Kleppe som finansminister og utvalgsleder av Fritz C. Holte [H148 ]

I kronikken "Veier til full sysselsetting" i Klassekampen 5.5.04 gjør Kleppe rede for sitt arbeid som finansminister i årene 1973-1979, og som leder for det utvalget som i 1992 la fram det såkalte Solidaritetsalternativet. Hvis jeg forstår han rett, mener han at han der gikk veier vi både kan og bør gå for å oppnå det han kaller full sysselsetting.

Jeg skal beskrive det Kleppe gjorde som finansminister og som utvalgsleder, og trekke andre lærdommer av dette arbeidet enn han gjør.

Drøftingene i det følgende bygger på denne forutsetningen: Dosene av frihandel og fri flyt av kapital kommer til å være de samme som nå.

Finansministeren Kleppe

Politikken

Mens Kleppe var finansminister fra 1973 til 1979 førte han en såkalt motkonjunkturpolitikk.

I 1973-1975 var de internasjonale konjunkturene dårlige. I den perioden gikk han inn for, og fikk støtte for, en omfattende bruk av offentlige midler for å unngå at de dårligere konjunkturene skulle føre til økt arbeidsløshet i Norge. Denne politikken bidrog til å bevare norske arbeidsplasser fordi: Tilførsel av midler fra det offentlige til den private sektor førte til at samlet etterspørsel etter norske produkter ble større enn den ellers ville ha vært, og offentlige midler ble brukt til å støtte bedrifter som uten den støtten ville ha gått konkurs eller hadde måttet redusere produksjonen. Staten ytet blant annet lån til bedrifter for å hjelpe dem å komme over de midlertidige problemene som de dårlige konjunkturene skapte for dem. En del bedrifter valgte å produsere for lager i stedet for å redusere produksjonen. Planen var selvsagt å redusere lagrene når bedre konjunkturer ville gjøre det lettere å få solgt varene. Men det kostet å ha varer på lager. Staten betalte noen av disse kostnadene.

En uønsket virkning av politikken var at norske foretaks og norske husholdningers etterspørsel etter utenlandske produkter ble så stor at Norge fikk en kraftig øking i importoverskuddet.

I 1976-1979 var de internasjonale konjunkturene bedre. I den perioden arbeidet Kleppe for å få avviklet en del av de støttetiltakene som var blitt tatt i bruk i 1973-1975 .

Et viktig trekk i den perioden Kleppe var finansminister, var at lønninger og offentlige tilskudd til næringslivet ble fastsatt under kombinerte inntektsoppgjør der LO , NHO og Staten samarbeidet om å nå fram til beslutninger alle partene kunne akseptere. De kombinerte inntektsoppgjørene klarte ikke å forhindre at innenlandske priser steg kraftig i denne perioden. Men de bidrog til at prisene likevel steg mindre i Norge enn hos våre handelspartnere.

Mine kommentarer

I kampen mot arbeidsløshet gjorde så vidt jeg kan bedømme Kleppe en betydelig innsats i 1970-årene. Men de tiltakene han brukte den gang kan bare i liten grad brukes til å bli kvitt den store arbeidsløsheten vi har nå. Her er noen av årsakene til det:

Den arbeidsløsheten vi har i Norge nå, skyldes for en stor del forhold som skaper ledighet både når konjunkturene er gode, og når de er dårlige. Vi kan ikke bli kvitt slik ledighet ved å bruke tiltak som utelukkende eller først og fremst hører hjemme i en motkonjunkturpolitikk. Slik ledighet kan for eksempel ikke bekjempes ved at staten betaler en del av kostnadene ved å produsere for lager.

Vi har en offentlig fattigdom som begrenser mulighetene for å kunne bruke offentlige midler til å støtte privat næringsliv.

Vi har en EØS-avtale som begrenser mulighetene for å yte de formene for støtte til privat næringsliv som Kleppe brukte i 1970-årene.

Solidaritetsalternativet

Utvalget som laget Solidaritetsalternativet

I 1993 oppnevnt Regjeringen et utvalg som skulle "drøfte strategier som kan følges for å oppnå økt sysselsetting på varig grunnlag". Både LO og NHO var representert i utvalget, som for øvrig besto av politikere og økonomer. Per Kleppe var formann i utvalget.

Utvalgets forslag

Utvalget foreslo i 1994 en strategi det kalte "Solidaritetsalternativet". Den gikk ut på at LO, NHO og Staten skulle samarbeide om å få økt sysselsettingen på varig grunnlag. Hver av disse partene skulle yte noe i dette samarbeidet.

Et av de konkrete målene i Solidaritetsalternativet var at LO og NHO skulle sørge for at Norges konkurranseevne ville bli 10 prosent bedre i løpet av fem år. En slik forbedring av konkurranseevnen vil føre til lavere innenlandsk arbeidsløshet.

Lave lønnskrav vil bidra til høyere sysselsetting fordi vi har følgende sammenhenger:

Lave lønnskrav fører til lave lønnsøkninger.

Lave lønnsøkninger fører til at de innenlandske prisene stiger saktere enn de vil gjøre hvis lønningene øker raskt.

Under ellers like vilkår blir konkurranseevnen bedre jo saktere de innenlandske prisene stiger.

NHO skulle oppfordre de bedriftene som var medlemmer i NHO og som hadde innflytelse på prisene på sine produkter om å vise moderasjon når de endret prisene. Moderasjon i prissettingen ville bidra til god konkurranseevne.

Staten skulle redusere satsene i inntektskatten for personlige skatteytere. Dette var ment å virke slik:

Lavere inntektsskatt trekker i retning av at blant annet lønnstakernes "inntekt etter skatt" øker. Tiltak som trekker i denne retningen øker sjansene for at lønnstakerne kommer til å akseptere at lønnsøkningene blir lave.

Fordi lavere inntektsskatt trekker i retning av at folks "inntekt etter skatt" øker, trekker lavere inntektsskatt i retning av at samlet etterspørsel etter produkter øker. Økt samlet etterspørsel etter produkter fører til økt sysselsetting og derfor også til lavere arbeidsløshet.

Staten skulle dessuten bidra til økt sysselsetting ved å øke veksten i de offentlige kjøp av varer og tjenester.

Hva hendte?

LOs stilte moderate krav under inntektsoppgjørene. Det førte til at vektsen i lønnsnivået ble lav. NHO kunne ikke bestemme hvilke priser medlemmene skulle fastsette. En del bedrifter la mindre vekt på NHOs oppfordringer om å vise solidaritet enn på ønsket om å utnytte de mulighetene for fortjeneste som fantes. Fordi veksten i lønnsnivået var moderat, steg likevel i en del år prisene saktere i Norge enn i utlandet. Dette førte til bedre konkurranseevne og derfor også til lavere arbeidsløshet.

LOs moderasjon under fastsettingen av lønningene og en del bedrifters mangel på moderasjon under fastsettingen av prisene førte til at lønnstakernes andel av de verdiene som ble skapt i produksjonsen, ble lavere. Til gjengjeld ble selvfølgelig bedriftenes andel høyere.

Det var en utvikling som etter hvert stadig flere lønnstakere syntes var uakseptabel. Dette førte til at Solidaritetsalternativet etter noen år brøt sammen.

Mine kommentarer

Et viktig trekk ved Solidaritetsalternativet var at det ikke inneholdt noen "mekanisme" som sørget for at den enkelte bedrift førte en moderat prispolitikk. Derfor var det ikke i stand til verken å leve så lenge eller til å være så vellykket at vi kan anse det for å være en farbar vei til varig lav arbeidsløshet i Norge,

Hensikten med Solidaritetsalternativet var at vår konkurranseevne skulle bli bedre, og at dette skulle føre til lavere arbeidsløshet i Norge. Vi bør i den forbindelse feste oss ved følgende:

Hvis Norges konkurranseevne blir bedre, må et eller flere andre lands konkurranseevne bli dårligere. Å redusere den innenlandske arbeidsløsheten ved hjelp av bedre konkurranseevne, kan sees på som en "eksport av arbeidsløshet" til de landene som får dårligere konkurranseevne. Hvor lenge vil vi kunne gjøre det før andre land setter i verk tiltak som svekker virkningene av våre forsøk på å forbedre vår konkurranseevne?