Dette innlegget ble først trykket i Aftenposten 19.5.03

Av Egil Bakke, tidligere konkurransedirektør

I Aftenposten 11.mai foreslår professor Fritz C. Holte at vi erstatter markedsøkonomien, spesielt frihandelen med et komplisert reguleringssystem. Han foreslår at det skal kreves lisens for å kunne foreta kapitaloverføringen til og fra utlandet og at valutakursene styres. Myndighetene vil da ved gjentatte devalueringer, kombinert med sosiale reformer for å gjøre arbeidslivet mindre brutalt, fjerne frykten for svekket konkurranseevne og kapitalflukt.

Det er flere ting å bemerke til dette forslaget, som forøvrig minner ikke så lite om de reguleringer Norge og andre land hadde i årene umiddelbart etter 1945. Når vi forlot slike reguleringer, hadde det flere grunner. Den ene, og minst viktige, er at reguleringene etterhvert ikke lot seg håndtere administrativt. Holte ser åpenbart de mulige byråkratiske konsekvenser av sine forslag, men trøster seg med at "datateknikk" vil sørge for at den nødvendige kontroll ikke vil bli for arbeidskrevende. I motsetning til den pessimisme Holte gir uttrykk for i sin artikkel, er han på dette punkt meget optimistisk.

Den tunge grunn til at Holtes forslag må avvises, er at det nødvendigvis vil påføre oss betydelige realøkonomiske tap. Markedsøkonomien med sitt lønnsomhetskrav er sammen med frihandelen som åpner for internasjonal arbeidsdeling, grunnlaget for den produktivitetsvekst som har funnet sted ikke bare i Norge, en over hele verden. Hvis Norge frykter for son konkurranseevne, må det være fordi vi forbruker mer enn vi produserer. Dette kan ikke dekkes til ved devalueringer og kontroll med kapitalbevegelsene. Vi må enten øke produksjonen, eller redusere forbruket. Konsekvensene av de tiltak Holte foreslår, er at vi unndrar oss markedets lønnsomhetskrav, og på sikt vil resultatet bli en stadig relativ forverring av vår levestandard i forhold til andre land.

Bakgrunnen for at Holte legger frem sitt forslag, er at vi etter hans mening nå har høy arbeidsløshet, et brutalt arbeidsliv, skjev fordeling, forvitring av velferdsstaten og en utvikling som ikke er økologisk opprettholdbar. Er denne virkelighetsbeskrivelse dekkende? Selv om arbeidsløsheten for tiden er stigende, er den i Norge meget lav. Vi har i realiteten full sysselsetting. Vi har høye inntekter, lav pensjonsalder og store individuelle valgmuligheter. Det er ikke bare Norge som har hatt en gunstig utvikling. Den internasjonale vekst vi har opplevet, har lagt grunnlaget for at barnedødeligheten er sterkt redusert, og den forventede levealder har gått i været.

Levestandarden har økt i mange tidligere fattige land. På tross av at vi bruker stadig flere ressurser, er ressurstilgangen høy. Stort sett er de også blitt billigere. Enkelte land har desverre ikke tatt del i den velstandsvekst som har funnet sted. De land som henger etter, er de land som av forskjellige grunner ikke har klart å dra nytte av den internasjonale frihandel, bl.a. på grunn av sine nasjonale reguleringer.

I motsetning til sin dystre innledende virkelighetsbeskrivelse sier Holte avslutningsvis at Norge er et godt land å bo i for de fleste, men ikke for alle. Det ønsker han å gjøre noe med. Men hans forslag fører ikke til målet. Det vil gjøre Norge til et mindre godt land å bo i, for de fleste, kanskje for alle.

Aftenposten 18.05.03