Fritz C. Holte forsøker i Dagsavisen 31. august å bevise at «Arbeiderpartiet ikke kan klare å oppfylle sine valgløfter». Valget gjelder som kjent perioden 2001 - 2005. Det har ikke mye å gjøre med Holtes resonnement, som går på utviklingen fram til 2050.

Det gjelder et meget viktig problem, som krever en egen og meget grundig analyse og debatt. Dette henger sammen med den pågående valgkamp bare når det gjelder partienes prinsipielle vilje til å prioritere velferdstiltak. At Arbeiderpartiet har en slik vilje, er det vel ingen tvil om, men det er ikke mulig i dag å si hvordan en slik velferdspolitikk i detalj vil se ut i de neste 50 år.

Jeg er selvsagt enig med Holte i at det blir en meget stor oppgave å sikre en god velferd også i en periode da eldregruppen vil bli langt større en nå, samtidig som gruppen av yrkesaktive blir relativt mindre. Siden dette er en utvikling som i større eller mindre grad vil finne sted i nesten alle industrialiserte land, foreligger det internasjonalt en stor og økende masse av prognoser og analyser.

Jeg synes det er merkelig at Holte bare opererer med en kilde, Holdenutvalgets innstilling. Hovedoppgaven for dette utvalget var å vurdere inntektspolitikken og medlemmene kom i stor utstrekning fra de store organisasjonene i arbeidslivet. Det hadde for eksempel ikke noen spesiell kompetanse når det gjelder utviklingen av helsepleien i framtiden. De prognosene de gjorde om utviklingen fram til 2050 måtte bli preget av stor usikkerhet, noe de selv understreker.

Jeg er enig i at prognosene tyder på at vi vil stå overfor meget store problemer i framtiden, men å tallfeste dem med så stor nøyaktighet som Holte forsøker å gjøre, er det ikke grunnlag for.

Man kan ikke regne seg fram til hvordan det vil gå. De regnestykker som lages, er avhengige av at bestemte forutsetninger slår til, og det gjør de erfaringsmessig sjelden, i hvert fall ikke for så lange tidsrom som 50 år. Hvis man skal vurdere grunnlaget for velferdspolitikken i framtiden, er det mange faktorer som spiller inn. Mulighetene for å effektivisere den offentlige sektor er en viktig faktor (her er jeg langt mer optimistisk enn Holte).

En annen viktig faktor er de mulige endringene i helsepleien og eldrepolitikken generelt sett. På disse områdene satses det nå internasjonalt så mye på forskning og teknologisk utvikling at det ville være merkelig om ikke bildet vil se helt annerledes ut enn i dag. Usikkerheten er imidlertid her så stor, at jeg er meget skeptisk overfor den typen sjonglering med tall som Holte holder på med.

Dessuten er det grunn til å se på andre av forutsetningene for prognosen. Som eksempel vil jeg nevne forutsetningen om at fødselshyppigheten, fertiliteten, holder seg på et bestemt nivå. Hvis man fra nå av og fram til 2050 fikk en høyere fertilitet, ville det etter hvert bli en større tilgang på unge mennesker til arbeidsmarkedet som ville endre det bildet som Holden-utvalgets beregninger gir av framtiden. Bl.a. vil andelen eldre ikke bli så høy som antatt. For å få det til, må man drive en politikk som gjør det mer attraktivt å få barn, for eksempel lengre betalte fødselspermisjoner, billigere barnehager osv.

Dette er et eksempel på at politikk kan endre det bildet av framtiden som prognosene gir. Prognoser kan gi varsel om at det blir problemer i årene som kommer, men politikken vil virke inn på det som faktisk vil skje. Jeg synes det er et problem med Holtes artikler at han ikke antyder hva man mener bør gjøres for å løse eller minske problemene. Mener han de er uløselige?

Holte nevner igjen «store doser av frihandel og fri flyt av kapital» som en hindring for økte skatter som kunne brukes til velferdstiltak. Det er ikke dette som er hindringen for å øke skattenivået, men simpelthen at flertallet ikke ønsker det. Det er noe som man i et demokrati må respektere. I tillegg kommer, som Holte som økonom selvsagt vet, at skatter kan ha uheldige virkninger på produksjonslivet og det kan påvirke størrelsen av inntektene og dermed skatteinntektene.

Derfor er det viktig å utvikle andre virkemidler enn økt skattenivå for å løse problemene, samtidig som det ikke er særlig framtidsrettet å senke skattenivået når man vet at man snart vil få bruk for pengene til velferdstiltak.