Erik Reinerts bok ”Global økonomi” er blitt omtalt i mange aviser og har solgt meget godt. Det er forståelig. Boka inneholder nemlig en hel del relevant stoff om den økonomiske utviklingen i u-land og industriland, og mye av det stoffet er sikkert nytt for de aller fleste nordmenn. Jeg er en av dem som har hatt stort utbytte av Reinert bok. Men i denne kommentaren skal jeg peke på en del spørsmål Reinert enten ikke besvarer eller gir svar jeg er uenig i.

Dette er en forenklet beskrivelse av det bildet Reinert tegner av den økonomiske utviklingen og av forholdene i dag:

> Industrilandene er blitt rike fordi det er blitt utviklet industri i dem.

> I oppbyggingsfasen for sin industri vernet hvert av de nåværende industrilandene den ved hjelp av toll og på andre måter. Vern var nødvendig. I denne fasen var nemlig innenlandske industribedrifter ikke effektive nok til å kunne klare seg mot utenlandske bedrifter i en konkurranse på like vilkår.

> Vernet kunne avvikles etter en tid uten katastrofale virkninger.

> Et land som ikke blir industrialisert, vil alltid være fattig.

> Det er lite industri i u-landene i dag. For å unngå at de skal forbli fattige, må det bygges opp industri i disse landene. Men WTO-avtalene, som er avtaler utformet av industrilandene, forbyr alle land - også u-landene - å verne sin industri.

> U-land som har hatt en viss industri, men har åpnet sine markeder for tidlig, er blitt avindustrialisert.

> Hvis industrilandene fortsetter sin nåværende politikk overfor u-landene, vil derfor u-landene forbli fattige.

Reinert ønsker at industrilandene skal tillate u-landene å verne sin industri. Men dette blir i boka hans bare et fromt ønske. Han peker nemlig ikke på hva som trengs for å få en rimelig sjanse for at: WTO-avtalene kommer til å bli endret slik at de u-landene som har behov for det, tillates å verne sin industri mot konkurranse fra industrilandene.

Gjennom lobbyvirksomhet og på annen måte har mange multinasjonale foretak stor innflytelse på forhandlingene om endringer i WTO-avtalene. Disse foretakene ser seg best tjent med fri adgang til markedene i u-landene, og arbeider for det. En forutsetning for at WTO-avtalene skal bli endret slik at u-landene kan verne sin industri, er derfor at de multinasjonale foretakenes innflytelse blir betydelig mindre enn nå. Men denne forutsetningen er ikke den eneste.

Internasjonale avtaler innebærer at det i dag langt på vei er flyt av varer og kapital mellom industrilandene. Den frie flyten skaper hard kamp mellom dem om konkurranseevnen. Kampen fører til at det blir lite handlingsrom for hva nasjonale myndigheter kan gjøre bortsett fra å prøve å sørge for følgende: Innenlandske bedrifter har minst like gode rammebetingelser som sine utenlandske konkurrenter.

Fordi handlingsrommet til myndighetene i et industriland er lite, blir mange problemer i landet håndtert på en utilfredsstillende måte. Det gjelder særlig problemer som bare kan løses ved hjelp av tiltak som fører til økte offentlige utgifter. At mange problemer håndteres på en utilfredsstillende måte, gir politiske partier som er i opposisjon, gode muligheter for å angripe den sittende regjering. Ofte bruker derfor en regjering det lille handlingsrommet den har, først og fremst på tiltak som fører til at den kanskje overlever neste valg.

Under slike forhold vil industrilandenes regjeringer ikke tillate seg den luksus å la sin politikk bli særlig mye påvirket av om u-landene er tjent med den. Så lenge flyten av varer og kapital i industrilandene er like fri som nå, er det derfor lite sannsynlig at WTO-avtalene kommer til å bli endret slik at u-landene gis tilstrekkelig adgang til å verne sin industri.

En annen innvending. Reinert gir denne beskrivelsen av hvordan produktivitetsøkning i industrien har gjort industrilandene rike:

> Drivkreftene bak utviklingen har vært innovasjoner og gründere.(Med innovasjoner menes oppfinnelser. Med gründere menes folk som tør å satse på nye prosjekter der risikoen for tape er stor, men der det også er muligheter for stor fortjeneste.)

> Med visse mellomrom har det kommet innovasjoner som har ført til en eksplosjonsartet vekst i produktiviteten i en bestemt industri. I noen tilfeller har innovasjonen etter hvert blitt benyttet i stadig flere industrier, og har ført til en kraftig velstandsutvikling som har smittet over på hele samfunnet.

Reinert ønsker at denne utviklingen. skal fortsette Derfor ønsker han at det skal utvikles stadig nye innovasjoner som øker produktiviteten, og at forholdene skal legges til rette for gründere som ønsker å utnytte innovasjonene. Hvis dette ønsket blir realisert, vil dette føre til at det vil bli produsert og brukt stadig mer varer i industrilandene.

Det er sterk grunn til å tro at økende vareproduksjon i industrilandene vil komme i konflikt med disse to målene som mange, blant dem antakelig Reinert; går inn for:

> Det samlede produksjonen av varer i verden bør ikke være større enn at utviklingen kan bli økologisk bærbar.

> Det bør ikke være forskjell i velstand mellom industrilandene og u-landene.

Dette kan begrunnes slik:

For det første: Det er neppe tvil om at det alltid vil finnes en øvre grense for hvor høy den samlede produksjonen i verden kan være uten at det blir umulig å sørge for at utviklingen blir økologisk bærbar. Blant annet fordi vi ikke vet hvordan produksjonsteknikken kommer til å bli endret, kan vi ikke fastslå hvor denne grensen kommer til å gå i årene framover- Men at det alltid vil finnes en slik grense, kan vi være sikre på.

For det andre: La oss anta at u-landene kommer inn i en utvikling der de ved å utvikle industri oppnår en velstand som er den samme som industrilandenes.

La oss også et øyeblikk, selv om det er usannsynlig, anta at utjevningen av velstandskløften skjer ved at begge gruppene av land kommer til a ha den velstanden som industrilandene har i dag. Det vil kreve en velstandsøkning i u-landene som blant føre til at den samlede vareproduksjonen i verden vil bli flerdoblet. Sjansene for at en så kraftig produksjonsøkning kan bli økologisk bærekraftig, er antakelig svært små.

Sjansene for at en utjevning av velstandskløften skal bli økologisk bærbar vil være enda mindre hvis velstanden, og derfor også produksjonen av varer, hele tiden skal øke i industrilandene.

Jeg mener at det er en alvorlig svakhet ved Reinerts bok at han ikke drøfter om den produksjonsutviklingen han ønsker i industrilandene, må komme i konflikt med målet om økologisk bærekraftig utvikling og/eller med målet om utjevning av velstandskløften.

Reinert drøfter også ulike framgangsmåter for økonomisk analyser. Han mener at mange av de teoriene som danner grunnlaget for økonomenes forståelse av den verden de lever i, er så virkelighetsfjerne at disse teoriene gjør mer skade enn nytte. Hans alternativ er å legge stor vekt på historiske erfaringer.

Jeg synes det er bra at Reinert reiser spørsmålet om hvor mye vekt økonomene bør legge på historiske erfaringer i sine analyser av dagens og morgendagens problemer. Hans drøfting av dette spørsmålet er imidlertid alt for unyansert

På tross av de innvendingene jeg har pekt på foran, håper jeg at flest mulig kommer til å lese Reinerts bok.. Den gir en gir en meget nyttig innsikt i hvorfor u-landene er fattige. Og enda viktigere: Boka vil antakelig få mange av dem som leser den, til å skjønne hvorfor en rekke u-land kommer til å forbli fattige så lenge de ikke tillates å skaffe seg et godt nok vern mot import av industrivarer.