Fordelingen av arbeidskraften av F C. Holte med kommentarer fra K. Clemet [H 6]

"Regjeringen gjør ingenting av betydning for å øke tilbudet av vår for tiden knappeste ressurs, arbeidskraften. I stedet fordeles den arbeidskraften vi har på en ny måte ved at den offentlige sektor får fortsette å vokse på bekostning av både (!) privat sektor og konkurranseutsatt sektor". (Min understreking. FCH.)

På bakgrunn av denne uttalelsen, av resten av artikkelen, og av at Clemet har kalt sin artikkel Fortsatt i gal retning, er det neppe tvil om at hun ikke ønsker økt sysselsetting i den offentlige sektor.

Clemets kommentar: Dette kan ikke begrunnes. Jeg har ikke sagt ett ord om at jeg ikke ønsker økt sysselsetting i offentlig sektor. Det er mangel på arbeidskraft både i privat og offentlig sektor, og vår hovedinnvending mot statsbudsjettet er at det ikke fremmer noen tiltak av betydning for å gjøre noe med dette problemet - ved å øke tilbudet av arbeidskraft. En annen fordeling av det eksisterende arbeidskrafttilbudet kan på kort sikt løse problemer i offentlig sektor - men forverre problemet i privat sektor, og utslagene vil være større, jo mer omfattende "overføringen" av arbeidskraft er. En politikk som gradvis svekker konkurransesektoren og øker den skattefinansierte delen av økonomien, vil i det lange løp ikke være bærekraftig, spesielt ikke for en liten og åpen økonomi som den norske.

I den offentlige sektor finner vi mange og til dels svært ulike former for økonomisk virksomhet. For å gjøre drøftingen av en eventuell økning i offentlig sysselsetting mer konkret, skal jeg i det følgende for en stor del holde meg til offentlige sykehjem. Inntil noe annet blir sagt skal jeg anta at Clemets motstand mot økt offentlig sysselsetting blant annet innebærer at hun mener at det ikke bør bli flere sysselsatte i sykehjemmene. Denne antakelsen kommer jeg tilbake til senere.

Clemets kommentar: Antagelsen er feil. Jeg eller NHO har aldri motsatt oss flere sysselsatte i sykehjemmene. Men mange flere ansatte i offentlige sykehjem, forutsetter at det først og/eller samtidig gjennomføres andre tiltak.

Ofte blir ønsker om forbedring av offentlige tjenester møtt med uttalelser om at dette både kan og bør skje ved å gjøre den offentlige sektor mer effektiv. Jeg skal derfor bruke en del plass på å drøfte mulighetene for å effektivisere virksomheten i sykehjemmene.

LITT OM DE BETEGNELSENE JEG BRUKER

I en stor del av disse kommentarene skal jeg dele befolkningen inn i to grupper, som jeg skal kalle henholdsvis sykehjemspasienter og de som ikke er sykehjemspasienter.

Jeg skal skille mellom sysselsettingen i sykehjemmene og sysselsettingen andre steder. For å gjøre framstillingen enklere, skal jeg inntil noe annet blir sagt bruke ordet sysselsatte - og altså ikke sysselsatte i sykehjemmene - om dem som er sysselsatte i sykehjemmene.

NOEN VIRKNINGER AV OM ANTALL SYSSELSATTE I SYKEHJEMMENE HOLDES KONSTANT

I første omgang skal jeg forutsette at sysselsettingen i sykehjemmene holdes konstant.

Omsorgen for sykehjemspasientene

Det kommer til å til å bli flere gamle mennesker i årene framover. Særlig kommer det til å bli mange flere over 80. Vi må derfor regne med at antall pasienter i sykehjemmene kommer til å øke betydelig.

Clemets kommentar: Dette er sannsynligvis riktig, selv om det finnes "fremtidsscenarier" som problematiserer denne antagelsen - kfr. antagelser om at de eldre vil bli mye mer friske og vil trenge mindre og/eller annen form for omsorg.

Betydelig flere pasienter og konstant antall sysselsatte må innebære at "antall pasienter per sysselsatt" kommer til å bli betydelig større.

Her er en oversikt over noen forhold som kan gjøre det mulig å øke "antall pasienter per sysselsatt":

Økt arbeidsinnsats per sysselsatt. Hvis hver av de sysselsatte arbeider mer enn før, vil dette gjøre det mulig å ta seg av flere.

Forbedringer av administrative rutiner. Noe administrativt arbeid må utføres i sykehjemmene. Ved å forbedre rutinene i dette arbeidet, vil det trengs færre timeverk for å utføre det. Det vil å så fall gjøre det mulig å bruke mer tid på omsorg for pasientene.

Endringer som gjør det mulig å utføre visse former for omsorg raskere enn før. Overgang til framgangsmåter som gjør stell av hår, fotpleie o.l. raskere enn før, vil gjøre det mulig å ta seg av flere pasienter.

Mindre omsorg for den enkelte pasient. En kan f.eks. øke tiden mellom hvert bleieskift for pasienter som bruker bleie, og/eller øke antall dager mellom hver gang en pasient får kroppsvask. Disse og en del andre tenkelige endringer i omsorgsrutinene vil redusere arbeidet med den enkelte pasient, og derfor gjøre det mulig for hver sysselsatt å ta seg av flere pasienter.

Det virker meget urealistisk å anta at antall pasienter per sysselsatt kan økes ved at de ansatte arbeider mer enn nå. Fra noen sykehjem er det kommet rapporter om at de sysselsatte strever mye mer enn de har godt av. Statistikk over sykefravær blant sysselsatte tyder på at dette er noe som gjelder for mange sykehjem. Det virker derfor rimelig å anta at hvis sykehjemmene skal kunne beholde sine nåværende sysselsatte og rekruttere et tilstrekkelig antall nye sysselsatte, må den arbeidsinnsatsen som kreves av den enkelte bli betydelig mindre enn i dag.

Antakelig vil det være mulig å vinne noe ved å forbedre de administrative rutinene. Men svært mye er det neppe mulig å vinne, først og fremst fordi dette arbeidet tross alt utgjør en mindre del av alt arbeidet på sykehjemmene.

Jeg tror også at det er nokså begrenset hvor mye som kan vinnes ved å utføre visse former for omsorg raskere enn før.

La oss se på den samlede virkningen av (1) endringer i hvor mye hver sysselsatt arbeider, (2) forbedringer av administrative rutiner og (3) endringer som gjør det mulig å utføre visse former for omsorg raskere enn før. Fordi den enkeltes arbeidsinnsats antakelig må reduseres en god del, virker det rimelig å anta at den samlede virkningen av de forholdene som er nevnt i punktene (1)-(3), vil trekke i retning av at hver sysselsatt kan ta seg av færre pasienter enn før.

Konklusjonen på disse drøftingene blir at hvis antall sysselsatte i sykehjemmene kommer til å være konstant i en framtid der det blir betydelig flere pasienter i sykehjemmene, må omsorgen for den enkelte pasient reduseres betydelig.

Clemets kommentar: Dette er en svært snever drøftelse. Analysen begrenser seg til det effektiviseringspotensialet som finnes s.f.a. at de ansatte "løper raskere" og/eller gjennomfører typisk hverdagsrasjonalisering. Det som ikke drøftes, er bl.a. systemreformer og konkurranseutsetting:

-- Systemreformer omfatter en lang rekke tiltak som sykehjemmenes eiere, dvs. det offentlige (i siste instans representert ved politikerne), kan gjennomføre. Det kan dreie seg om endrede organisasjons- og tilknytningsformer, budsjettrutiner, regelverk, grad av detaljstyring, rapportering, handlefrihet for de ansatte, enklere målstrukturer, systemet for lønnsdannelse osv. osv.

-- Konkurranseutsetting innebærer at arbeidet - men ikke ansvaret - utføres av andre, evnt. av det offentlige selv - etter at det er gjennomført en anbudskonkurranse. Også konkurranseutsetting kan synliggjøre og fremtvinge andre og mer effektive måter å utføre arbeidet på.

Etter min mening er det mest sannsynlig at sykehjemmene både må få flere sysselsatte - og gjennomføre ytterligere effektiviseringstiltak, men at det neppe er veldig mye effektiviseringspotensiale igjen innenfor de rammer og regelverk sykehjemmene i dag arbeider. Derfor må det gjennomføres systemreformer og konkurranseutsetting for å hente ut ytterligere effektiviseringsgevinster.

Levestandarden for dem som ikke er sykehjemspasienter

Jeg antar som alt nevnt at "antall sysselsatte i sykehjemmene" kommer til å være konstant. Dette innebærer blant annet at "økonomisk virksomhet utenfor sykehjemmene"" ikke kommer til å mister arbeidskraft til sykehjemmene.

Det er rimelig å anta at produktiviteten, dvs produktmengden per år per sysselsatt, fortsatt kommer til å øke raskt i vareproduserende næringer. Det samme vil høyst sannsynlig også skje i en del tjenesteproduserende næringer, som f.eks. varetransport. I en del andre tjenesteproduserende næringer vil antakelig produktiviteten holde seg nokså konstant eller bare øke svakt. Men gjennomsnittlig vil nok produktiviteten i næringslivet fortsatt øke forholdsvis raskt.

Under forhold der produktiviteten i næringslivet øker forholdsvis raskt, og der næringslivet ikke må avgi arbeidskraft verken til sykehjemmene eller til annen offentlig virksomhet, må vi regne med at næringslivet kommer til å produsere stadig mer. I så fall vil levestandarden til "de som ikke er sykehjemspasienter" stadig øke.¹

VIRKNINGENE AV OM ANTALL SYSSELSATTE I SYKEHJEMMENE ØKER RASKERE ENN ANTALL PASIENTER.

I motsetning til hva jeg har gjort hittil, skal jeg nå forutsette at noe arbeidskraft overføres fra næringslivet til sykehjemmene. Jeg skal også forutsette at overføringene er såpass omfattende at sysselsettingen i sykehjemmene øker raskere enn økningen i antall pasienter i sykehjemmene.

Virkningene for sykehjemspasientene og for arbeidsforholdene i sykehjemmene

Overføringen av arbeidskraft fra næringslivet til sykehjemmene vil gjøre det mulig både å redusere "arbeidsinnsatsen per sysselsatt i sykehjemmene", og å gi sykehjemspasientene bedre omsorg en før.

Virkningene for dem som ikke er sykehjemspasienter

Overføringen av arbeidskraft fra næringslivet til sykehjemmene vil trekke i retning av mindre tilgang på de varene og tjenestene næringslivet skaffer samfunnsmedlemmene. Men målt i prosent vil virkningen neppe bli sterk. Selv en overføring som utgjør en betydelig prosent av arbeidsinnsatsen i sykehjemmene, vil nemlig utgjøre en meget liten prosent av arbeidsinnsatsen i næringslivet.

Svakere vekst i næringslivet på grunn av overføring av arbeidskraft til sykehjemmene, vil føre til litt lavere vekst i levestandarden for dem som ikke er sykehjemspasienter. Men virkningen vil være nokså svak, og det er sterk grunn til å anta at den ikke vil forhindre at levestandarden fortsatt vil øke for dem som ikke er sykehjemspasienter.

Clemets kommentar: Analysen er meget kortsiktig. Det er neppe "farlig" å foreta en slik "overføring" av arbeidskraft én gang og/eller i ett år. Men dette legger også bindinger som det, i hvert fall politisk, er meget vanskelig å gjøre noe med i fremtidige statsbudsjett. Dersom den langsiktige trenden er/blir at konkurransesektoren svekkes, mens offentlig sektor styrkes - vil økonomien i det lange løp ikke være bærekraftig. Dermed er heller ikke dette den "snilleste" politikken i det lange løp. Offentlig sektor bør vokse på et trygt fundament - og ikke på en sandgrunn som gjør at vi må gå til smertefulle nedskjæringer siden.

HVILKET ALTERNATIV BØR FORETREKKES?

Foran har jeg skissert et alternativ der omsorgen for sykehjemspasientene reduseres, og et annet alternativ der den øker.

Jeg tror at mange, også blant dem som ikke er sykehjemspasienter i dag, vil mene at det andre alternativet er å foretrekke hvis det kan gjennomføres uten å ha alvorlige skadevirkninger.

For noen vil det avgjørende være at vi som har det bra, bør være opptatte av forholdene for dem som ikke har det så bra. Medmenneskelighet kan brukes som stikkord for denne holdningen

Det er sikkert også mange som tenker slik: Verken jeg eller noen i min familie er sykehjemspasienter i dag. Men vi kan bli det en gang i framtiden, og da vil det bety mye for oss om vi da har gode sykehjem. - Ønsket om et godt sikkerhetsnett for seg selv og sin familie kan brukes som stikkord for denne holdningen.

Clemets kommentar: Jeg aksepterer ikke at "min" politikk er mindre "medmenneskelig" enn Regjeringens politikk. Formålet med politikken er verken systemene, verdiskapingen, privat eller offentlig sektor - men menneskene og deres velferd. Jeg forutsetter at trygg velferd forutsetter verdiskaping - og da er det en virkemiddeldebatt hvorvidt denne verdiskapingen - og dermed velferden - best kan sikres på den ene eller andre måten. Det som er godt på kort sikt, behøver ikke nødvendigvis å være det beste på lang sikt - av og til kan det være tvert om.

MULIGE UTVIDELSER AV DRØFTINGENE

Det som er sagt foran, kan utvides på en rekke måter. I tillegg til å drøfte sykehjemmene, kan vi blant annet drøfte sykehusene, hjemmehjelpen, barnehagene og omsorgen for narkomane. Vi kan også trekke inn skolene. På i hvert fall de fleste av disse områdene blir konklusjonen den samme: Hvis vi skal unngå forverring, må sysselsettingen øke.

Clemets kommentar: En altfor snever analyse - kfr. kommentarene foran.

FAREN FOR AT NORGE BLIR ET LITE ATTRAKTIVT LAND FOR LOKALISERING AV NÆRINGSLIV

I dag kan kapitalen langt på vei bevege seg fritt mellom Norge og andre land. Hvis jeg har oppfattet Clemet riktig, resonnerer hun slik i denne situasjonen:

Sett at sysselsettingen øker betydelig i offentlig virksomhet som yter tjenester uten å kreve betaling som er høy nok til å dekke kostnadene. I så fall må skattene øke. Høyere skatter vil gjøre Norge lite attraktivt for lokalisering av næringsvirksomhet, og vil derfor føre til lav produksjon og mye arbeidsledighet hos oss.

Clemets kommentar: Dette er ikke et fullstendig resonnement. Mangel på arbeidskraft i privat sektor vil også legge press på lønningene og kunne føre til at konkurransesektoren priser seg ut på internasjonale markeder. Høye skatter og/eller uforutsigbare rammebetingelser (eller endog en ineffektiv offentlig sektor) vil dessuten kunne bidra til at både norske og internasjonale investorer foretrekker andre lokaliseringssteder.

Så vidt jeg har forstått er Clemets konklusjon på dette resonnementet at vi bør glemme eventuelle planer om økt sysselsetting både i sykehjemmene og andre steder der det offentlige yter tjenester.

Clemets kommentar: Dette er en feilslutning - jeg mener bare at vi må ha en annen plan, som først og fremst gjør noe med hovedproblemet i norsk økonomi (dvs. både privat og offentlig sektor), nemlig den (tiltagende) mangelen på arbeidskraft.

Min konklusjon er at vi bør drøfte hva vi vil vinne og hva vi vil tape på å la kapitalen flyte mindre fritt enn i dag mellom Norge og andre land.

Clemets kommentar: Dette kan vi gjerne drøfte, om enn kanskje ikke i sin fulle bredde her. Min mening er i korthet følgende: Selv om det er mange negative bruttovirkninger av den "frie flyten" over landegrensene (som har vært gradvis tiltagende etter 2.verdenskrig), er nettovirkningen udiskutabel positiv: Velstanden i verden har økt enormt, og Norge er et av de land som har vært og er mest åpne, og som derfor har profitert mest på denne globaliseringen. Det er i dag de land som står mest utenfor den "frie flyten"/globaliseringen (enten pga. diktatoriske regimer og/eller fordi de rike landene har holdt dem utenfor med proteksjonisme osv.), som er fattigst.

NOEN SPØRSMÅL TIL KRISTIN CLEMET

Clemets svar: Det er sannsynligvis riktig, men dette er heller ikke noe jeg har gått inn for.

Clemets svar: Ja, hvis premissene var riktige, men det tror jeg ikke de er. Bakgrunnen for spørsmålet synes å være en tankegang om at samlet arbeidskrafttilbud, sysselsetting og produktivitetsvekst er uavhengig av skattenivå, rammebetingelser for næringsvirksomhet etc., hvilket jeg er uenig i.

Jeg ser ikke bort fra at du kan mene at spørsmål 2 er uinteressant av følgende grunn: Du synes det er urealistisk å anta at offentlig sysselsetting kan øke uten at det kommer til å bli lokalisert så lite næringsvirksomhet i Norge at vi av den grunn får høy arbeidsledighet.

Vær i så fall oppmerksom på at jeg ved denne anledning ikke er ute etter å få din tilslutning til å øke sysselsettingen i den offentlige sektor, men i å kartlegge dine preferanser for å kunne sammenlikne dem med mine. Når preferanser skal kartlegges, kan det som kjent ofte være formålstjenlig å stille spørsmål som bygger på forutsetninger svareren anser for å være urealistiske.

Disse to spørsmålene kan besvares med ja eller nei. Jeg ser gjerne at du besvarer dem på den måten, og at du begrunner eventuelle neisvar.

Foran har jeg antatt at du mener at sysselsettingen i sykehjemmene ikke bør øke. Kanskje mener du i stedet at sysselsettingen der og i en del andre offentlige institusjoner som yter omsorg bør øke betydelig, men at dette bør utliknes ved å redusere sysselsettingen i annen offentlig virksomhet. Er det dette du mener? Hvilken annen offentlig virksomhet tenker du i så fall på?

Clemets svar: Dette kan være én av mange løsninger. Det forekommer meg utenkelig at det ikke finnes noen deler av offentlig sektor som kan redusere sin sysselsetting, samtidig som tilbudet opprettholdes - eller som kan redusere sin sysselsetting fordi tilbudet ikke lenger er (like) viktig.

REALØKONOMISK KONKLUSJON

Økonomene skiller iblant mellom realøkonomi og finansøkonomi. Litt forenklet kan vi si at realøkonomi har å gjøre med arbeidsinnsats, varer og tjenester, mens finansøkonomi har å gjøre med penger og fordringer.

I hvert fall blant norske økonomer av min generasjon er denne oppfatningen vanlig: Det som skjer i realøkonomien er viktigst, for det er de realøkonomiske forholdene som bestemmer hvor mye velstand som blir skapt og hvordan den blir fordelt. I moderne samfunn er også finansøkonomien meget viktig, men den er det fordi det som skjer i finansøkonomien har stor innflytelse på det som skjer i realøkonomien.²

Diskusjonene om velferdsstatens framtid består hovedsakelig av drøftinger av finansieringen av velferdstiltakene. Dette er nødvendige drøftinger, men opptatthet av dem må ikke få oss til å glemme de realøkonomiske forutsetningene for å kunne skape og opprettholde en velferdsstat. Jeg vil derfor understreke følgende:

Dette utsagnet peker på et realøkonomisk forhold vi ikke kommer utenom uansett hvilke finansøkonomiske "grep" vi måtte ta.

Clemets kommentar: Jeg er ikke enig. Det kan tenkes at omsorgssektoren må få en økende andel av sysselsettingen - men det kan også tenkes at det lureste er at den får et økende antall sysselsatte, men at dette ikke nødvendigvis betyr en økende andel. Dette forutsetter imidlertid at vi øker tilbudet av arbeidskraft, og la meg avslutningsvis nevne noen eksempler på hvordan det kan gjøres - uten at det dermed har sagt at det er veldig lett å gjøre det:

Vi kan integrere arbeidsløse innvandrere i arbeidslivet på en bedre måte.
Vi kan øke (arbeids)innvandringen.
Vi kan integrere funksjonshemmede i arbeidslivet bedre.
Vi kan endre sykelønnsordningen, slik at den gir bedre incentiver både for arbeidsgivere og arbeidstagere til å arbeide mer.
Vi kan endre reglene for uførepensjon, slik at blant annet de som har rest-arbeidsevne og gjerne vil arbeide, kan arbeide.
Vi kan gjøre det mindre attraktivt - eller mindre "tvungent" - å gå av med tidligpensjon, bl.a. gjennom endrede trygderegler, bedre seniorpolitikk osv.
Vi kan gjennomføre tiltak på arbeidsmarkedet, som gjør det mer fleksibelt (arbeidsmiljølov, sysselsettingslov osv.)
Vi kan rette opp skjevheter i utdanningssystemet.
Vi kan gjøre noe med lønnsdannelsen.
Vi kan effektivisere offentlig sektor - slik at behovet for arbeidskraft i offentlig sektor blir mindre enn det ellers ville ha blitt.

NOTER

¹ Dette utsagnet må modifiseres hvis vi vil ta hensyn til at "de som ikke er sykehjemspasienter" er en uensartet gruppe. Inntektsfordelingen kommer antakelig til å være slik at noen i gruppen får redusert levestandard, mens andre til gjengjeld får desto større økning i levestandarden.

² I min studietid i slutten av 1940-årene ble denne oppfatningen hamret inn i meg av en av mine lærere, nobelprisvinneren Ragnar Frisch. Han mente at det ble gjort mye galt i 1930-årene fordi verken økonomer eller politikere den gang skilte mellom realøkonomi og finansøkonomi. Det ble derfor en viktig oppgave for Frisch å sørge for at hans studenter ble klar over dette skillet.