Utdyping av kapittel 13 i boka "En annen verden er mulig"

Prinsippet om bestevilkårsbehandling

Prinsippet går som tidligere nevnt ut på at de vilkårene et land bruker i handen med et annet WTO-land, skal det også bruke i handelen med alle andre WTO-land. Prinsippet forhindrer at det enkelte land ved hjelp av løfter og/eller trusler overfor et andet land om hvordan det kan tenkes å behandle eksport fra dette landet, kan oppnå følgende : Det får særlig gunstige betingelser for sin eksport til vedkommende land.

Med et viktig unntak gjelder prinsippet om bestevilkårsbehandling for all handel mellom WTO-land. Unntaket er at prinsippet kan fravikes for den innbyrdes handelen i en gruppe land som har et tett økonomisk samarbeid. En forutsetning er at samarbeidet ikke fører til økte hindringer for handelen mellom disse landene og andre land.

Det er dette unntaket som gjør det mulig å ha tollfrihet i den innbyrdes handelen i EU. Unntaket vil også gjøre det mulig for en gruppe samarbeidende land som står utenfor EU å ha lavere tollsatser i sin innbyrdes handel.

Jeg har truffet folk som har trodd at ordet "beste" i navnet på dette prinsippet innebærer følgende: Det krever av det enkelte land at det skal ha få eller ingen hindringer for import fra andre land. Dette er ikke riktig. Prinsippet sier ingen ting om hvor kraftige hindringene skal være, bare at de ikke skal forskjellsbehandle handelspartnerne.

Prinsippet om nasjonal behandling

Det enkelte land kan bruke kvantitative restriksjoner, dvs. forbud og kvoter til å hindre eller begrense importen av bestemte produkter. For produkter der en ikke har slike restriksjoner, fins det to muligheter for hva et land kan gjøre for å forbedre konkurranseevnen til innenlandske bedrifter som møter konkurranse fra utlendinger på innenlandske markeder.

Det ene muligheten er å legge toll på import av produkter.

Den andre muligheten er at myndighetene etter at importerte produkter er kommet inn i landet, behandler dem på en annen måte enn de behandler konkurrerende innenlandske produkter. De kan f.eks. subsidiere innenlandsk produserte produkter, men ikke importerte. De kan f.eks. stille krav til importerte produkter om en kvalitetskontroll som gjør produktene dyrere, men ikke stilles dette kravet til produkter som er produsert innenlands.

Prinsippet om nasjonal behandling betyr at et lands myndigheter ikke skal forskjellsbehandle importerte produkter og innenlandsk produserte produkter verken på de måtene som er nevnt foran eller på andre måter Prinsippet gjelder i dag for en del produkter, men ikke for alle.

En regjering som ønsker å forbedre innenlandske bedrifters konkurranseevne på innenlandske markeder, kan bl.a. velge mellom disse to alternativene:

Jeg ønsker en organisering av utenrikshandelen som gjør at et land kan argumentere slik overfor sine handelspartnere:

Begge alternativene oppfyller dette kravet.

Under ellers like vilkår ønsker jeg også at handelen bør være organisert enklest mulig. Jeg foretrekker derfor Alternativ A framfor Alternativ B, og dette er årsaken til at jeg mener at prinsippet om nasjonal behandling bør være med i internasjonale avtaler om handel med industrivarer.