[Tidligere publisert i Klassekampen 5.april 2004 ]

Dagens politikk gir ikke noe godt utgangspunkt for å få ned arbeidsledigheten.

Fritz C. Holte har i en artikkel i Klassekampen 2.mars 2004 oppfordret meg til å skissere min "strategi" for å oppnå full sysselsetting. Jeg har ikke i dag en slik posisjon i Arbeiderpartiet at jeg har noen nevneverdig innflytelse på partiets politikk. Jeg kunne forsåvidt svare på Holtes spørsmål med å vise hva jeg gjorde den gang jeg hadde stor innflytelse på den økonomiske politikken, som finansminister i 1973 - 79. I denne perioden lå arbeidsledigheten, regnet som andel av arbeidsstyrken, under to prosent. Da den i 1975 kom litt over to prosent, tok vi i bruk en "motkonjunkturpolitikk" - økning av utgiftene over statsbudsjettet - som igjen bragte ledigheten ned under to prosent.

Neste gang jeg fikk innflytelse på den økonomiske politikken var i begynnelsen av 1990-årene, da jeg ledet Sysselsettingsutvalget som la fram det såkalte "solidaritetsalternativet". Bruken av det bidro til at ledigheten som i 1993 var oppe i over seks prosent ( i tillegg var mange på "tiltak") , i årene fram til 1998 sank til vel tre prosent. Solidaritetsalternativet var basert på et samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, med en samordning av alle de aktuelle virkemidlene. Fagbevegelsen bidro med moderate lønnskrav, men myndighetene blant annet førte en kraftig motkonjunkturpolitikk så lenge størrelsen av ledigheten gjorde det nødvendig. Norges Bank hadde til oppgave å bidra til en mest mulig stabil valutakurs. Dette systemet brøt sammen i 1998, men jeg mener fremdeles at en tilnærming av denne typen kan brukes om man vil oppnå full sysselsetting.

Ikke samordning

Den politikken som er blitt ført de senere årene bryter på mange måter med tenkningen bak solidaritetsalternativet. Man har ikke lenger samordning av virkemidlene. I 2001 fikk Norges Bank til oppgave å oppnå en bestemt prisutvikling, en oppgave som i 1990-årene hadde ligget hos partene i arbeidslivet ( i 1990-årene ble prisveksten 2,5 % i årlig gjennomsnitt). Sentralbanksjefen har nylig gitt uttrykk for at ledigheten i 2003, 4,5 % er "passe" ut fra de prismål som Norges Bank søker å nå. Regjeringen legger i liten grad vekslingene i konjunkturene til grunn for den økonomiske politikken. Bevilgningene er blitt så knappe at de direkte skaper økt ledighet. Fagbevegelsen fremmet i 2003 moderate lønnskrav, men det var en isolert hendelse og ikke ledd i en samordnet politikk. Jeg mener at dagens politikk ikke gir noe godt utgangspunkt for å få ned ledigheten.

Det er et problem at "full sysselsetting" neppe kan sies å være et klart begrep. Det er blant annet alltid mange som er på vei fra en jobb til den neste og som har meldt seg ledig for å få dagpenger. William Beveridge, som utgav klassikeren "Full employment in a free society" i 1944, anslo denne typen ledighet til tre prosent av arbeidsstyrken. Han mente derfor at "full sysselsetting" svarte til en situasjon med tre prosents ledighet. I 1980-årene ble "likevektsledighet" et populært begrep blant økonomer. Det er en ide som opprinnelig stammet fra Milton Friedman. Tanken er å få fastlagt det nivået for arbeidsløsheten som man ikke bør gå under om man vil unngå å øke takten i prisveksten. Det er noe slikt Svein Gjedrem har i tankene når han mener at 4,5% ledighet er "passe". Det er imidlertid en omstridt teori og bør etter min mening anvendes med stor forsiktighet.

De uføretrygdede

Det som derimot med fordel kunne bli brakt mer inn i debatten om ledighet og sysselsetting er det økende antall uføretrygdede, i dag om lag 300.000. Mange av dem har medisinske grunner for å være trygdet, men mange er det fordi Aetat og andre deler av hjelpeapparatet ikke har greid å skaffe dem noe de kan mestre. Tallet på uføretrygdede er også så geografisk ujevnt fordelt, at det er åpenbart at mange er blitt trygdet på grunn av mangel på passende arbeid på bostedet. I arbeidet for økt sysselsetting bør man også ta med denne delen av de uføretrygdede, men her må man ta i bruk virkemidler som avviker eller kommer i tillegg til dem som det er naturlig å bruke overfor de "vanlige" ledige. En annen viktig oppgave blir oppfølgningen av Pensjonskommisjonens mål om å få flere eldre til å fortsette lengre i arbeidslivet. Her blir det ikke nok med økonomiske lokkemidler. Det blir også behov for å gjøre arbeidslivet mer menneskelig.

De resonnementene som jeg har skissert her, er annerledes enn Fritz Holtes fremstilling i artikkelen av 2.mars. Jeg har lagt fram problemene slik vi ser dem i den økonomiske politikken i Norge, med hovedvekt på hvordan hovedaktørene oppfører seg, altså regjering og Storting, Norges Bank og partene i arbeidslivet. Som professor i samfunnsøkonomi er det naturlig for Fritz Holte å gjøre bruk av teoretiske modeller for på den måten å forenkle problemstillingen så mye at problemet blir håndterbart. Jeg mener også at teoretiske modeller kan være nyttige i mange sammenhenger, men man må aldri glemme at det dreier seg om en sterk forenkling. Mitt inntrykk er at Holte i denne artikkelen forenkler for mye, slik at han mister den nødvendige kontakten med den norske virkeligheten.

Store forskjeller

Et hovedpoeng hos Holte er at tilpassingen til ny teknikk ofte skaper ledighet. Siden den teknologiske utviklingen går fortere enn før, blir antallet slike tilpassinger flere og de krever mer kunnskap enn tidligere. Holte mener at disse tilpassingsprosessene sjelden får tid til å bli fullført og at dette fører til at arbeidsløsheten øker i omfang. Jeg er enig med Holte i at dette er en av forklaringene til arbeidsløshet, men jeg tviler på at denne faktoren er så dominerende som han vil ha det til. En eiendommelighet i Holtes modell er at han slår sammen de såkalte industrialiserte land til Industrisamfunnet, som han mener har felles egenskaper når det gjelder å utvikle arbeidsløshet. Her går han etter min mening for langt i forenkling. Det er store forskjeller mellom industrilandene når det gjelder nivåer og utvikling av sysselsetting og ledighet og også når det gjelder den politikk som tas i bruk for å påvirke disse størrelsene.

Holte forsøker å anvende sine resonnementer om "industrisamfunnet" konkret på Norge. Han snakker om Norges "andel" av industrisamfunnets arbeidsløshet og om Norge ved å føre en annen politikk enn andre industriland, kan oppnå lavere ledighet. Han nevner produktivitetsøkning og lønnsmoderasjon og mener at "fordi også andre land vil bruke disse strategiene for å prøve å redusere sin arbeidsløshet, er det antakelig nokså begrenset hvor mye arbeidsløsheten i Norge kan reduseres ved å bruke dem". Her vil jeg nøye meg med å vise til det batteri av virkemidler som vi faktisk har tatt i bruk i Norge i kampen mot ledigheten. At vi stort sett har lyktes bedre enn andre land i denne politikken henger sammen både med at Norge er såpass forskjellig fra andre industriland, at vi har gitt "full sysselsetting" en høyere prioritet og at vi har ført en annen politikk, med langt flere virkemidler enn dem Holte har tatt med i sin artikkel.