arbeidsinnsats antakelig må reduseres en god del, virker det rimelig å anta at den samlede virkningen av de forholdene som er nevnt i punktene (1)-(3), vil trekke i retning av at hver sysselsatt kan ta seg av færre pasienter enn før.

Konklusjonen på disse drøftingene blir at hvis antall sysselsatte i sykehjemmene kommer til å være konstant i en framtid der det blir betydelig flere pasienter i sykehjemmene, må omsorgen for den enkelte pasient reduseres betydelig.

Levestandarden for dem som ikke er sykehjemspasienter

Jeg antar som alt nevnt at "antall sysselsatte i sykehjemmene" kommer til å være konstant. Dette innebærer blant annet at "økonomisk virksomhet utenfor sykehjemmene"" ikke kommer til å mister arbeidskraft til sykehjemmene.

Det er rimelig å anta at produktiviteten, dvs produktmengden per år per sysselsatt, fortsatt kommer til å øke raskt i vareproduserende næringer. Det samme vil høyst sannsynlig også skje i en del tjenesteproduserende næringer, som f.eks. varetransport. I en del andre tjenesteproduserende næringer vil antakelig produktiviteten holde seg nokså konstant eller bare øke svakt. Men gjennomsnittlig vil nok produktiviteten i næringslivet fortsatt øke forholdsvis raskt.

Under forhold der produktiviteten i næringslivet øker forholdsvis raskt, og der næringslivet ikke må avgi arbeidskraft verken til sykehjemmene eller til annen offentlig virksomhet, må vi regne med at næringslivet kommer til å produsere stadig mer. I så fall vil levestandarden til "de som ikke er sykehjemspasienter" stadig øke.¹

VIRKNINGENE AV OM ANTALL SYSSELSATTE I SYKEHJEMMENE ØKER RASKERE ENN ANTALL PASIENTER.

I motsetning til hva jeg har gjort hittil, skal jeg nå forutsette at noe arbeidskraft overføres fra næringslivet til sykehjemmene. Jeg skal også forutsette at overføringene er såpass omfattende at sysselsettingen i sykehjemmene øker raskere enn økningen i antall pasienter i sykehjemmene.

Virkningene for sykehjemspasientene og for arbeidsforholdene i sykehjemmene

Overføringen av arbeidskraft fra næringslivet til sykehjemmene vil gjøre det mulig både å redusere "arbeidsinnsatsen per sysselsatt i sykehjemmene", og å gi sykehjemspasientene bedre omsorg en før.

Virkningene for dem som ikke er sykehjemspasienter

Overføringen av arbeidskraft fra næringslivet til sykehjemmene vil trekke i retning av mindre tilgang på de varene og tjenestene næringslivet skaffer samfunnsmedlemmene. Men målt i prosent vil virkningen neppe bli sterk. Selv en overføring som utgjør en betydelig prosent av arbeidsinnsatsen i sykehjemmene, vil nemlig utgjøre en meget liten prosent av arbeidsinnsatsen i næringslivet.

Svakere vekst i næringslivet på grunn av overføring av arbeidskraft til sykehjemmene, vil føre til litt lavere vekst i levestandarden for dem som ikke er sykehjemspasienter. Men virkningen vil være nokså svak, og det er sterk grunn til å anta at den ikke vil forhindre at levestandarden fortsatt vil øke for dem som ikke er sykehjemspasienter.

HVILKET ALTERNATIV BØR FORETREKKES?

Foran har jeg skissert et alternativ der omsorgen for sykehjemspasientene reduseres, og et annet alternativ der den øker.

Jeg tror at mange, også blant dem som ikke er sykehjemspasienter i dag, vil mene at det andre alternativet er å foretrekke hvis det kan gjennomføres uten å ha alvorlige skadevirkninger.

For noen vil det avgjørende være at vi som har det bra, bør være opptatte av forholdene for dem som ikke har det så bra. Medmenneskelighet kan brukes som stikkord for denne holdningen

Det er sikkert også mange som tenker slik: Verken jeg eller noen i min familie er sykehjemspasienter i dag. Men vi kan bli det en gang i framtiden, og da vil det bety mye for oss om vi da har gode sykehjem. - Ønsket om et godt sikkerhetsnett for seg selv og sin familie kan brukes som stikkord for denne holdningen.

MULIGE UTVIDELSER AV DRØFTINGENE

Det som er sagt foran, kan utvides på en rekke måter. I tillegg til å drøfte sykehjemmene, kan vi blant annet drøfte sykehusene, hjemmehjelpen, barnehagene og omsorgen for narkomane. Vi kan også trekke inn skolene. På i hvert fall de fleste av disse områdene blir konklusjonen den samme: Hvis vi skal unngå forverring, må sysselsettingen øke.

FAREN FOR AT NORGE BLIR ET LITE ATTRAKTIVT LAND FOR LOKALISERING AV NÆRINGSLIV

I dag kan kapitalen langt på vei bevege seg fritt mellom Norge og andre land. Hvis jeg har oppfattet Clemet riktig, resonnerer hun slik i denne situasjonen:

Sett at sysselsettingen øker betydelig i offentlig virksomhet som yter tjenester uten å kreve betaling som er høy nok til å dekke kostnadene. I så fall må skattene øke. Høyere skatter vil gjøre Norge lite attraktivt for lokalisering av næringsvirksomhet, og vil derfor føre til lav produksjon og mye arbeidsledighet hos oss.

Så vidt jeg har forstått er Clemets konklusjon på dette resonnementet at vi bør glemme eventuelle planer om økt sysselsetting både i sykehjemmene og andre steder der det offentlige yter tjenester.

Min konklusjon er at vi bør drøfte hva vi vil vinne og hva vi vil tape på å la kapitalen flyte mindre fritt enn i dag mellom Norge og andre land.

NOEN SPØRSMÅL TIL KRISTIN CLEMET

1. Er du enig i at hvis sysselsettingen i norske sykehjem skal være konstant, kommer omsorgen for sykehjemspasientene til å bli dårligere?

et alternativ - la oss kalle det A - der sykehjemspasientene får det dårligere, mens levestandarden øker for "de som ikke er sykehjemspasienter",

et annet alternativ - la oss kalle det B - der sykehjemspasientene får det bedre, og der levestandarden øker for "de som ikke er sykehjemspasienter", men øker litt saktere enn under Alternativ A.

2. Sett at vi kan velge mellom Alternativ A og Alternativ B. Sett også at uansett hvilket alternativ vi velger, vil det bli lokalisert så mye næringsvirksomhet i Norge at vi unngår høy arbeidsledighet. Er du enig i at vi i så fall bør velge Alternativ B?

Jeg ser ikke bort fra at du kan mene at spørsmål 2 er uinteressant av følgende grunn: Du synes det er urealistisk å anta at offentlig sysselsetting kan øke uten at det kommer til å bli lokalisert så lite næringsvirksomhet i Norge at vi av den grunn får høy arbeidsledighet.

Vær i så fall oppmerksom på at jeg ved denne anledning ikke er ute etter å få din tilslutning til å øke sysselsettingen i den offentlige sektor, men i å kartlegge dine preferanser for å kunne sammenlikne dem med mine. Når preferanser skal kartlegges, kan det som kjent ofte være formålstjenlig å stille spørsmål som bygger på forutsetninger svareren anser for å være urealistiske.

Disse to spørsmålene kan besvares med ja eller nei. Jeg ser gjerne at du besvarer dem på den måten, og at du begrunner eventuelle neisvar.

Foran har jeg antatt at du mener at sysselsettingen i sykehjemmene ikke bør øke. Kanskje mener du i stedet at sysselsettingen der og i en del andre offentlige institusjoner som yter omsorg bør øke betydelig, men at dette bør utliknes ved å redusere sysselsettingen i annen offentlig virksomhet. Er det dette du mener? Hvilken annen offentlig virksomhet tenker du i så fall på?

REALØKONOMISK KONKLUSJON

Økonomene skiller iblant mellom realøkonomi og finansøkonomi. Litt forenklet kan vi si at realøkonomi har å gjøre med arbeidsinnsats, varer og tjenester, mens finansøkonomi har å gjøre med penger og fordringer.

I hvert fall blant norske økonomer av min generasjon er denne oppfatningen vanlig: Det som skjer i realøkonomien er viktigst, for det er de realøkonomiske forholdene som bestemmer hvor mye velstand som blir skapt og hvordan den blir fordelt. I moderne samfunn er også finansøkonomien meget viktig, men den er det fordi det som skjer i finansøkonomien har stor innflytelse på det som skjer i realøkonomien.²

Diskusjonene om velferdsstatens framtid består hovedsakelig av drøftinger av finansieringen av velferdstiltakene. Dette er nødvendige drøftinger, men opptatthet av dem må ikke få oss til å glemme de realøkonomiske forutsetningene for å kunne skape og opprettholde en velferdsstat. Jeg vil derfor understreke følgende:

Sett at vi får den befolknings- og produktivitetsutviklingen det er sterk grunn til å vente at vi får. I så fall kan de som trenger omsorg få del i velstandsutviklingen bare hvis en økende andel av arbeidskraften brukes i omsorgsarbeid.

Dette utsagnet peker på et realøkonomisk forhold vi ikke kommer utenom uansett hvilke finansøkonomiske "grep" vi måtte ta.

NOTER

¹ Dette utsagnet må modifiseres hvis vi vil ta hensyn til at "de som ikke er sykehjemspasienter" er en uensartet gruppe. Inntektsfordelingen kommer antakelig til å være slik at noen i gruppen får redusert levestandard, mens andre til gjengjeld får desto større økning i levestandarden.

² I min studietid i slutten av 1940-årene ble denne oppfatningen hamret inn i meg av en av mine lærere, nobelprisvinneren Ragnar Frisch. Han mente at det ble gjort mye galt i 1930-årene fordi verken økonomer eller politikere den gang skilte mellom realøkonomi og finansøkonomi. Det ble derfor en viktig oppgave for Frisch å sørge for at hans studenter ble klar over dette skillet.