Innvendingene mot min kritikk holder ikke av Fritz C. Holte [H 47 ] kap 5

Med den reelle pensjonsalderen menes hvor gamle folk gjennomsnittlig er når de blir pensjonister.

Den reelle pensjonsalderen i Norge er nå lavere enn 60 år, dvs. betydelig lavere enn de 67 år som i følge Folketrygden skal være den vanligste pensjonsalderen. Uføretrygding, førtidspensjonering og AFP-ordningen er viktige årsaker til denne forskjellen.

Av flere grunner har Regjeringen som mål å øke den reelle pensjonsalderen med ett år. Her skal vi feste oss ved at en slik økning vil føre både til høyere skatteinntekter og til lavere pensjonsutgifter, og derfor gjøre det lettere å bevilge mer til "gode formål".

UTVIKLINGEN DE SENERE ÅRENE

Den reell pensjonsalderen er blitt lavere de senere årene. "Utslitthet" og "utstøting" er stikkord for to av årsakene.

Asbjørn Wahls beskrivelse av utviklingen

Daglig leder for aksjonen For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver bl.a. dette om forholdene i Norge i dag:

"Av alle mellom 55 og 60 år er 25% uføretrygdet. I følge offisiell statistikk er yrkesskader i sterk vekst. Meningsmålinger (blant andre Statistisk sentralbyrås siste levekårsundersøkelse) viser at en sterkt økende andel av arbeidstakerne opplever økende stress og press på jobben.

For stadig flere yrkesgrupper er det nå slik at å bli uføretrygdet, og ikke det å nå vanlig pensjonsalder, er den mest vanlige måten å gå ut av arbeidslivet på. Slik har det vært i lengre tid for renholdspersonale, buss- og lastebilsjåfører, anleggs- og gruvearbeidere m.fl. Også innenfor helse- og omsorg (de såkalte trøste- og bære-yrkene) er dette i ferd med å bli situasjonen, og flere følger på. Den siste gruppen som har kommet til, sist fordi de er en relativt ny yrkesgruppe her i landet, er oljearbeiderne i Nordsjøen, som nå i masseomfang ryker ut av arbeidslivet tidlig i 50-årene.

Det er med andre ord i ferd med å utvikle seg et arbeidsmiljø der et normalt utrustet menneske ikke er i stand til å holde ut et helt arbeidsliv, men støtes ut til dels lenge før vanlig pensjonsalder. Arbeidslivet er i ferd med å brutaliseres. For store deler av befolkningen fører altså ikke vekst- og velstandsøkningen til et bedre liv. Snarere tvert imot, presset på den enkelte øker, og fysisk og psykisk helse brytes raskere ned. De som daglig forklarer oss at "vi har aldri hatt det så godt her i landet", vet ikke hva som foregår rundt omkring på norske arbeidsplasser. Samtidig avslører de gjennom sine påstander at de befinner seg fjernt fra den virkelighet som storparten av landets arbeidstakere lever i.

Denne brutaliseringen henger sammen med sterke underliggende krefter i samfunnet. Konkurransen skjerpes på alle områder, og kravene til avkastning øker dramatisk. Frislipp av markedskreftene har ført til en voldsom økning av konkurransepresset i bedriftene. Massive krav om å kutte kostnader i offentlig sektor leder til et utålelig press på mange ansatte. Konkurranseutsetting skaper utrygghet og høyere arbeidstempo innen kommunale virksomheter. Stadig raskere omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken øker kravene til den enkelte. Kort sagt, markedsliberalismen er helsefarlig." ¹

Utviklingen i Posten

"Da Posten ble eget selskap i 1997 var prognosene 250 uføretrygdede i året. - - - Bare i fjor ble tusen uføretrygdet. Så langt virker det som vi får enda flere i 2001."

Chr. Øverland, leder i Norsk Post og kommunikasjonsforbund, har denne forklaringen på hvorfor så mange blir uføretrygdet:

" - kravene til økonomisk gevinst er så harde i bedriftene at lokale ledere ikke har økonomiske muligheter til å tilpasse arbeidsplasser for arbeidstakere som ikke kan yte 1000 prosent. Dermed er løsningen uføretrygd, sier han." (Dagsavisen 11/7 2001.)

"omstrukturering lett kan gå på helsen løs. I mange bedrifter betyr omstrukturering det samme som rasjonalisering. Mer skal gjøres på kortere tid, med færre folk og med høyere kvalitet." (Dagsavisen 11/7 2001).

Disse sitatene viser ar det er en konflikt mellom på den ene siden målet om effektivisering og på den andre siden målet om reduksjon av sykefravær og uføretrygding.

Før jeg forlater Postverket vil jeg nevne at personaldirektøren i Post Norge er mindre sikker enn fagforeningslederen på hva som er årsakene til den omfattende uføretrygdingen, og at det arbeides med å finne virkemidler mot den. (Mer om dette i Dagsavisen 11/7 2001.)

Utstøting av eldre

Bjarne Eikefjord står bak en rapport som er utarbeidet for Arbeids- og Administrasjonsdepartementet. I rapporten kalles folk mellom 50 til 70 år "seniorer". Eikegjord mener at de ofte omtales som "gamle" i arbeidslivet. Her er noen sitater fra Dagsavisen 14/7 2001:

"Bedriftene støter ut "gamle" 50-åringer. - - Mange bedrifter har utviklet til dels kreative virkemidler for å sikre at de "riktige" personene forsvinner fra lønningslistene, sier Bjarne Eikefjord. - - -

"Når arbeidstakeren har fylt 55 år, og ber om etterutdanning, sier gjerne arbeidsgiveren: "Men har du bruk for det, da.? Kunne du ikke heller tenke deg en mer komfortabel arbeidsdag med enklere arbeidsoppgaver?" - - -

Utskillingsprosessene viser seg på mange måter. Eksempler er omfordeling av arbeidsoppgaver, nye stillingsbeskrivelser, fristilling av stillinger og nye og forhøyde resultatkrav.

Ofte spiller data en viktig rolle, og mye kan bli skreddersydd til en kompetanse yngre arbeidstakere har.

Man antar at "seniorarbeiderne" ikke behersker IKT-verktøy. For å "avlaste" seniormedarbeideren tar derfor en annen person i en avdeling over oppgavene "

HVA KAN REGJERINGEN GJØRE FOR Å BIDRA TIL ØKT REELL PENSJONSALDER?

Økonomisk press for å få folk til å vente med å pensjonere seg

Myndighetene kan redusere pensjonene for dem som førtidspensjoneres, slik at det blir økonomisk vanskeligere for dem å stå utenfor arbeidslivet. Det vil antakelig føre til at noen kommer til å være i arbeid lengre enn de ellers ville ha vært.

For i hvert fall de fleste av oss fins det imidlertid en grense for i hvor store "doser" vi synes det er akseptabelt å bruke dette virkemidlet. Jeg tror ikke at regjeringen vil ønske å bruke betydelig større doser av det enn nå.

Gjøre det mer lønnsomt å arbeide

Blant annet ved å redusere skattene kan myndighetene gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Det kan få noen til å vente med å la seg pensjonere. Mulighetene for å oppnå mye ved denne politikken reduseres imidlertid av at mange er slitne på slutten av arbeidslivet, og derfor ser fram til å bli pensjonister. Dessuten vil en del mennesker ønske å la seg pensjonere på et tidspunkt i livet der de fortsatt er i noenlunde god form. Det vil nemlig gjøre det mulig for dem bruke de første årene som pensjonist til å gjøre visse ting som de lenge har ønsket å gjøre, som de hittil ikke har gatt anledning til å gjøre, og som må gjøres før de blir for gamle og avfeldige. For noen kan dette være å være mer sammen med familien, for noen reparere og forbedre hytta, for noen å foreta lange og derfor nokså slitsomme rundreiser i utlandet.

Tiltak som gjør det lettere for eldre å bli stående i arbeidslivet

Det vil bli lettere for en del eldre å bli stående i arbeidslivet hvis forholdene legges til rette for dem, f. eks. ved at de får kortere arbeidstid og/eller mindre stressende arbeid. Myndighetene kan sikkert gjøre noe for å bidra til at dette skjer. Men hvor mye? Under vårt nåværende økonomiske system er det betydelig motstand mot at staten skal blande seg "for mye" inn i hvordan private bedrifter innretter seg. Sterke krav om å effektivisere offentlig sektor begrenser også mulighetene for å ta hensyn til eldre mennesker som arbeider i den sektoren.

KONKLUSJON

Foran er det gjort rede for at stadige omstillinger i arbeidslivet og stadig sterkere krav om å være effektiv er viktige trekk ved den nåværende økonomiske utviklingen. Disse trekkene har ført til slitasje og utstøting som har resultert i stadig lavere reell pensjonsalder. Det er grunn til å anta at hvis vi beholder det nåværende økonomiske systemet vil disse trekkene bli enda sterkere enn nå, noe som i så fall vil trekke i retning av at pensjonsalderen blir enda lavere.

For at regjeringen skal nå sitt mål, må virkningene av de tiltakene den setter i verk for å øke pensjonsalderen ikke bare være sterke nok til å utligne virkningene av det som trekker i retning av lavere pensjonsalder. Virkningene av tiltakene må være mye sterkere enn det, og så langt jeg kan bedømme er de ikke så sterke. Min konklusjon er derfor at regjeringen ikke kan klare å nå sitt mål om ett års økning i den reelle pensjonsalder.