Publisert i Klassekampen 3.3.2004

Det er 100 0000 registrerte arbeidsløse i Norge. Ledigheten fører til store problemer for de ledige, og er også sløsing med ressurser. Er det ikke tåpelig av oss nordmenn å innrette oss slik? Burde vi ikke heller sørge for at alle som ønsker å arbeide, kommer i arbeid? Antakelig vil de fleste i alle fall etter litt overveielse svare ja på begge spørsmålene.

I denne kronikken gjør jeg rede for hvorfor jeg mener at til tross for at de fleste synes det er tåpelig å innrette seg slik at vi får mye arbeidsløshet, vil Norge i overskuelig framtid aldri komme i nærheten av å få full sysselsetting.

Hvorfor har det de senere årene vært så mye arbeidsløshet i industrilandene?

Hva som er de viktigste årsakene til arbeidsløshet, varierer. I denne kronikken retter jeg søkelyset mot forholdene i industrilandene de siste tiårene og de neste.

I første omgang skal jeg forestille meg et industriland der samlet etterspørsel etter produkter alltid er minst like stor som samlet tilbud, og der det går lang tid mellom hver gang produksjonsteknikken endres.

På et visst tidspunkt er det stabile forhold og full sysselsetting i dette landet. Så tar en del bedrifter i bruk en ny teknikk som reduserer den arbeidsinnsatsen som trengs for å produsere én enhet av en bestemt vare. Det svekker konkurranseevnen til bedrifter som ikke kan eller ikke vil gå over til den nye teknikken. Innføringen av teknikken setter i gang en utvikling som består av to ledd.

Det første er at en del arbeidsplasser avvikles fordi produksjonen reduseres i bedrifter som har fått dårligere konkurranseevne. Arbeidsplasser kan også tapes i bedrifter som tar i bruk den nye teknikken, selv om de øker produksjonen. At de bruker mindre arbeid per produktenhet, kan bety mer enn at produksjonen øker.

Det andre leddet er at de som er blitt arbeidsløse, finner nye arbeidsplasser ved hjelp av to økonomiske "mekanismer". Den ene er at noen omskolerer seg til andre yrker. Den andre er at lønnssatsene blir lavere for den slags arbeid som rammes av teknikkendringen. Lavere lønnssatser fører til flere arbeidsplasser for folk som kan og vil utføre slikt arbeid.

Tilpasningen til den nye teknikken tar tid, og i deler av denne tiden er den bare halvveis gjennomført. Med det menes at det bare er det første leddet som er gjennomført, det som består i tap av arbeidsplasser. Dette skaper arbeidsløshet, men den er bare midlertidig. De to mekanismene fører nemlig til at etter en tid er alle som ønsker å arbeide, i arbeid.

I noen sammenhenger er det hensiktsmessig å betrakte industrilandene som ett samfunn. Jeg kaller det Industrisamfunnet. I motsetning til det som skjer i det samfunnet jeg drøftet foran, skjer dette i Industrisamfunnet: Teknikken endres så ofte og tilpasningene tar så lang tid at før en er ferdig med tilpasningen til én endring, har det skjedd andre endringer som også krever tilpasninger. Derfor er det i Industrisamfunnet alltid halvveis gjennomførte tilpasninger som skaper arbeidsløshet. Vi har følgelig en midlertidig arbeidsløshet som i en viss forstand er permanent. Den vil nemlig vare så lenge produksjonsteknikken endres raskt.

Arbeidsløsheten har økt

I Industrisamfunnet har produksjonsteknikken blitt endret stadig raskere de siste tiårene. Det har økt mengden av halvveis gjennomførte tilpasninger; og dette har bidratt til økt arbeidsløshet.

Ledigheten har også økt som følge av et forhold som har gjort seg gjeldene i mange land, og som jeg skal gjøre rede for ved å se på Norge.

Inntil et godt stykke inn i det tjuende århundre hadde forholdsvis få nordmenn utdanning ut over det som den gang kaltes folkeskolen og nå kalles grunnskolen. Men de fleste nordmenn hadde vokst opp på gårdsbruk, og det hadde gitt dem fysisk styrke og praktiske ferdigheter som kunne komme til nytte i mange slags arbeid.

En rekke av de jobbene som fantes den gang, krevde ikke skolegang utover folkeskolen. Mange av mennene kunne, i alle fall etter litt opplæring på arbeidsplassen, gjøre god nytte for seg som sjøfolk, i fiske og skogbruk, på bygg og anlegg og i mange industribransjer. De fleste kvinner kunne klare en stor del av de jobbene som den gang ble tilbudt kvinner.

Dersom det fantes sysselsettingsmuligheter i noen bransjer, ble det derfor vanligvis ikke noe stort behov for omskolering hvis arbeidsplasser gikk tapt i andre bransjer. Følgelig var det lite ledighet som skyldtes halvveis fullførte tilpasninger etter endringer i produksjonsteknikken.

I dag krever en større andel av jobbene mer utdanning enn grunnskolen. Dette bidrar til flere halvveis gjennomførte tilpasninger, og derfor også høyere ledighet. Det vil trekke i retning av lavere ledighet i årene framover hvis produksjonsteknikken kommer til å bli endret saktere enn nå . Det virker imidlertid usannsynlig at dette kommer til å skje. Både kampen om konkurranseevnen og at mange bedrifter kommer til å ha stadig større ressurser de kan bruke til å forbedre produksjonsteknikken, vil antakelig føre til at den kommer til å endres stadig raskere.

Sett at "andelen av jobber som ikke krever utdanning etter grunnskolen" øker. Dette vil i så fall trekke i retning av at arbeidsløsheten i Industrisamfunnet blir lavere. Men en slik endring i næringslivets krav til utdanning er lite sannsynlig.

Arbeidsløsheten påvirkes også av andre forhold enn de to jeg har pekt på. Men så langt jeg kan bedømme, vil ikke disse andre forholdene utligne virkningene av de to jeg har drøftet. Jeg konkluderer derfor slik:

Det er usannsynlig at arbeidsløsheten i Industrisamfunnet kommer til å bli mye lavere enn den er nå. Antakelig vil den i alle fall på litt sikt bli høyere.

Arbeidsløsheten i Norge

Hvor mye arbeidsløshet vi får i Norge, avhenger av arbeidsløsheten i Industrisamfunnet og av Norges andel av den. Foran har jeg pekt på at ledigheten i Industrisamfunnet i hvert fall på litt sikt neppe kommer til å synke. For at ledigheten i Norge skal bli lavere, må derfor Norges andel blir lavere. Vi kan forestille oss at det vil skje, bl. a. ved hjelp av en eller begge av disse to strategiene for å forbedre konkurranseevnen:

Produktivitetsøkning. Det utvikles forskningsmiljøer i Norge som klarer å sørge for at produktiviteten øker raskere i Norge enn i andre industriland.

Lønnsmoderasjon. Norske lønnstakerne aksepterer at innenlandske lønninger øker saktere enn utenlandske.

Bl.a. fordi også andre land vil bruke disse strategiene for å prøve redusere sin arbeidsløshet, er det antakelig nokså begrenset hvor mye arbeidsløsheten i Norge kan reduseres ved å bruke dem.

Her er en tredje strategi:

Begrensinger på handelen med utlandet og kapitaloverføringene til og fra utlandet. Det vil gjøre Norge mindre knyttet til andre industriland, og derfor redusere Norges andel av arbeidsløsheten i Industrisamfunnet. Men - i hvert fall foreløpig - er det antakelig umulig å få nok politisk støtte for denne strategien.

Så langt jeg kan bedømme er det begrenset hva som kan oppnås ved å bruke andre strategier enn de tre jeg har pekt på.

Målet om full sysselsetting

For å få noe som det er rimelig å kalle "full sysselsetting i Norge" må arbeidsløsheten reduseres til en brøkdel av det den er i dag.

Flere framtredende politikere - blant dem Schjøtt-Pedersen og Per Kleppe - har sagt at full sysselsetting er et mål for deres partier. I andre sammenhenger har disse politikerne gått inn for at vi skal beholde eller øke "dosene" av frihandel og fri flyt av kapital. Men de har ikke pekt på hvilken strategi de vil bruke for å nå sysselsettingsmålet. Ifølge drøftingene foran kan de heller ikke finne noen slik strategi hvis de vil beholde dosene av frihandel og fri flyt av kapital.

Det har liten hensikt å stille seg politiske mål det ikke er mulig å komme i nærheten av å nå. Når framtredende politikere hevder at full sysselsetting er et mål for deres partier, vil derfor antakelig en del velgere tro at disse partiene har en strategi for hvordan vi kan få full sysselsetting. Ifølge drøftingene foran villeder disse politikerne disse velgerne.

Oppfordring til debatt

Jeg vet at noen er uenige i de konklusjonene jeg har trukket. Mener dere som er det, at jeg gjør avgjørende feil i drøftingen av arbeidsløsheten i Industrisamfunnet? Mener dere at jeg gjør avgjørende feil at i drøftingen av Norges andel av denne arbeidsløsheten?

La oss få en debatt om dette. De fleste er enig i at full sysselsetting bør være et mål. Nå må vi drøfte hva som trengs for å kunne komme i nærheten av dette målet!

Denne oppfordringen går spesielt til Schjøtt-Pedersen, Per Kleppe og andre som har sagt at full sysselsetting er (eller i alle fall bør være) et mål for deres partier.