Kapitaloverføringer av Fritz C. Holte [ H 85 ]

Her er en av de måtene vi kan klassifisere overføringer av kapital fra Sverige til Norge.

Direkte investeringer. Svensker kan bruke kapital de eier til (1) å etablere en bedrift i Norge, (2) kjøpe en norsk bedrift, eller (3) kjøpe så mange aksjer i et aksjeselskap som eier en norsk bedrift, at de kan kontrollere den. Disse måtene for overføring av kapital kalles direkte investeringer.

Finansinvesteringer. Svensker kan kjøpe norske obligasjoner og foreta innskudd i norske banker med sikte på å beholde obligasjonene og innskuddene en tid framover. Dette kalles finansinvesteringer. Kjøp av norske aksjer regnes også som finansinvesteringer såfremt aksjene ikke blir kjøpt for å få kontroll over bedrifter.

Kjøp av valuta som ledd i valutaspekulasjoner. Noen prøver å tjene penger på variasjonene i valutakursene. De kan f.eks. kjøpe norske kroner for svenske kroner én dag, og svenske kroner for norske neste dag. De tjener på slike transaksjoner hvis valutakursene endre seg på den måten de tror kursene vil endre seg.
Overføringer av kapital fra Sverige til Norge kan være ledd i slike transaksjoner.

Det er vanskelig å lage klare grenser mellom disse tre typene av kapitaloverføringer. Men det betyr ingen ting for de argumentene jeg skal referere i det følgende.

ARGUMENTER FOR FRIE KAPITALBEVEGELSER

Mange argumenterer for fri flyt av kapital. Her er noen av de argumentene de bruker:

1. Hvis det er fri flyt av kapital, vil sparingen i verden bli brukt i de landene og på de prosjektene der avkastningen er størst. Fri flyt av kapital bidrar derfor til at den samlede produksjonen i verden blir størst mulig. Dette er viktig fordi det fortsatt fins store udekkede behov.

Merk at dette argumentet bygger på en forutsetning om at "forskjellene mellom landenes beskatning av inntekter av kapital" er så små at de ikke betyr noe. Sett at den forutsetningen ikke holder. I så fall kan kapital strømme til land der skattene på kapitalinntekter er lave, selv om "avkastningen av kapital før skattene er betalt" i disse landene ikke er blant de største.

2. Hvis det er fri flyt av kapital, trenger ikke "et lands realinvesteringer i en bestemt periode" begrense av "sparingen i landet i denne perioden". (Med realinvesteringer menes investeringer i fabrikker, boliger, veier og andre former for realkapital.) På lang sikt kan selvfølgelig ikke et lands realinvesteringer være betydelig større enn sparingen. Hvis det skjer, vil nemlig dets gjeld til andre land etter en tid bli svært stor. Det er ikke akseptabelt. Men på kort og mellomlang sikt kan det være gode grunner til å la realinvesteringene være større enn sparingen. La oss tenke oss et fattig land der potensialet for sparing er lite, men der det er store muligheter for meget lønnsom produksjon hvis det blir foretatt omfattende realinvesteringer. Dersom landet blir ansett for å være politisk stabilt, og det også er fri flyt av kapital, vil et slikt land få netto tilførsel av kapital. Dette vil kunne være fordelaktig både for dem som skaffer kapitalen, og for landet som mottar den.

3. Internasjonale kapitaloverføringer kan bidra til spredning over landegrensene av kunnskaper, og det kan føre til raskere produksjonsvekst. Eksempel: Sett at en foretak som eier en produksjonsbedrift i Sverige, bygger en tilsvarende bedrift i Norge. Den tekniske innsikten foretaket har skaffet seg gjennom sin virksomhet i Sverige, vil det bruke til å gjøre produksjonen i den norske bedriften mest mulig effektiv.

4. Internasjonale kapitaloverføringer "disiplinerer" politikerne. Hvis kapital ikke kan overføres over landegrensene, vil politikerne bli fristet til å la skattene på kapital bli svært høye, noe som vil svekke utviklingen av næringslivet. Det vil også være lettere for dem å føre en poltikk som fører til stor offentlig gjeld. Hvis kapital kan bli overført over landegrensene, vil slik politikk føre til kapitalflukt, og vil derfor ikke bli brukt. Merk at her blir det brukt som argument for fri flyt av kapital at begrensinger på kapitalflyten vil innskrenke spillerommet for den politikken. Andre bruker denne innskrenkingen som et argument mot fri flyt av kapital. (Mer om dette i punkt 9.)

Foran er det gjort rede for argumenter som blir brukt for å hevde at fri flyt av kapitla er fordelaktig for et land og/eller for hele verden. Her følger noen argumenter som blir brukt for å hevde at fri flyt av kapital vil være fordelaktig for foretak og personer.

5. Begrensninger på overføringer av kapital reduserer foretaks og personers muligheter for å investere i andre land. Det kan føre til at deres inntekter blir lavere enn de kunne ha vært.

6. Når det er fri flyt av kapital kan en eier av kapital spre den på flere land. Det redusere risikoen for store tap.

ARGUMENTER MOT FRIE KAPITALBEVEGELSER

7. Når kapital kan flyte fritt over landegrensene, vil noen prøve å tjene penger på valutaspekulasjoner. Slike spekulasjoner kan skape økonomiske kriser som får alvorlige økonomiske virkninger.

8. Når kapital kan flyte fritt, kan et land rammes av kapitalflukt. La oss ta Norge som eksempel.

Noe av en eventuell kapitalflukt fra Norge kan bestå i at foretak avvikler produksjon i Norge, overfører maskiner og annet produksjonsutstyr til andre land, og starter produksjon der. Dette vil føre til tap av norske arbeidsplasser og svakere handelsbalanse.

Det meste av en eventuell kapitalflukt fra Norge vil imidlertid bestå i at finanskapital overføres fra Norge til andre land. Slike overføringer fører til at det blir mindre etterspørsel etter norske aksjer og obligasjoner, og til lavere innskudd i norske banker. Dette gjør det vanskeligere for norske produsenter å finansiere investeringer ved å øke aksjekapitalen og/eller ved å ta opp lån. En slik utvikling fører til lavere realinvesteringer. Dette innebærer vanligvis mer arbeidsledighet, og - etter en tid - dårligere konkurranseevne.

Muligheten for å kunne rammes av kapitalflukt er følgelig for Norge som for andre land et argument mot fri flyt av kapital.

9. I punkt 4 er nevnt at for noen er det et argument for fri flyt av kapital at flyten skaper en frykt for kapitalflukt som begrenser spillerommet for politikken. For andre er den begrensningen et sterkt argument mot fri flyt. Her følger litt om dette.

De negative virkningene av å rammes av kapitalflukt er så store at det er blitt et overordnet mål for norsk økonomisk politikk at

Det kan argumenteres for dette målet får følgende konsekvenser for framtiden:

Lønnstakernes andel av de verdiene som skapes i produksjonen kan ikke være høyere i Norge enn i andre land.
Dette innebærer bl.a. at mens norske lønnstakere tidligere kunne bruke tarifforhandlingene til å kjempe for høyere lønnsandel, vil de ikke lengere kunne gjøre det.

10. For noen år siden kunne norske myndigheter langt på vei styre bankenes tilgang på penger de kunne låne ut til næringslivet og husholdningene. Denne styringsmuligheten var et av de virkemidlene myndighetene brukte for å prøve å sørge for at samlet etterspørsel ble "passe stor", dvs. ikke så liten at det ble mye arbeidsledighet, men heller ikke så stor at prisene steg raskt.

Fordi det nå er fri flyt av kapital, kan norske banker låne (utenlandske) penger i utlandet, bruke dem til å kjøpe norske kroner, og låne ut kronene i Norge. Dette betyr at norske myndigheter ikke kan styre bankenes tilgang på penger de kan låne ut. Følgelig innebærer fri flyt av kapital at myndighetene har mistet et virkemiddel som ble ansett for å være viktig den gang det ble brukt.

11. Når kapital kan flyte fritt, vil antakelig en stadig større del av den kapitalen som brukes i Norge, bli eiet av utlendinger. Dette er uheldig av to grunner.

For det første: Hvis Norge ønsker å ha et godt forhold til andre land, kan det være vanskelig å begrense overføringer fra Norge av kapital som eies av utlendinger. Særlig kan det være vanskelig å gjøre det for kapital som ble plassert her i en periode der det ikke var noen grunn til å tro at mulighetene for å trekke kapital ut av landet ville bli begrenset. Utenlandsk eierskap reduserer derfor myndighetenes muligheter for å begrense kapitaloverføringer fra Norge. (Dette er selvsagt et relevant argument bare hvis myndighetene ønsker å ha muligheter for å kunne begrense kapitaloverføringene til utlandet.)

For det andre: Noen kapitaleiere er utelukkende interessert i å få størst mulig avkastning på den. Andre vil i noen utstrekning også være opptatte av de sosiale virkningene av hvordan kaitalen deres blir brukt. De kan f.eks. prøve å unngå at beslutninger truffet i deres bedrifter fører til at mange blir arbeidsløse. Det virker rimelig å anta at utenlandske eiere alt i alt vil være mindre opptatte enn nasjonale eiere av de sosiale virkningene av hvordan kapitalen blir brukt.

TILSIER ERFARINGENE AT VI BØR HA FRI FLYT AV KAPITAL?

Omfattende handel og kapitaloverføringer mellom landene har vært avgjørende for at de nåværende industrilandene i løpet av de siste to hundre årene har fått en svært kraftig økning i levestandarden. Økningen har vært særlig sterk de siste femti årene. Hvis det i stedet hadde vært liten økonomisk kontakt mellom disse landene, ville de ha vært mye fattigere nå enn de er.

Vi kan av dette slutte at det fortsatt bør være store innslag av frihandel og fri flyt av kapital i den økonomiske kontakten mellom industrilandene.

Dette argumentet bør ikke uten videre aksepteres. Om en mener at et økonomisk system har vært fordelaktig i en tidligere periode, kan en ikke av dette nødvendigvis slutte at det systemet bør brukes i senere perioder.

Det som utvilsomt er riktig, er at handel og overføringer av ny teknologi over landegrensene har bidratt til en svært sterk vekst i produksjonen. Det er imidlertid verdt å merke seg at mye av bruken av ny teknologi i et land ikke har vært knyttet til kapitaloverføringer. I stedet har den kommet ved at innenlandske bedrifter har kopiert og kanskje videreutviklet produksjonsteknikker som er blitt utviklet i andre land.

Likevel er det neppe tvil om at kapitaloverføringer over landegrensene også har bidratt til produksjonsøkningen. Men før vi bruker dette som et avgjørende argument for fri flyt av kapital, bør vi bl.a. stille disse spørsmålene:

Er fortsatt sterk vekst i industrilandenes produksjon like ønskelig i dag som det var i tidligere perioder da disse landene var mye fattigere enn nå?

De økonomiske forholdene i industrilandene er nå svært forskjellige fra hva de var for bare femti år siden. Fører dette til at visse argumenter mot fri flyt av kapital er mye viktigere i dag enn de var tidligere?

HVORDAN KAN KAPITALOVERFØRINGENE FRA NORGE BEGRENSES?

Det aller meste av kapitaloverføringene til og fra et land er overføringer av finanskapital. Jeg skal i det følgende nøye meg med å drøfte hvordan slike overføringer kan begrenses.

Her er et enkelt eksempel: Anta at en eier av norske kroner ber en norsk bank om å veksle dem i svenske kroner og sette disse svenske kronene inn i en svensk bank. Når dette er blitt gjort, er eierens finanskapital blitt overført fra Norge til Sverige.

Vekslingen fra norske til svenske penger er en viktig del av den prosessen som er skissert her. For å kunne foreta denne vekslingen må den norske banken ha svenske kroner. Det er ikke noe problem under det nåværende økonomiske systemet. En norsk bank vil vanligvis ha en viss beholdning av svenske penger. Hvis den beholdningen blir for liten, kan banken på de internasjonale valutamarkedene skaffe seg svenske kroner mot betaling i norske.

Overføringer av finanskapital fra Norge til utlandet kan skje på andre måter enn den som er skissert her. Men veksling av kroner til en annen valuta er i de aller fleste tilfeller en viktig del av overføringene.

Veksling av én valuta til en annen kalles (valuta)konverteringer. De spiller en tilsvarende rolle i overføringene av kapital til Norge som i overføringer fra Norge, Men da blir andre valutaer brukt til å kjøpe norske kroner.

Anta at det økonomiske systemet blir endret slik at Norge ikke lenger er bundet av internasjonale avtaler om fri flyt av kapital. Anta også at norske myndigheter ønsker å begrense kapitaloverføringene til og fra utlandet.

Norske myndigheter kan sørge for en slik begrensning ved å kreve at norske banker, foretak og personer må ha lisens fra det offentlige både for å kunne bruke norske penger til kjøpe utenlandske, og for å kunne bruke utenlandske penger til å kjøpe norske.

ET DILEMMA

Norske importører selger varer i Norge mot betaling i norske penger; men kjøper varer utenlands og må vanligvis betale for dem i fremmed valuta. Importørene har derfor et behov for å skaffe seg utenlandsk valuta mot betaling i norske penger.

Norske eksportører selger varer utenlands og får vanligvis betling i utenlandske penger, men kjøper arbeidskraft og varer i Norge, og må betale for dem med norske penger. De har derfor et behov for å kjøpe norske penger mot betaling i utenlandske.

La oss anta at norske myndigheter ønsker både å kontrollere kapitaloverføringene til utlandet, og å unngå restriksjoner som besværlige for importørene og/eller eksportørene. De kan da kreve at nordmenn må ha lisens både for å kunne kjøpe utenlandske penger mot betaling i norske og for å kunne kjøpe norske mot betaling i utenlandske; og de kan prøve å lage "regler for å gi lisenser" som tilfredsstiller disse kravene:

De gir myndighetene kontroll over kapitaloverføringene til utlandet

De påvirker ikke handelen med utlandet.

Det er imidlertid ikke alltid lett å skille mellom valutakonverteringer som er knyttet til handel, og valutakonverteringer som er ledd i kapitaloverføringer. Myndighetene står derfor overfor et dilemma:

De kan lage regler som muliggjør en effektiv kontroll av kapitaloverføringene. Men de reglene fører til betydelige forsinkelser og mye papirarbeid for dem som søker om å få foreta handelstilknyttede valutakonverteringer.

De kan i stedet lage regler som er slike at handelstilknyttede valutakonverteringer kan foretas uten forsinkelser og med lite papirarbeid. Men de reglene gjør det mulig å få tillatelser til en del konverteringer som gir seg ut for å være handelstilknyttede, men som i virkeligheten er ledd i kapitaloverføringer.

Valget av regler vil avhenge av hva myndighetene legger mest vekt på; effektiv kontroll over kapitaloverføringene, eller unngå hindringer for utenrikshandelen.