KAPITTEL 1 INNLEDNING

 

I en artikkel i Aftenpostens nettavis for 2. august hevdet jeg at verken Arbeiderpartiet eller Høyre kan innfri sine valgløfter om å unngå kutt i velferdsstaten. I denne artikkelen drøfter jeg innvendinger som er kommet mot det jeg hevdet i den artikkelen. Men først skal jeg innledningsvis repetere hovedtrekkene i det jeg hevdet 2. august.

Det offentliges utgifter

I årene framover kommer eldre mennesker til å utgjøre en stadig større andel av befolkningen. Det trekker i retning av økte offentlige utgifter til velferdstjenester. Økende effektivitet i ytingen av slike tjenester trekker i motsatt retning, men aldringen vil bety mer enn effektivitetsøkningen. Hvis vi skal unngå nedbygging av velferdsstaten, noe som i så fall antakelig også vil ramme støtten til barnehager, skolefritidsordningen, ungdom under opplæring osv., må derfor de offentlige utgiftene vokse sterkt.

Finansieringen

Myndighetene kan finansiere de økte utgiftene ved å øke skattene og/eller ved å bruke mer av oljepengene. Så lenge vi har så store doser av frihandel og fri flyt av kapital som nå, kan imidlertid økte skatter og økt bruk av oljepenger føre til kapitalflukt og dårlig konkurranseevne. Under slike forhold kan disse tiltakene derfor bare brukes til å finansiere en mindre del av det som trengs for å unngå nedbygging av velferdsstaten

Konklusjoner.

Både Arbeiderpartiet og Høyre ønsker at vi i årene framover skal ha minst like store doser av frihandel og fri flyt av kapital som nå. Hvis deres politikk skal "henge sammen" kan de ikke både gå inn for dette og for at velferdsstaten skal bevares i sitt nåværende omfang. Men de går inn for begge delene. Følgelig kan verken Arbeiderpartiet eller Høyre innfri sine valgløfter.