Meny: Startsiden

H 131   Prinsippene for folketrygdreformen av Fritz C. Holte Første gang lagt ut: 7.03.2004 Innhold: En vanlig oppfatning "Ordningen må oppmuntre til arbeid" Denne formen for oppmuntring er urimelig overfor dem som er de utslitte når de når pensjonsalderen Fører en økning i antall årsverk som ytes av folk over 62 år til at sysselsettingen øker med like mange årsverk? Økt arbeidsinnsats gjør det vanskeligere å få en akseptabel internasjonal utvikling "Alle skal ha trygghet gjennom en garantert minstepensjon" Ordningen må være økonomisk bærekraftig Oppfatninger om skattene og avgiftene Oppfatninger om folketrygden Mine kommentarer

  En vanlig oppfatning

I sin nyttårstale sa statsminister Bondevik at en modernisert folketrygd må bygge på disse prinsippene :

Denne oppfatningen er nokså utbredt.

  "Ordningen må oppmuntre til arbeid"

Jeg skal anta at prinsippet om at ordningen må oppmuntre til arbeid konkretiseres slik: De som fortsetter i lønnet arbeid etter oppnådd pensjonsalder skal få høyere pensjon enn de som ikke gjør dette.

Denne formen for oppmuntring er urimelig overfor dem som er de utslitte når de når pensjonsalderen

Mange, blant dem jeg, synes at dette er et viktig argument mot denne formen for oppmuntring til økt arbeidsinnsats:

Fører en økning i antall årsverk som ytes av folk over 62 år til at sysselsettingen øker med like mange årsverk?

Her er en tenkt samtale med en person jeg kaller Per.

Per:

Om noen år kommer vi til å ha full sysselsetting. Dett innebærer at en økning i "antall årsverk som ytes av folk over 62 år" vil føre til at" samlet sysselsetting i Norge" vil øke med like mange årsverk. Økt sysselsetting fører til økt produksjon, og økt produksjon fører til økt velstand. Derfor bør folketrygden bidra til at "flest mulig av dem som er over 62 år" ønsker å arbeide.

Jeg:

Hvorfor mener du at vi kommer til å ha full sysselsetting om noen år?

Per:

Det kommer til å bli stadig flere pensjonister i forhold til folk i yrkesaktiv alder. Dette vil føre til at behovet for arbeidskraft vil være større enn tilgangen på arbeidskraft . Under slike forhold vil etterspørselen etter arbeidskraft være større enn tilbudet, og dette vil føre til full sysselsetting.

Jeg:

I dag har vi så mange udekkede behov - blant annet innenfor helse og omsorg - at selv om alle som er ledige kom i arbeid, ville vi ikke ha nok arbeidskraft til å kunne dekke behovene. Vi kan derfor si at også i dag er behovet for arbeidskraft større enn tilgangen. Likevel har vi 100 000 registrerte arbeidsløse. Dette viser at større behov for arbeidskraft enn tilgang på arbeidskraft ikke er noen garanti for å unngå høy arbeidsløshet. Følgelig kan vi ikke bort fra denne muligheten: Også etterhvert som det blir stadig flere pensjonister i forhold til folk i yrkesaktiv alder, vil det være høy arbeidsløshet.

Per:

Jeg må innrømme at du har et poeng der.

Jeg:

La oss anta at det i årene framover hele tiden kommer til å være høy arbeidsløshet, kanskje av de samme grunnene som vi har høy arbeidsløshet nå . I så fall har vi ingen garanti for at

"en arbeidsinnsats på et visst antall årsverk fra folk over 62 år" vil øke "samlet arbeidsinnsats i Norge" like mye. Vi kan ikke se bort fra muligheten for at i hvert fall en del av "arbeidsinnsatsen fra dem over 62" år vil føre til at de ved å vente med å trekke seg ut av arbeidslivet reduserer mulighetene for ungdom til å komme i arbeid. Derfor kan et av resultatene av "økt arbeidsinnsats fra dem over 62 år" bli økt arbeidsløshet blant unge.

Ut fra denne tenkte samtalen med Per konkluderer jeg slik:

Økt arbeidsinnsats gjør det vanskeligere å få en akseptabel internasjonal utvikling

Det er i dag en veldig forskjell mellom på den ene siden den levestandarden som er vanlig i industrilandene, og på den andre siden levestandarden til de fleste av dem som bor i u-land. Skal vi kunne få en rettferdig og stabil verden, må vi på en eller annen måte bli kvitt denne store forskjellen. Vi kan kanskje forestille oss at det kan skje ved at alle mennesker i verden får den levestandarden som er vanlig i industrilandene i dag. Men dette ville i så fall kreve en så høy produksjon i verden at det ville bli umulig å nå målet om en økologisk bærekraftig utvikling. Enda mer umulig - hvis en da kan bruke et slikt uttrykk - ville det bli hvis den felles levestandarden skulle være enda høyere. Konklusjonen må bli at en utjevning av levestandarden må finne sted på et nivå der den er lavere enn det som er vanlig i industrilandene i dag.

Jo mer det arbeides, desto mer blir det produsert. Kombinasjonen av dette og det som er pekt på foran blir i hvert fall for meg et argument som trekker i retning av denne konklusjon:

  "Alle skal ha trygghet gjennom en garantert minstepensjon"

De som kommer til å bestemme hvor høy minstepensjonen skal være, vil antakelig mene at den bør være betydelig lavere enn gjennomsnittsinntekten i samfunnet. Sannsynligvis vil de først og fremst argumentere slik:

Det er også et annet forhold mange innflytelsesrike personer vil legge vekt på. Et av deres mål er at Folketrygden skal utformes slik at flest mulig av "de som er i stand til å arbeide etter oppnådd pensjonsalder" vil velge å gjøre dette. For å nå dette målet kan brukes både gulrot og pisk. Gulroten er at pensjonen blir høyere hvis spreke 62-åringer fortsetter å arbeide. Pisken er at hvis spreke 62-gpringer slutter å arbeide vil de - i likhet utslitte 62-årunger - få en inntekt, og derfor også en levestandard, som er betydelig lavere enn den de fleste andre får.

Mot bruk av pisk kan det argumenteres slik: En del mennesker har planlagt å reise og/eller å dyrke visse hobbyer etter at de har pensjonert seg. Hvis de gjør dette som spreke mennesker de nærmeste årene etter de har fylt 62 år, vil mange av dem få stort utbytte av den første tiden som pensjonist. Utbytte vil kanskje bli mye mindre hvis de fortsetter å jobbe til de blir slitne, og først da prøver å nyte pensjonistlivets gleder.

  Ordningen må være økonomisk bærekraftig

Oppfatninger om skattene og avgiftene

Dette er utbredte oppfatninger i dag:

Det fins følgelig grenser for hvor høye skattene og avgiftene bør og kan bli. Vi er nær disse grensene nå.

Oppfatninger om folketrygden

Det er en vanlig oppfatning blant økonomer og politikere at folketrygdens utgifter i det enkelte år hovedsakelig må dekkes av det som betales i skatter og avgiftene dette året.

På grunnlag bl. a. av (1) denne oppfatningen (2) det som er sagt foran om skattene og avgiftene og (3) det faktum at tallet på trygdede vil øke, hevder mange at hvis folketrygden ikke endres snarest mulig, vil dette skje: I en del år framover vil Statens utgifter til folketrygden legge beslag på en stadig større andel av dens inntekter. Det vil i stadig sterkere grad redusere Statens muligheter til å løse sine andre oppgaver på en akseptabel måte.. En slik utvikling kan ikke fortsette. Før eller senere vil det derfor komme en drastisk reduksjon av trygdeytelsene.

De som mener dette, hevder også følgende: I stedet for å få en slik drastisk reduksjon om noen år, vil det være bedre om vi allerede nå reduserer trygdeytelsene slik at vi får en trygd som er økonomisk bærekraftig.

Mine kommentarer

Også jeg regner med at folketrygdens utgifter i det enkelte år hovedsakelig kommer til å dekkes av det som betales i skatter og avgiftene dette året. Det jeg sier i det følgende bygger på denne antakelsen.

Mulighetene på kort og lang sikt for å beskatte bedriftene hardere

Så lenge vi har minst så store innslag av frihandel og fri flyt av kapital som nå, gjelder dette: Hvis bedriftene må betale høyere skatter og avgifter svekkes konkurranseevnen, og det vil føre til tap av arbeidsplasser. Det betyr at på kort sikt kan det ikke komme på tale å øke disse skattene og avgiftene.

Vi kan imidlertid svekke den økonomiske tilknytningen til andre land. og det vil redusere betydningen av konkurranseevnen. (Mer om dette i en bok jeg hr skrevet.) Dette betyr at på lang sikt kan det være mulig å beskatte bedriftene betydelig hardere enn nå.

Mulighetene på kort og lang sikt for hardere personbeskatning

Jeg er enig i at i dag synes folk flest at de betaler så mye i skatt at de ikke vil finne seg i at satsene i personbeskatningen øker. Derfor tror jeg at i de nærmeste årene vil det ikke være mulig å beskatte folk betydelig hardere enn nå. Men i drøftingene om av folketrygdens økonomiske bærekraft rettes søkelyset mot hva som vil skje i løpet at de kommende femti årene. I løpet av en så lang periode kan det skje betydelige endringer i hva folk er villige til å betale i skatt hvis bare eventuelle skatteøkninger kommer gradvis. I 1950-årene ble det hevdet at daværende finansminister Erik Brofoss hadde sagt at: "det er pussig hvor mye folk er villige til å betale i skatt bare de vender seg til det".

Sett at den nåværende folketrygden skal opprettholdes; og at den økningen i utgiftene til trygden det vil medføre, skal dekkes ved økte skattene. I så fall må vi i 2050 ha fått "en økning i skattene tilsvarende ca. 10% av lønn". (Hallvard Bakke i Dagsavisen for 10. januar 2004.) I lys av hvor mye villigheten til å betale skatt har endret seg siden 1950-årene, er det mulig at folk da vil være villige til å betale så mye i skatt hvis de mener at dette er nødvendig for å få god og sikker folketrygd.

Konklusjon

Det er ikke usannsynlig at "de forholdene som er avgjørende for mulighetene for skatteøkninger" utvikler seg slik at det må kuttes i folketrygden for å unngå at den går konkurs. Men dette er en svakhet ved den debatten som pågår nå: Det blir ikke tatt hensyn til at disse forholdene kan endres så mye i løpet av en så lang periode som femti år at vi ikke trenger å kutte i folketrygden verker nå eller seinere.