Arbeiderpartiets program ved valget 2001 av Fritz C. Holte [H 34]

"Arbeiderpartiet vil forsvare og forsterke velferdsordningene" (Første setning i kapittel 4)

"Vi kan ikke akseptere at noen ikke tar del i velstandsutviklingen" (I avsnittet "Men velferden møter nye utfordringer " i kapittel 4)

Sitatene viser at Arbeiderpartiet ikke bare vil bevare den velferdsstaten vi har, men også forbedre den.

BEVARING OG FORBEDRING AV VELFERDSSTEN KREVER STERK ØKNING I OFFENTLIGE UTGIFTER

"Antallet uførepensjonister vokser sterkt. Det samme gjør utbetalingene til sykelønn. Om noen år vil andelen alderspensjonister øke, og dermed også utgiftene til pensjoner. Samtidig øker behovet for eldreomsorg. Forskning og ny teknologi skaper mye muligheter til å kurere sykdom. Alt dette skal betaless." (Fra avsnittet "Men velferden møter nye utfordringer " i kapittel 4)

Av dette kan vi slutte at det vil bli kostbart å gjennomføre Arbeiderpartiets velferdspolitikk. Dette forsterkes av følgende:

"Det offentlige skal være en god arbeidsplass som arbeidstakerne søker seg til." (Fra avsnittet "Men velferden møter nye utfordringer" i kapittel 4)

For at det offentlige skal være en arbeidsplass som arbeidstakerne søker seg til, må lønningene være forholdsvis gode og bemanningen i de offentlige institusjonene så stor at de ansatte ikke sliter seg ut. Å sørge for dette vil også bidra til at utgiftene må øke betydelig hvis programmet skal gjennomføres.

ARBEIDERPARTIETS SKATTEPOLITIKK

Skatte- og avgiftsnivået

"Utformningen av skattesystemet må ta hensyn til regler i andre land. Skatte- og avgiftssystemet kan derfor ikke utformes uavhengig av systemene i land vi konkurrerer med." (Fra avsnittet "Et rettferdig skattesystem" i kapittel 5)

Med "utformningen av skattesystemet" menes antakelig både hva som skal beskattes, og hvor høye skattesatsene skal være. Setningen "Skatte- og avgiftssystemet kan derfor ikke utformes uavhengig av systemene i land vi konkurrerer med" bl.a. betyr antakelig at våre skattesatser ikke kan være markert høyere enn skattesatsene i land vi konkurrerer med. Bl.a. ut fra dette regner jeg med at det skattenivået Arbeiderpartiet vil gå inn for i hvert fall ikke vil være mye høyere enn dagens nivå.

Fordelingen av skattene

"lavere skatt på arbeid, økt skatt på store kapitalinntekter, formue og eiendommer" (Fra avsnittet "Et rettferdig skattesystem" i kapittel 5)

La oss et øyeblikk tenke oss at Arbeiderpartiet hadde hatt bare disse to kravene til skattesystemet:

Skattene må ikke være så høye at de skape vansker for norske bedrifter som konkurrerer med utenlandske bedrifter.

Innenfor de rammene dette kravet stiller, bør skattene være høyest mulige for på den måten å få mest mulig inntekter til offentlige oppgaver.

Det første kravet tilsier at skattene på store kapitalinntekter ikke bør være høye, for det vil antakelig føre til kapitalflukt. Jeg tror heller ikke det ville være mye å vinne på å prøve å beskatte store formuer og store eiendommer sterkt. I en artikkel i Dagsavisen 23/5 01 der hun går mot høye skatter, skriver Kristin Clemet:

" - jeg har ikke mer tiltro til de rike som ønsker det, enn at de nok kan ordne seg uansett. Den som kan flytte ut av Norge eller betale dyre advokathonorarer, har sjelden noe å frykte personlig, uansett skatteregler." Jeg er uenig med Clemet om mye, men ikke om dette.

Derimot vil det antakelig være mulig å beskatte arbeidstakere, små formuer og vanlige boliger noe høyere enn i andre land, uten at det vil føre til mye flytting til utlandet og/eller til mye bruk av dyre advokater for å finne smutthull i skattelovene. For å få mest mulig penger til å finansiere velferdstiltak, vil det derfor være ønskelig å beskatte arbeidsinntekter og små formuer og vanlige boliger forholdsvis sterkt.

Arbeiderpartiet går ikke inn for den skattepolitikken som er skissert her. Poenget med tankeeksperimentet foran var å få fram følgende på en litt indirekte måte: Slik den økonomiske virksomheten er organisert i dag, er det begrenset hvor mye en gjennom hardere beskatning av store kapitalinntekter og store formuer kan skaffe rom for skattelettelser på arbeid, små formuer og vanlige boliger.

Sett at Arbeiderpartiet hadde foreslått å øke satsene for toppskatten og redusere betydelig det inntektsnivået der toppskatten starter. Det ville ha ført til økte skatter for et flertall av arbeidstakerne, men på den andre siden gjort det mulig både å redusere skattene for lavtlønte og å bruke mer penger til velferdstiltak. Men Arbeiderpartiet går ikke inn for en slik politikk. Partiet foreslår i stedet å beskatte all arbeidsinntekt lavere.

ARBEIDERPARTIETS POLITIKK FOR BRUK AV OLJEPENGER

"Vi må - - sørge for at samfunnets samlede pengebruk ikke setter fart i pris- og kostnadsøkninger. Da vil det konkurranseutsatte næringslivet få problemer med å selge sine varer i det internasjonale markedet. Bruk av oljepenger i et omfang som øker prisene og gjør at konkurranseutsatt næringsliv bygges ned, er svært kortsiktig, - - " (Fra avsnittet "Fornuftig forvaltning av oljeformuen" i kapittel 6)

Sitatet viser at Arbeiderpartiet mener at hensynet til prisutviklingen tilsier at bruken av oljepenger begrenses. (Mer om prisutvikling og bruk av oljepenger i kapittel 4 i min artikkel "Velferd, skatter og bruk av oljepenger".)

VIL DET VÆRE MULIG Å FÅ FINANSIERT PARTIETS VELFERDSPOLITIKK?

I Arbeiderpartiets valgprogram burde vært drøftet mulighetene for å finansiere gjennomføringen av den foreslåtte velferdspolitikken. Dette er ikke gjort. På grunnlag av bl. a. programmet og Holdenutvalgets utredning er det imidlertid mulig å ha en begrunnet mening om disse mulighetene.

I programmet blir det gjort rede både for at utgiftene vil måtte øke mye, og at det vil være trange grenser for skatteøkninger og bruk av oljepenger.

Raskere vekst i bruttonasjonalproduktet vil gjøre Norge rikere, og dermed i stand til å bruke mer til velferd. Men det vil i så fall ikke gjøre det mye lettere å få gjennomført Arbeiderpartiets velferdspolitikk. Ifølge den skal nemlig alle - også de som er avhengige av offentlig støtte og omsorg - få sin andel av en eventuell velstandsøkning. Dette innebærer at raskere vekst i bruttonasjonalproduktet fører til raskere vekst også i utgiftene til velferd.

Foran er det forutsatt at Arbeiderpartiets velferdspolitikk vil føre til en kraftig økning i utgiftene til velferdstjenester. Kan dette langt på vei unngås ved at ytingen av velferdstjenester gjøres mer effektiv? Ifølge Holdenutvalgets beregninger er svaret nei. (Mer om dette i den første artikkelen i denne serien.)

På grunnlag først og fremst av det som er pekt på foran, konkluderer jeg slik:

I dag er det sterke begrensinger på mulighetene for å øke de offentlige utgiftene. Så lenge begrensningene er så sterke, er det ikke mulig å få finansiert Arbeiderpartiets velferdspolitikk.

Webmaster: John Vedde. Har du innspill til denne artikkelen, kontakt Fritz C. Holte.