Fritz C. Holte gir seg ikke, men fortsetter å snakke om prognoser for behovet for arbeidskraft i kommunene i 2050. (Dagsavisen 19.september).

Jeg er selvfølgelig enig i at den sterke økningen av antall eldre i tiårene som kommer, blir en utfordring, men der slutter enigheten. Holte mener øyensynlig at oppgaven er uløselig. Han har i hvert fall ikke antydet hva han selv mener bør gjøres. Jeg mener at prognoser er viktige som hjelpemidler, men for et så langt tidsrom som 50 år, er de for usikre ril å gi et bilde av hva som faktisk vil skje.

Jeg mener at det vi nå må konsentrere oss om for å møte eldrebølgens utfordringer er å utforme en politikk som kan bidra til å løse problemene. Et godt grunnlag for en slik politikk finnes i det program som Arbeiderpartiets Eldrepolitiske utvalg har utarbeidet og som er en del av partiets arbeidsprogram for de kommende fire år. Utvalget arbeider nå videre med å utdype og konkretisere programmet.

I innlegget i Dagsavisen hevder Holte at den aktive familiepolitikken som Norge har ført de senere årene, «ikke har ført til økt fertilitet». Det er feil. Fertiliteten i Norge sank fra slutten av 1960-årene - på samme måte som i andre industriland - og var nede i omkring 1,7 i 1980-årene. Men i motsetning til de fleste andre land i Europa steg den i 1990-årene til nærmere 1,9.

Hvorfor har Norge i dag en så markert høyere fertilitet enn landene i Sør-Europa? Forklaringen er at vi har ført en annen politikk enn disse landene når det gjelder å gjøre det attraktivt for potensielle foreldre å få barn.

Dette styrkes ved å se på utviklingen i Sverige. De var før oss i å satse på barnehager, lange betalte fødselspermisjoner, osv. Det førte til at Sverige i slutten av 1980-årene med en fødselshyppighet på 2 barn pr. kvinne lå på toppen av fertilitet i Europa. Budsjettnedskjæringene i Sverige i 1990-årene rammet ikke minst familiepolitikken, samtidig som landet fikk en mer omfattende og langvarig arbeidsløshet enn Norge. Resultatet er at den svenske fertiliteten har sunket til omkring 1,5.

Nå er de i ferd med å styrke familiepolitikken igjen. Nei, Holte, her er jeg på rimelig sikker grunn. Derfor går jeg inn for at vi skal satse enda mer på familiepolitiske tiltak, for eksempel billigere barnehager og et vesentlig større tilbud av rimelige utleieboliger for unge familier, osv.

Jeg mener kort sagt at god familiepolitikk er god eldrepolitikk. Hvis vi gjennomfører slike tiltak nå og får for eksempel 10 prosent flere ungdommer ut på arbeidsmarkedet hvert år fra 2025 enn det som Holtes prognose forutsetter, vil det bidra til å bedre situasjonen på arbeidsmarkedet. Men dette er bare ett av mange tiltak som må komme på tale før å øke arbeidskraftressursene.

Kommuner og stat bør kunne løse sine oppgave langt mer effektivt enn de gjør i dag. Å få det til vil kreve tiltak av høyst forskjellig karakter og det vil ta tid. Større tilgang på arbeidskraft må komme fra mange kilder. Innvandrerne har i dag en lavere arbeidshyppighet enn andre, så deres arbeidskraft bø kunne utnyttes bedre. Befolkningsprognosene regner med fortsatt innvandring. Det er mulig at vi kan få flere hit enn vi hittil har regnet med, men jeg tror ikke at vi kan løse våre arbeidskraftproblemer i framtiden ved en massiv innvandring, bl.a. fordi de fleste land i Europa kommer til å få langt større befolkningsproblemer enn det vi kommer til å få.

Den største arbeidskraftreserven vinne vi blant de eldre selv. Det blir en sentral del av eldrepolitikken å få til en fullstendig ny tenkning på dette området. Vi må komme bort fra å stimulere tidlig pensjonering. Det må bli kurant å kunne kombinere pensjon og deltidsarbeid. All avkorting av pensjonen på grunn av ekstrainntekter må fjernes. De som har lyst til å fortsette i arbeidslivet må få lov til det. Den viktigste endringen må skje på arbeidsplassene. I dag blir eldre ofte skjøvet ut av arbeidslivet ved omorganiseringer og nedleggelser. I en fremtid med langt flere «oppegående» eldre, kan vi ikke fortsette med så foreldede regler og holdninger i arbeidslivet.

Holte er meget opptatt av skattenes betydning for å finansiere velferdsordninger. Jeg mener også at en velferdsstat forutsetter høyt skattenivå, men Holte vil nok få store problemer med å vise at det blir omfanget av frihandel og fri flyt av kapital som vil sette grensen for hvor høyt skattenivået vil bli. Stortingsvalget viser vel at det er velgernes oppfatninger som vil sette en grense for hvor høyt skattenivået kan bli. Derimot er jeg enig i reglene for fri flyt av kapital gjør det vanskeligere å bruke visse skatteformer, som for eksempel formuesskatt, men neppe for bruk av de fleste former for moms eller eiendomsskatt.

Ellers blir neppe skattene den største «flaskehalsen» i årtiene fremover, men tilgangen på arbeidskraft. I tillegg til skattene vil vi kunne hente penger fra petroleumsfondet og andre fonds som vi bør legge opp for å møte framtidens pensjonsforpliktelser.