Publisert i Morgenbladet 19.3.2004

5. mars behandlet Stortinget Stortingsmelding nr. 19 (2002-2003), En verden av muligheter- globaliseringens tidsalder og dens mulighet.

I denne artikkelen peker jeg på noen av de spørsmålene som blir drøftet i tilknytning til meldingen. Med globalisering mener jeg økonomisk globalisering, som er en prosess der stadig mer av det som produseres i et land, selges til andre land, og der stadig mer av den kapitalen som fins i et land, eies av utlendinger.

Kan vi stanse eller reversere globaliseringen?

For noen tiår siden tok transport av varer lengre tid og var mer kostbar enn i dag. Dette virket som en kraftig brems på handel over lange distanser, og følgelig på internasjonal handel. Bremsen kan kalles teknologiskapt.

Toll og importrestriksjoner bidro på andre måter til å bremse den internasjonale handelen. Disse tiltakene var politisk skapte bremser på handel.

Også for kapitaloverføringer over landegrensene fantes det teknologiskapte og politisk skapte bremser.

Både de teknologiskapte og de politisk skapte bremsene på handel og kapitaloverføringer er blitt svekket de senere årene. Svekkelsen har ført til at Norge og de aller fleste andre land globaliseres stadig raskere.

Det er verken mulig eller ønskelig å stanse utviklingen av mer effektiv teknikk. Noen slutter av dette at det vil være umulig å stanse eller reversere globaliseringen. Dette er ikke riktig. Landene kan nemlig gjøre de politisk skapte bremsene så kraftige de ønsker. Hvis de f.eks. ønsker å ha et sett av bremser som er like sterkt som det de hadde i 1960-årene, kan de sørge for det. I så fall må de politisk skapte bremsene være kraftigere enn den gang, fordi de teknologiske bremsene er blitt svakere.

Hvis vi velger å gjøre settet av bremser like sterkt som det settet vi hadde i 1960-årene, betyr ikke det at vi på alle andre måter må gå tilbake til forholdene i 1960-årene. Å gjøre dette er verken ønskelig eller mulig.

Vil en reversering av globaliseringen være svært kostbar for Norge?

Utenriksminister Jan Petersen har sagt seg enig i at det er mulig å reversere globaliseringen ved hjelp av politisk skapte bremser. Men uten å begrunne det har hevdet at ville være meget kostbart for Norge å gjøre dette.

Sterkere bremser vil svekke konkurransen fra utlandet. Det vil føre til at produksjonen per sysselsatt vokser saktere. Dette kan oppfattes som en kostnad. På den annen side er en viktig årsak til at produksjonen per sysselsatt vil vokse saktere, at folk som følge av svekket konkurranse fra utlandet vil stresse mindre. Mindre stress er en fordel.

Sterkere bremser vil skape en skjerming fra utenlandsk konkurranse som vil gjøre det mulig å redusere arbeidsløsheten betydelig. Det er en fordel i seg selv. Det vil også føre til en økt sysselsetting, og det trekker i retning av raskere vekst i produksjonen. Dette svekker Petersens påstand om at det vil være meget kostbart for Norge å reversere globaliseringen. (Mer om dette i en bok jeg har skrevet.)

Vil det norske folk ikke ønske å reversere globaliseringen?

Petersen har også hevdet at på grunn av de høye kostnadene han mener en reversering av globaliseringen vil medføre, vil det norske folket ikke ønske en reversering. Det han ikke sier noe om, er at det fins forhold som trekker i retning av at mange mener at reversering er ønskelig.

Vi kan ikke bli kvitt Problemene hvis vi beholder det nåværende økonomiske systemet

Vi har i Norge i dag: Høy arbeidsløshet, skjev fordeling av inntekter og velferd, et brutalt arbeidsliv for mange, forvitring av velferdsstaten, en utvikling som ikke er økologisk bærekraftig, og en følelse av politisk avmakt. Dette vil i det følgende bli kalt Problemene.

Mange ønsker å bli kvitt Problemene. Men vi kan ikke klare det så lenge Norge beholder et økonomisk system der det er store doser av frihandel og fri flyt av kapital. Dette skyldes følgende:

Hvis vi vil oppnå tilfredsstillende styring, må vi derfor gjøre forsøkene på styring mer internasjonale og/eller markedene mer nasjonale.

Vi kan ikke bli kvitt Problemene ved å gjøre forsøkene på styring mer internasjonale

Forsøk på å bli kvitt Problemene ved å overføre styringsmyndighet til internasjonale organer, kan ikke bli vellykkede. Dette skyldes bl.a. at den politikken ett land er tjent med, ofte vil være en annen enn den politikken et annet land er tjent med. Vi bør derfor undersøke om vi kan oppnå tilfredsstillende styring ved å gjøre markedene mer nasjonale.

Et alternativt økonomisk system for Norge

I en bok jeg har skrevet skisserer jeg et alternativt økonomisk system for Norge. Det bygger på ideen om at vi bør kunne gjøre markedene betydelig mer nasjonale enn nå. Viktige trekk i systemet er at :

Det alternative systemet oppfyller disse kravene:

Kravet om at vi skal kunne ha en god del handel med andre land, innebærer at Norge ikke skal isolere seg økonomisk, slik Nord-Korea gjør. Kravet er stilt fordi en god del handel er nødvendig hvis vi skal kunne oppnå en levestandard vi synes vi kan akseptere. Men handelen kommer til å være mindre enn nå. Det skyldes at markedene skal gjøres mer nasjonale.

Kravet om at det ikke skal være nødvendig å ha et stort offentlig byråkrati, innebærer avvisning av den formen for planøkonomi en hadde i Sovjetunionen.

Vil vi kunne gå over til Det alternative systemet?

Nesten all framtredende politikere, de multinasjonale foretakene, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Valutafondet ønsker å beholde den internasjonale markedsliberalismen. Men dette betyr ikke at det er umulig å få endret det nåværende økonomiske systemet slik at globaliseringen reverseres. Hvis mange nok ønsker en slik endring, får vi den.

Jeg vil minne om at i 1970-årene trodde nesten alle at planøkonomien i Sovjetunionen ville bestå svært lenge fordi:

Men systemet råtnet mer og mer i den forstand at visse alvorlige svakheter ved det ble stadig større. Dette førte til at systemet brøt sammen.

Bl.a. et økende antall avsløringer av korrupsjonsskandaler indikerer at det de nåværende økonomiske systemet "råtner" stadig mer. Dette kan føre til at systemet bryter sammen mye raskere enn de aller fleste forestiller seg i dag.

Selv om vi kan regne med at det er begrenset hvor lenge det nåværende økonomiske systemet kan opprettholdes, bør vi av disse to grunnene ikke nøye oss med å vente på at det skal bryte sammen:

Jo lengere tid det går før vi blir kvitt dette systemet, desto mer skade vil det gjøre før vi blir kvitt det.

For å unngå kaotiske forhold etter at det nåværende systemet er brutt sammen, bør vi allerede nå drøfte hvordan det nye systemet bør være og hvordan overgangen til det bør organiseres.

Et spørsmål til Jan Petersen

Mange mennesker er tilbøyelig til å tro på påstander fra personer i framtredende stillinger, også når påstandene ikke begrunnes. Hvis vi skal kunne få en redelig offentlig debatt, må derfor de som innehar slike stillinger, på forespørsel være villige til å begrunne det de påstår. Derfor venter jeg at Jan Pettersen vil svare på følgende spørsmål: