Meny:
Startsiden
    
H 13

Lyse og mørke sider ved globaliseringen.

foredrag av

Kåre Willoch , 01.02.01

Første gang lagt ut: 25. mars 2001

Globaliseringen = markedsøkonomiens seier.

Jeg vil gjerne begynne med å minne om at den globaliseringen av økonomien som er tema her i dag, ikke er noe nytt fenomen. Alt efter historisk legning kan man anføre en rekke historiske vendepunkter som åpning for denne prosess , som bare i navnet er eksklusiv for vår tid. Nevnes bør i hvert fall at allerede ved forrige århundreskifte var den betydelige politiske tenkeren L.T. Hobhouse opptatt av at verden var i ferd med å bli èn.

Drivkreftene har nok variert, og hele tiden vært sammensatt av teknologiske, økonomiske og ideologiske faktorer, som har påvirket og blitt påvirket av politikken. Teknologien har i hvert fall siden den industrielle revolusjon gjort det mer og mer påfallende irrasjonelt å la landegrensene forbli økonomiske grenser for ulike markeder. Dette har underbygget politiske krav om fri bevegelighet av varer, tjenester og kapital. Men slike krav har også hatt renere politiske årsaker. Dette var klart da man ved slutten av annen verdenskrig etablerte internasjonale organer for gjennomføring av friere verdensøkonomi, nemlig GATT, IMF og litt senere OEEC. Nevnes kan også EU som, tross sin regionale karakter, også har bidratt til en mer global økonomi. En viktig årsak til alle disse nydannelser var at man hadde høstet lærdom av de dramatiske negative politiske og økonomiske erfaringer med proteksjonismen i mellomkrigstiden.

Men jeg må minne om at kaoset på verdensmarkedene i mellomkrigstiden også medvirket til eksperimenter i helt motsatt retning, nemlig forsøk på å erstatte markedskrefter med statsdirigering og statsdrift. I Norge ble slike antiliberale strømninger faktisk dominerende i den første efterkrigstiden, under det misvisende navn "planøkonomi". Den ble lansert som en modernisert sosialdemokratisk ideologi. Det er en myte at den økonomiske politikken i Gerhardsen-epoken var vellykket. Men feilene var ikke så store at Norge ikke fikk del i den globale oppgangen.

Allerede få år efter krigen møtte makthaverne i flere land det dilemma at man ikke kunne ha statsdirigert "planøkonomi" innenlands og samtidig fri handel med utlandet. De internasjonale krav om friere verdenshandel forsterket presset for tilsvarende liberalisering innen hvert enkelt land. I dag er det neppe uenighet om at denne overgang til markedsøkonomi har forsterket den økonomiske og teknologiske fremgangen. Globaliseringen innebærer markedsøkonomiens seier over både proteksjonismen og den sosialdemokratiske dirigismen.

Viktig å hindre at kapitalismens seier fører til overdrivelser.

Men som alltid har slike seire lett for å føre til overdrivelser. Man kan bli betenkt over at det, tross de kriser man har hatt efter det jeg nå har kallt markedsøkonomiens seier, fremdeles mangler forståelse for at heller ikke markedsøkonomien er utviklet til noe perfekt, men kaller på mer reformvilje.

Adam Smith, en litt misforstått banebryter.

I denne forbindelse er det fristende å nevne at de som forsøker å begrunne krav om uhemmet økonomisk handlefrihet med Adam Smith's klassiske lære, tar feil av hans filosofi. Han sosialøkonomi fra slutten av 1700-tallet fikk enorm betydning som drivkraft for friere handel. Man har fått bekreftet at Adam Smith hadde meget rett i at når hver enkelt bedrift søker å maksimere sitt eget overskudd under fri konkurranse, vil det tendere til å sikre den raskeste vekst i samfunnets realinntekt. Men dette betyr ikke at Adam Smith, som moralfilosof, godtok størst mulig materiell velstand som mer enn et delmål for menneskelig aktivitet.

Økonomisk politikk må ha mer enn bare økonomiske mål.

Nå er det lettere å begrunne at økonomisk hensiktsmessighet ikke kan være eneste kriterium for økonomisk politikk, enn å formulere hva som da må være målestokk for de resultater man oppnår. Man kan sette som mål det som filosofen og sosialøkonomen John Stuart Mill på 1800-tallet formulerte som etikkens grunnprinsipp, nemlig størst mulig lykke for det størst mulige antall. En slik setning markerer i hvert fall at vekst i bruttonasjonalprodukt ikke kan være mer enn en del av målestokken for en vellykket samfunnsutvikling. Det kan ligge rasjonell tenkning bak tiltak som bremser den økonomiske vekst, hvis man kan begrunne at de likevel gir større tilfredshet av andre grunner.

Markedsøkonomien virker fremdeles ikke alltid efter hensikten.

Men så lenge markedsøkonomien ikke er utviklet til større perfeksjon enn i dag, kan man ikke avvise at enkelte inngrep i den også kan være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Allerede Adam Smith understreket at det er viktige vilkår som må være oppfyllt for at markedsøkonomien skal virke efter hensikten. Et av dem markerte han ved den berømte uttalelsen at :

"Folk fra samme næring kommer sjelden sammen, ikke engang for hygge og adspredelse, uten at samtalene slutter med en sammensvergelse mot allmenheten, eller en eller annen forståelse om å heve prisene."

I dette ligger et krav om grundig tilsyn fra myndighetens side for å sikre at konkurransen virker efter hensikten. Og nettopp i mangelen på slike ordninger ligger en av de store svakheter ved den globale markedsøkonomien i dag: Statlige ordninger for tilsyn med markedsøkonomien, som for eksempel konkurransetilsyn og kredittilsyn, som regnes som selvfølgelige i alle utviklede land, svikter fordi de er nasjonale, eller i beste fall regionale, og derfor ikke fyller sine oppgaver overfor multinasjonale aktører i verdensøkonomien. Dessuten er noen av de multinasjonale foretak blitt så mektige at de kan bringe svake politiske systemer til passivitet. Dette kan hindre sosiale, miljømessige og skattemessige krav. Den politiske erfaring, at "all makt korrumperer" gjelder utvilsomt også økonomiske foretak.

Skatteforskjeller motvirker rasjonell verdensøkonomi.

En annen viktig årsak til at den globale konkurranse ikke alltid gir økonomisk optimale resultater er ulikheter i skattesystemer. Skatteforskjeller gir irrasjonelle grunner til plassering av kapital og arbeidsplasser på steder der de ikke gir de beste bidrag til verdensøkonomien. Og skattefritak for særlig hemningsløse aktører kan føre til at de vinner over konkurrenter som har en mer effektiv verdiskapning, altså det stikk motsatte av konkurransesystemets samfunnsøkonomiske hensikt.

I tillegg kommer at konkurransen mellom statene om å trekke til seg kapital og arbeidsplasser fra andre land, fører til grove urimeligheter i de enkelte lands interne systemer, som igjen undergraver den harmoni som fremmer god økonomi. Også vårt eget skattesystem gir sterke eksempler på det. Irrasjonelle skattesystemer kan også medvirke til overgang fra nasjonalt til utenlandsk eller statsløst eierskap, som ikke har noe med rasjonell samfunnsøkonomi å gjøre.

Kortere sagt: Dersom man ønsker en verdensøkonomi som legger forholdene best mulig til rette for verdiskapning, må man utvikle mer internasjonalt samarbeid for å bli kvitt "skatteparadiser" og privilegier som både skader effektiviteten og undergraver den sosiale rettferdighet.

Svak miljøpolitikk fører til uøkonomisk globalisering.

En avgjørende forutsetning for at konkurransen skal gi optimale resultater er at de som har noe å selge må betale alle kostnader ved frembringelsen av sitt produkt. Hvis produsenten slipper å dekke en del av kostnadene, oppstår mulighet for at produsenten oppnår overskudd ved en prosess der summen av kostnader er større enn produktverdien. Men i virkelighetens verden må produsentene sjelden dekke alle kostnader.

En særlig farlig svakhet ved dagens globale konkurranse er at transportørene i mange tilfelle slipper å betale for de miljøskadene som de forvolder, først og fremst ved utslipp av gasser som kan skade klimaet. Som et lite eksempel på hva avgiftsfrihet for langtransport fører til kan gjengis følgende fra bladet "Time" (05.07.99): "Hver dag tar 14 jumbojets av fra Amsterdams lufthavn Schiphol fullastet med egg til Midtøsten. De selger også godt i Hongkong."

Jeg nevner dette som en illustrasjon av at man, ved å frita transporten for å betale for de miljøskadene som utslippene forårsaker, skaper en kunstig fordel for fjerne produsenter fremfor de nærmere, særlig markert i industri og landbruk. Dette forsterker ytterligere utviklingen i retning av stordrift, underlagt konsentrert eierskap. Dette gir de multinasjonale storkonsernene en samfunnsøkonomisk sett skadelig fordel i konkurransen med mindre konkurrenter som opererer nærmere forbrukerne. Det ligger altså delvis irrasjonelle grunner bak det høye tempo i globaliseringen, både av produksjonsprosessene og ved konsentrasjonen i storforetak.

Hvis man kunne få internasjonal oppslutning om samme avgiftsbelastning for drivstoff til alle transportmidler, helt på linje med europeiske bilavgifter, ville man komme nærmere en rekke ulike mål, blant dem både mindre utslipp av klimagasser og mindre fordeler for stordrift fremfor drift i mindre skala nærmere forbrukerne. Hvis inntektene fra slike avgifter ble brukt til lavere skatt på arbeid, ville man gi en ekstra stimulans til høyere sysselsetting i områder der det er behov for det. Økonomien og velferden ville bli bedre. Når naturkatastrofene når et slikt omfang at folkene krever bedre miljøpolitikk, vil man kanskje få noe til.

Den frie flyt av kapital er blitt for uhemmet.

Den frie flyt av kapital reiser særlig uløste oppgaver. Multimilliardæren George Soros har påvist at troen på at markedsøkonomien automatisk skaper likevekt mellom tilbud og efterspørsel, i hvert fall ikke gir noen god beskrivelse av finansmarkedene. Sammenbruddene i finansielle markeder i Asia i 1997, som jeg nevnte innledningsvis, ble en dramatisk bekreftelse på hans advarsler, og på hans artikkel "The Capitalist Threat" : Der skrev han blant annet at: "Historien har vist at finansielle markeder bryter sammen, og forårsaker økonomisk depresjon og sosial uro."

Det blir større risiko for at misforhold i enkelte finansforetak kan føre til global skade, når noen av institusjonene blir så overveldende store som man ser nå. Man bruker å illustrere slike størrelser ved sammenlikninger mellom finansinstitusjoners forvaltningskapital og lands nasjonalprodukt. Det er ikke helt god analyse, men likevel tankevekkende illustrasjon. Vi har fått globale finansforetak som forvalter beløp på størrelse med store lands bruttonasjonalprodukt. Det ligger økt risiko i den maktkonsentrasjon som slike kjempeforetak betyr. Man må spørre hvem som skal kunne kontrollere slike giganter, som lekende enkelt kan flytte penger og virksomhet mellom egne avdelinger i det fleste land. Faremomentene vokser, og likevel vil fusjonene fortsette.

Men man bør studere påstandene om hvor lønnsomt dette er med skepsis. Det er nemlig feilkilder i analysene: Utsikter til økt personlig makt og vinning for ledere, og muligheter for rask gevinst for taleføre aksjonærer, kan forstyrre rasjonell overveielse av hva som tjener bredere økonomiske interesser.

En annen årsak til såkallt restrukturering kan være at aksjemarkedet ofte priser aksjene i et selskap lavere enn verdier som kan hentes ut av det. DNB's lån til Kjell Inge Røkke var et eksempel på at ryggesløse banker hjelper "raidere" med å kjøpe undervurderte selskaper med objektets egne midler, slik at kjøperen får en enorm fortjeneste uten å bidra til noen verdiskapning. Dette strider mot den ideologiske begrunnelsen for å støtte kapitalismen som system, som jo i høy grad er dens evne til verdiskapning. Også denne form for misbruk av kapitalismen vil kunne stoppes, men det krever sterkere innsats fra lovgivernes side enn Stortinget har mobilisert hittil.

Utviklingen av eierskapet aktualiserer George Soros ord at : "Med mindre ( "Laissez-faire kapitalismen") blir moderert av en erkjennelse av at felles interesser må ha forang fremfor særinteresser, vil vårt nåværende system bryte sammen". Hans tanker om sammenhenger mellom hemningsløs jakt efter egen fortjeneste og svekkelse av sosiale bånd, minner om de ord av Adam Smith og John Stuart Mill som jeg allerede har nevnt, og uttalelser av Guttorm Fløistad om "den sosiale forvitring".

Globaliseringen og de voksende ulikheter.

En annen særlig innsiktsfull analytiker av globaliseringen er den verdenskjente økonomen Lester Thurow. I sin bok "The Future of Capitalism" peker han på fakta som bør uroe over hele verden. Ett av dem er voksende forskjeller mellom rike og fattige. Dette fenomenet meldte seg også i Norge fra midten av 1980-årene. Tross dette fikk man i 1992, under sosialdemokratisk ledelse, en skattereform som påskyndet veksten i forskjellene. De ansvarlige må ha lukket øynene for den utvikling som var i gang og virkningene av det de gjorde. Troen på at skattesystemet fra 1992 kunne bli stabilt, virker politisk naivt.

Årsakene til at ulikhetene vokser er både nasjonale og internasjonale. En global årsak er at ny teknologi, frihandel og billigere transport gjør det mer lønnsomt å flytte arbeidsoppgaver til land med lave lønninger. Den voldsomme vekst i de multinasjonale konserner, som har bedrifter i en rekke land, påskynder flytting av produksjon dit hvor den faller billigst. Det hjelper mange fattige arbeidssøkere i utviklingsland. Men også denne utviklingen kan overdrives til det samfunnsøkonomisk ulønnsomme, når produsentene ikke tar med i sine kalkyler de sosiale kostnader som flytting av produksjonen innebærer, men overlater til det offentlige å betale for slike virkninger av tiltakene.

I fattige land kan flytting av produksjon for å oppnå marginale besparelser medføre dramatiske sosiale skadevirkninger, helt uten rimelig forhold til den forventede økonomiske gevinst, nettopp fordi kalkylene utelater vesentlige samfunnsmessige kostnader. I utviklede land ser man heldigvis oftere at frykt for opinionen fører til at bedrifter som forlater sine medarbeidere gir noen grad av kompensasjon. Likevel kan denne ufullstendighet ved markedsøkonomien være problematisk også der. Særlig de svakt utdannede grupper blir utsatt for en voldsom økning i konkurransen, som fører til svakere lønnsutvikling eller arbeidsløshet. Det er ikke mange land som har råd til å møte dette problemet ved en rask økning i antallet offentlige ansatte, slik som vi gjør i Norge.

Grådighetskulturen.

I den andre enden av inntektsskalaen , på toppen, finner man så folk som styrer så store verdier at det ikke spiller noen bedriftsøkonomisk rolle om de forsyner seg i samsvar med sitt overdimensjonerte selvbilde. Det er en sammenheng mellom globaliseringen og den hemningsløse grådighetskulturen som undergraver sosial og internasjonal stabilitet. Påstander om at enorme belønninger til toppledere skyldes "markedet", er neppe mer enn en del av sannheten. De skyldes nok snarere et ufullkomment marked. For styremedlemmer kan det være vanskelig å ikke la hensyn til en bekjent gå foran hensyn til en videre, mer anonym krets av eiere og publikum. Fjorårets begivenheter i Storebrand illustrerer problemet.

Kunstige årsaker til utstøting av eldre fra arbeidsmarkedet.

Behandlingen av eldre arbeidstakere er et problem i slekt med det som oppstår når arbeidsplasser blir nedlagt. De eldre må slutte fordi arbeidsgivers kalkyler regner med gevinst ved å erstatte de eldre med litt mer produktiv yngre arbeidskraft. Men arbeidsgivernes regnestykker utelater sosiale kostnader ved forandringen, nemlig at pensjon til tidligere arbeidstakere kommer i tillegg til lønn til nye. Derfor kan det bli bedriftsøkonomisk lønnsomt å skyve eldre arbeidskraft over i passivitet, til tross for at dette samfunnsøkonomisk sett er den rene usans. Denne skjevhet ved en tilsynelatende liberal økonomi sier likevel lite om liberalismen som ide. Det er lønnssystemer og pensjonsordninger fra en annen tid som forårsaker disse sosiale og samfunnsøkonomiske tap.

Måtehold og forbedringer av globaliseringsprosessen.

En ekte tilhenger av markedsøkonomien kan altså komme til at systemet har mange alvorlige svakheter, til dels så påfallende at man kan undre seg over at de ikke mobiliserer til klarere politisk handling. En forklaring på det kan være en bred erkjennelse, bygget på fersk erfaring, av at alternativene er vesentlig verre. Jeg skal ikke nå komme tilbake til sosialismen og sosialdemokratiets svakheter. Om proteksjonismen som middel innenfor et for øvrig liberalt system, vil jeg hevde at erfaringene fra mellomkrigstiden bekrefter at nasjonale tiltak for å beskytte mot utenlandsk konkurranse kan starte politiske prosesser som fører til politisk og økonomisk ulykke. Svarene på problemene i dagens globaliserte økonomi ligger først og fremst i å forbedre den internasjonale markedsøkonomien. Det må skapes bedre samsvar mellom de teoretiske forutsetninger for optimale resultater, og den praktiske virkelighet.

- Statene må tvinges til å holde opp med å trekke til seg virksomhet ved hjelp av skattefordeler.

- Produsenter og transportører må pålegges å betale for de miljøskader, helseskader og sosiale kostnader som de forårsaker.

- Fremveksten av gigantiske finansielle maktkonsentrasjoner , med virksomhet i tallrike land, i en næring som så mange ganger har bidratt til depresjoner, kaller på sterkere internasjonal overvåking, for å forebygge at spekulativ drift skaper nye og større kriser.

- Også maktkonsentrasjon i andre næringer stiller større krav til overnasjonal sikring mot misbruk av markedsmakt.

Globaliseringen og det nasjonale eierskap.

Enkelte sider ved globaliseringen kan føles sterkere i små land enn i store. Det gjelder i særlig grad internasjonaliseringen av eierskapet. En stor nasjon kan føle at den har så meget styrke at det ikke spiller noen rolle hvem som eier hva i landet. For et lite folk som vårt kan dette være annerledes. At toppledelsen for en bedrift som er viktig for Norge holder til i Norge, er et poeng. Det vil kanskje miste noe av sin betydning efterhvert, men ikke all. Utviklingen har allerede ført til en mer dramatisk reduksjon av norsk eierskap til norske arbeidsplasser enn våre politiske miljøer ser ut til å være klar over. Dette gjør også svekkelsen av det nasjonale eierskap til en del av det liberale dilemma.

Et "lønnsomt" salg av en bedrift kan bety tap for samfunnet.

Det kan virke rasjonelt å selge en bedrift til utlandet hvis prisen er høyere enn nåverdien av den avkastning som eieren kan oppnå som eier. Men det kan være tilfelle der det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt, ikke er lønnsomt for samfunnet i det hele. Det som man gir avkall på ved slike salg, er jo ikke bare eiendomsrett, men også miljø og kompetanse. Det er faktorer som kan bli sårt savnet senere. Dette hindrer ikke at utenlandsk eierskap også kan være sundt, både som stimulans for konkurransen, og ved å tilføre kompetanse. Det er overdrivelsene som må forebygges.

Kanskje viser utsalgsfeberen i norsk næringsliv at noen norsk ledere ikke er like gode som utlendinger til å få meget ut av sine bedrifter. Men for Norge kunne det vært bedre om eierne i stedet for å selge til utlandet, satset mer på å utvikle bedre ledelse her i landet. Når vi om ikke så lenge blir tvunget til å gjøre alvor av snakket om alternativer til oljeøkonomien, vil det bli følt sterkere behov enn hittil for flere gode nok ledermiljøer.

Irrasjonelt ikke å ta hensyn til det irrasjonelle som faktisk finnes

Hvis man er ekte realist, vil man også trekke inn ikke-økonomiske faktorer i en vurdering av den salgsbølgen som foregår. Jeg har allerede begrunnet at for samfunnet som helhet kan størst mulig nasjonalprodukt ikke være noe avgjørende mål i seg selv, men bare et middel til størst mulig tilfredshet for flest mulig. Tilfredshet kan ikke måles, men man vet at også immaterielle faktorer kan gjøre den større eller mindre. Det spiller en positiv rolle for mange at noe som går godt er norsk. Man kan mene at når noe går bra som norsk, behøver man ikke selge det selv om det kunne gå enda litt bedre som utenlandsk. Det norsk samfunn har i hvert fall ikke behov for salgssummer fra utlandet nå, selv om enkelte eiere kan føle behov for å selge. Man må vurdere mer inngående hvorledes man kan bidra til at norsk kapital som er plassert passivt, blir mobilisert til aktivt eierskap i næringslivet, i stedet for at man skaffer penger til nye tiltak ved salg av realverdier til utlandet.

Kan en pensjonsreform bidra til nasjonalt eierskap?

Blant de spørsmål man bør analysere i denne sammenheng, er konsentrasjonen hos staten og i forsikringsselskaper og pensjonskasser av den kapital som samles opp til fremtidige pensjoner. Hvorfor priviligerer man ikke heller individers egen oppsparing til egen alderdom, efter at man sikrer en forsvarlig minimumsstandard for alle gjennom Folketrygden. Dersom man gir samme fordeler når spareren plasserer sin kapital selv, som han får hvis han lar et fond eller forsikringsselskap gjøre det, kan man kanskje få flere individuelle aksjekjøpere, med naturlig preferanse for norske selskaper, kort sagt et utvidet grunnlag for nasjonalt eierskap.

Behov for skattereform, men det bør være grenser for urettferdighet.

Også andre sider av vårt skattesystem virker paradoksale utfra ønsket om å bidra til nasjonalt eierskap. Vi har en beskatning av kapitalinntekt som gir minst belastning på raske gevinster og plasseringer i fast eiendom, og størst belastning av langsiktig satsning i bedrifter. Det motvirker det eierskap man ønsker. Men en omlegging må skje på en måte som ikke bevarer den urimelige diskriminering mot arbeidsinntekt og småsparere som kom inn ved skattereformen tidlig på 1990-tallet. Forslaget om å fjerne formueskatt for bare næringsaktiva vil forsterke urimeligheten for mange mindre kapitaleiere. Elementære rettferdskrav tilsier at man må holdet seg til en revisjon som gjøres lik for alle. Et tak på summen av skatter på for eksempel 50% av inntekten, likt for arbeidsinntekt og kapitalinntekt, vil gjøre det lettere å bevare norsk eierskap til norske bedrifter.

Massemedier: Et betydelig innslag av nasjonalt eierskap er en nasjonal og kulturell nødvendighet.

Når det gjelder eiendomsretten til medier, kommer en rekke spesielle momenter i tillegg til de generelle argumenter for nasjonalt eierskap, særlig i små land. Der kan en viss eiendomsbasert nasjonal kontroll med massemedier være en forutsetning for å bevare den nasjonale kulturen. Man kan endog frykte at sterke internasjonale mediekonserner kan innebære en begrensning i nasjoners reelle politiske selvråderett. Når utlendinger får rett til å sette inn redaktører i massemedier med stor politisk påvirkningsevne, innebærer det farer for at de samme utlendinger i virkeligheten får betydelig innflytelse over samfunnsspørsmål i de land som de rykker inn i.

Man kan heller ikke se bort fra at kommersielle medier i global konkurranse vil finne det forretningsmessig hensiktsmessig alltid å gå litt lenger en konkurrentene ved fremstilling av svik, vold og annen vulgaritet. Man får en dynamisk utvikling i en retning av glorifisering av kynisme og kriminalitet. I en medieverden som raskt blir nær sagt fullstendig globalisert, vil man kanskje ikke kunne stanse de destruktive virkninger av spekulativ antimoral uten internasjonal enighet om grenser for forherligelse av det destruktive i bilder. Sporene skremmer riktignok, men det gjør også alle de undersøkelser som viser at det virkelig er en årsakssammenheng mellom billedmedier og kriminalitet.

En sosialøkonomisk trosbekjennelse

Min konklusjon er at markedsøkonomien er bedre enn alle alternativer. Men det må skapes bedre samsvar mellom på den ene side de teoretiske forutsetninger for sunn konkurranse, og på den andre siden den praktiske virkelighet. Det gjenstår en lang vei å gå.

Webredaktør: John Vedde.   Har du innspill til denne artikkelen, kontakt Fritz C. Holte.