Denne artikkelen har tidligere stått som kronikk i Aftenposten, 4. mai 2003.[ Direkte link ]

I Tyskland er regjeringen i disse dager tvunget til å bygge ned en av Europas mest avanserte velferdsstater. For å henge med i den internasjonale konkurransen og kutte kostnader skjer tilsvarende i flere land. Det er kappløpet mot bunnen, skriver Fritz C. Holte, professor i sosialøkonomi.

TYSKLAND HAR nå den høyeste arbeidsløsheten på fem år med 4,7 millioner arbeidstagere uten jobb - nærmere 12 prosent.

15. mars holdt den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder en tale i Forbundsdagen der han la frem en plan for hva han vil gjøre for å redusere arbeidsløsheten. Dette er noen hovedpunkter i planen:

I fremtiden skal arbeidsløshetstrygd bare betales de første 12 månedene uten jobb - 18 måneder for folk over 55 år - mot opptil 32 måneder hittil. Når de nye fristene er utløpt, venter en beskjeden sosialtrygd. Det skal også bli vanskeligere å avvise jobber som "ikke passende".

Dessuten vil regjeringen gjøre oppsigelsesvernet mykere for å ta hensyn til følgende: Jo lettere det er å si opp en arbeidstager desto lettere er det også å gå til ansettelse av nye folk. Fleksibiliteten øker. Det samme skjer når det blir lettere og enklere å fravike brede tariffavtaler.

I tillegg kommer flere egenandeler og færre monopolordninger i helsesektoren, litt lavere trekk for syketrygd, en forsiktig justering av pensjonsordningene. "Enten moderniserer vi oss selv eller vi vil bli modernisert av markedets ubønnhørlige krefter", sa kansleren, ifølge Aftenpostens referat. Hans sosialdemokratiske gruppe i Forbundsdagen satt tause, for det store flertall av dem er fagorganiserte som har brukt sine liv til å utbygge de ordninger som nå blir barbert.

Schröders forslag er blitt møtt med så sterk kritikk fra en rekke partifeller at det snakkes om et opprør mot ham. Mange på venstresiden i det sosialdemokratiske partiet SPD mener at forslagene vil avskaffe partiets sosialpolitiske grunnlag og dermed dets eksistensberettigelse.

Det er innkalt til ekstraordinært landsmøte i SPD 1. juni. Da vil Schröder sette inn sin stilling på å få forslagene vedtatt.

SITUASJONEN ER ABSURD. Aldri har produktiviteten vært høyere i Tyskland enn nå. Det burde gi økonomisk grunnlag for at det tyske samfunnet skulle kunne være bedre enn noensinne. Likevel foreslår Schröder tiltak som fører til skjevere inntektsfordeling, dårligere oppsigelsesvern og avvikling av en rekke velferdstiltak. Hvorfor?

Det aller meste av Tysklands utenrikshandel er handel med andre industriland, og mellom industrilandene er det langt på vei frihandel og fri flyt av kapital. Derfor er det viktig for Tyskland å ha en tilfredsstillende konkurranseevne overfor andre industriland. Hvis den konkurranseevnen - slik det er nå - er dårlig, vil nemlig Tyskland få en "urimelig stor" andel av samlet arbeidsløshet i industrilandene. Schröder ser det derfor som nødvendig å prøve å forbedre denne konkurranseevnen.

Med de reglene som gjelder nå for handel og kapitaloverføringer, har han med ett unntak små muligheter for å forbedre den ved hjelp av andre virkemidler enn dem han nevnte i talen.

Unntaket er støtte til forskning og undervisning for å få raskere overgang til ny produksjonsteknikk, og dermed raskere økning i produktiviteten. Men det vil ta noe tid før en kan oppnå de tiltenkte resultatene av slike tiltak, og Schröder følte nok at han trenger resultater fort.

H VIS SCHRÖDERS BRUK av sin medisin mot arbeidsløshet fører til at Tysklands konkurranseevne overfor andre industriland forbedres, betyr det at andre industrilands konkurranseevne overfor Tyskland svekkes. Svekkelsen vil antagelig skape problemer for dem. Dette kan føre til at vi får en utvikling av denne typen: For å styrke innenlandske bedrifters konkurranseevne prøver det enkelte lands myndigheter å gi innenlandske bedrifter bedre rammebetingelser enn utenlandske. Det blir en konkurranse mellom landene om hvilke land som har de mest bedriftsvennlige rammevilkårene, dvs. det mest fleksible arbeidslivet, den mest bedriftsvennlige infrastrukturen, osv. Konkurransen får bl.a. disse virkningene:

Stadig dårligere oppsigelsesvern. Tiltak for å henge med i konkurransen om bedriftsvennlig infrastruktur, fører med seg kostnader. Det gjør det enda vanskeligere for myndighetene å finansiere ønskelige tiltak. Med andre ord, det som er blitt kalt "den offentlige fattigdommen" øker. Økningen bidrar til at velferdsstaten forvitrer.

Det blir stadig mindre spillerom for hva myndighetene og fagforeningene kan gjøre, bortsett fra å prøve å sørge for at innenlandske bedrifter får minst like gode rammebetingelser som sine utenlandske konkurrenter. Dette fører til en følelse av politisk maktesløshet i store deler av befolkningen, og svekker derfor demokratiet.

Konkurranse mellom landene om hvilke land som har de mest bedriftsvennlige rammevilkårene blir av noen kalt kappløpet mot bunnen. At ordene "mot bunnen" blir brukt, skyldes, som pekt på foran, at kampen om konkurranseevnen fører til at forholdene på flere måter blir verre.

K AMPEN MELLOM LANDENE om konkurranseevnen er for en stor del en kamp om hvordan samlet arbeidsløshet skal fordeles mellom dem. Denne siden av kampen er lite ønskelig, fordi den kan føre til et kappløp mot bunnen som først og fremst rammer de svakeste i samfunnet.

Av flere grunner påvirker kampen om konkurranseevnen også samlet arbeidsløshet i industrilandene.

For det første: Jo lettere det er å si opp folk, desto mindre risikabelt er det å ansette folk (jf. foran). Dette trekker i retning av at samlet etterspørsel etter arbeidskraft i industrilandene øker, og at arbeidsløsheten derfor blir lavere.

For det andre: Det fins i dag både mange arbeidsledige og en god del ubesatte arbeidsplasser. Når ledigheten er så høy som den er, skyldes det bl.a. at mange lar være å ta jobber de kan få, fordi de synes at disse jobbene "ikke passer" (jf. foran). Ved både å svekke velferdsordningene og å gjøre det vanskeligere å avvise arbeid som er tilvist fra arbeidskontorer, vil flere føle seg nødt til å ta jobber de ikke synes passer dem. Det trekker i retning av lavere arbeidsløshet.

For det tredje: Kampen om konkurranseevnen fører til at det enkelte land prøver å være tidligst mulig ute med å ta i bruk ny produksjonsteknikk. Det føres derfor en økonomisk politikk som resulterer i at teknikken i industrilandene endres stadig raskere. Og jo raskere den endringen er, desto vanskeligere blir det for mange arbeidstagere og mange bedrifter å tilpasse seg til nye forhold og nye krav. Dette trekker i retning av at kampen om konkurranseevnen fører til økt arbeidsløshet.

Vi kan ikke være sikre på om kampen om konkurranseevnen alt i alt bidrar til lavere eller høyere samlet arbeidsløshet i industrilandene. En årsak til dette er at mens to av de virkningene som er nevnt foran trekker i retning av lavere ledighet, trekker den tredje i motsatt retning; og vi vet ikke hvor sterke hver av dem er. Dessuten er forholdene mer kompliserte enn skissert foran. Kampen om konkurranseevnen har flere virkninger på arbeidsløsheten enn dem jeg har kunnet rette søkelyset mot her.

De problemene som er drøftet foran, skyldes bl.a. det nåværende økonomiske systemet, dvs. den måten den økonomiske virksomheten er organisert på. Min konklusjon er derfor at systemet bør endres. Jeg tror at ved å foreta nokså moderate endringer, kan det oppnås betydelige forbedringer.

Undertegnede er blant dem som gjennom offentlig debatt og bøker har beskrevet mulige endringer og hvordan jeg mener de vil virke. En videre debatt er nødvendig. Vi kan velge hva slags økonomisk system vi skal ha. Hvilket system vi velger, vil bety mye for hva slags fremtid vi kan tenkes å få.