Meny:
Startsiden
|
|
|
H 88
RAMMEBETINGELSER KONKURRANSEEVNE OG STYRINGSMULIGHETER
av
Fritz C. Holte
Første gang lagt ut: 3. mars 2002
| |
 |
DEL 4
|
|
MERKNADER
I det følgende skal jeg peke på en del forhold jeg kunne ha
innarbeidet i delene I-III av denne artikkelen. Når jeg ikke gjorde
dette, var det for å gjøre framstillingene i disse delene mer
oversiktlig.
I beskrivelsen av den nåværende politikken for å bevare
konkurranseevnen, forutsetter jeg bl.a. følgende:
Prisene øker med samme fart i Norge som i land vi
konkurrerer med. Det skjer fordi Norges bank sørger for at det norske
prisnivået øker med 2.5% per år.
Myndighetene sørger for at rammebetingelsene hele
tiden er de samme for konkurranseutsatte norske bedrifter som for deres
utenlandske konkurrenter.
Det fins bare én valutakurs, og den holder seg
konstant.
Antakelig vil noen hevde noe i likhet med følgende:
Prisutviklingen. Norges bank har nok som mål at
det norske prisnivået skal øke med ca. 2.5% per år. Men
banken har for liten innflytelse på prisutviklingen til at vi kan bruke
det målet som anslag for hvordan prisutviklingen kommer til å
være. Her er et eksempel: Statistisk sentralbyrå anslår at
den norske konsumprisindeksen kommer til å øke med 1.1% i 2002.
(Kilde: "Økonomisk utsyn over året 2001" fra Statistisk
sentralbyrå.)
Rammebetingelsene er ikke de samme i den gruppen av
land som består av Norge og de landene Norge konkurrerer med. For
eksempel er det betydelige forskjeller mellom skattenivåene i de
vest-europeiske landene.
Valutakursene endrer seg stadig.
Holte benytter seg følgelig av svært
urealistiske forutsetninger. Hans drøftinger er derfor nokså
uinteressante.
La oss først et øyeblikk anta at vi ønsker en
beskrivelse av forholdene i Norge i dag som kan være en del av grunnlaget
for prognoser om hva som vil skje i løpet av de nærmeste par
årene. Det er ingen tvil om at beskrivelsen i kapittel 3 avviker så
mye fra de faktiske forhold at den er uegnet for et slikt formål.
Jeg tror at den er bedre egnet som grunnlag for forutsigelser om hva som
kan tenkes å skje på noe lengre sikt. Men det viktige for
formålet med denne artikkelen er ikke om dette vil vise seg å
være riktig eller ikke. Det viktige er at det er sannsynlig at hvis vi
beholder det nåværende økonomiske systemet, vil antakelig
mange (de aller fleste?) norske økonomer og politikere i årene
framover mene følgende :
For å bedre vår konkurranseevne er det
nødvendig å sørge for at rammebetingelsene er like gode for
våre bedrifter som for deres utenlandske konkurrenter.
Det vil få viktige konsekvenser for norsk økonomisk politikk og
derfor også den økonomiske utviklingen i Norge hvis mange
innflytelsesrike mennesker kommer til å mene dette.
Jeg har ingen problemer med å innrømme at for å
gjøre framstillingen enkel, bruker jeg i kapittel 3 urealistiske
forutsetninger. Men det forhindrer ikke at kapitlet likevel kanskje gir en
treffende beskrivelse av kjernen i mange menneskers mer eller mindre
bevisste begrunnelse for å mene at like rammebetingelser er
nødvendig for å bevare konkurranseevnen. Hvis kapitlet gjør
det, vil det kanskje bidra til at vi får en nyttig debatt om hva som er
nødvendig for å unngå dårlig konkurranseevne.
Under arbeidet med å finne fram til Det alternative systemet var jeg
bl.a. opptatt av følgende:
1. Det må ikke være nødvendig for
et lands myndigheter å ha et stort byråkrati for å kunne
utforme og gjennomføre den økonomiske politikken. De fleste av de
milliarder økonomiske beslutninger som treffes i en moderne
økonomi, bør treffes av husholdninger og bedrifter i deres roller
som kjøpere og selgere i markeder.
2. Handelen mellom landene og fastsettingen av
valutakursene bør organiseres på en måte som gjør at
det enkelte land kan unngå dårlig konkurranseevne uten å
måtte ha like gode rammebetingelser som andre land.
3. Internasjonal arbeidsdeling er en
avgjørende forutsetning for at befolkningen i industrilandene skal kunne
oppnå en levestandard som kan bli akseptert. Det kommer derfor ikke
på tale å prøve å unngå frykt for dårlig
konkurranseevne ved å sørge for at industrilandenes utenrikshandel
blir meget liten. Norge bør ha en stor utenrikshandel. Men dette
innebærer ikke at den bør være størst mulig.
Organiseringen av utenrikshandelen i Det alternative systemet oppfyller
kravet om at de aller fleste økonomiske beslutningene skal treffes av
husholdninger og bedrifter. Her følger litt om det.
De aller fleste beslutninger om å markedsføre norske produkter
i utlandet, treffes av eksportørene. Det er også
eksportørene som inngår de kontraktene som fører til
eksport.
For å kunne importere trengs lisens, gitt av myndighetene, for
å kunne få kjøpt den valutaen som skal brukes til å
betale for importen. Slike lisenser gis imidlertid automatisk. Det er
importørene, og ikke myndighetene, som treffer de beslutningene som
fører til import.
I kapitlene 3 og 4 er det gjort rede for følgende: Hvis Norge
går over til Det alternative systemet kan rammebetingelsene være
dårligere i Norge enn i andre land uten av dette fører til "for
dårlig" konkurranseevne.
Med "for dårlig konkurranseevne" menes her en konkurransevene som
fører til at vi får underskudd på vare- og tjenestebalansen
overfor utlandet.
Sett at Norge går over til Det alternative systemet og velger å
innretter seg slik at rammebetingelsene blir dårligere hos oss enn i
andre land. I kapittel 6 er det gjort dette vil føre til lavere
utenrikshandel. Men så langt jeg kan bedømme, vil denne virkningen
ikke bli sterkere enn at Norge kan ha både rammebetingelser som er
betydelig dårligere (for bedriftene ) enn i andre land og en
utenrikshandel som er stor i forhold til nasjonalproduktet. Grunnlaget for
denne bedømmelsen er imidlertid svakere enn jeg kunne ønske. Her
er det derfor behov for mer inngående drøftinger.
Konklusjonen på drøftingene foran blir at Det alternative
systemet oppfyller de tre kravene som styrte arbeidet mitt med å finne
fram til dette systemet.
Hvis vi fortsatt skal ha en like høy grad av fri flyt av kapital som
nå, må det fortsatt være et overordnet mål for norsk
politikk at rammebetingelse skal være like gode for innenlandske
konkurranseutsatte bedrifter som for deres utenlandske konkurrenter. Hvis de
ikke er det, må vi nemlig regne med kapitalflukt, og det kan vi ikke
tillate oss. (Det står ingenting om dette i denne artikkelen. Men det
står mye om det i H 2000:1 og H 79).
Jeg skal nå anta at vi har klart å innrette oss slik at
våre bedrifter kan ha dårligere rammebetingelser enn sine
utenlandske konkurrenter uten at det fører til kapitalflukt.
Dette vil være nødvendig, men ikke nok til at vi kan kvitte oss
med kravet om like rammebetingelser. Vi må også unngå at
dårligere rammebetingelser fører til for dårlig
konkurranseevne.
Det er sterkt ønskelig at vi skal kunne innrette oss slik at
våre bedrifter får dårligere rammebetingelser enn deres
utenlandske konkurrenter. (Mer om dette i kapittel 7 i denne artikkelen.) Hvis
det skal kunne skje, er det altså nødvendig at vi både
gjør noe som fører til at det kan skje uten kapitalflukt, og noe
som fører til at det kan skje uten at vi får for dårlig
konkurranseevne. Her er min mening om hva vi bør gjøre:
Det kreves lisens fra myndighetene for å kunne
overføre kapital til eller fra utlandet. Denne ordningen brukes til
å forhindre kapitalflukt.
Vi fører en valutakurspolitikk som utformes slik at
den forhindrer at konkurranseevnen blir for dårlig. (I kapitlene 4 og 5 i
denne artikkelen blir det hjort rede for hvordan dette kan gjøres.)
Her er min begrunnelse for at jeg angriper de to problemene på ulike
måter:
Jeg mener at det bør overføres lite kapital til og fra utlandet.
(Begrunnelsen for denne oppfatningen er gitt i H 85.) Hvis også
myndighetene mener dette, bør de lage regler som fører til at det
kommer få søknader om å få foreta slike
overføringer. I så fall vil det politiske og administrative
arbeidet med behandle søknadene være forholdsvis lite.
Problemet med å unngå dårlig
konkurranseevne kan angripes på en måte som svarer til den som er
skissert for håndteringen av kapitalflukt-problemet. Dette vil bl.a.
innebære at myndighetene bestemmer hvilke varer, og hvor mye av hver
vare, den enkelte importør skal få lov til å importere. En
slik ordning er i visse perioder blitt praktisert i flere land, bl.a. i Norge i
de første årene etter 1945.
Her er to argumenter mot å innrette seg på denne
måten: Fordi det er så mange varer som skal importeres, og fordi
behovene og produksjonsteknikken stadig endres, er det svært vanskelig
å treffe gode beslutninger om hva vi bør importere. Dessuten vil
det kreves mange offentlige funksjonærer for å praktisere en slik
ordning.
Disse argumentene taler for at det vil være
fornuftigere å la valutakursendringer "ta jobben" med å
sørge for at vi unngår at konkurranseevnen blir for dårlig.
Vi kan spørre om det er realistisk å anta at myndighetene kan
sørge for følgende::
De valutalisensene myndighetene gir for å
muliggjøre import, blir ikke, eller bare i liten utstrekning, brukt til
å kjøpe valuta som anvendes til å foreta
kapitaloverføringer.
Eksportørene selger til Norges bank i hvert fall det
meste av den valutaen de tjener.
Den forbedringen av konkurranseevnen som oppnås
gjennom den skisserte valutakurspolitikken, spises ikke opp av
prisstigning.
Ut fra det jeg vet i dag, mener jeg at myndighetene kan sørge for alt
dette. Men grunnlaget for denne oppfatningen , er ikke så godt som jeg
kunne ønske. Jeg ser derfor meget gjerne at de som har begrunnete
oppfatninger om at jeg tar feil, skriver om dette på nettsiden min eller
et annet sted.
Hvis vi skal endre reglene for kapitaloverføringene på den
måten en overgang til Det alternative systemet innebærer, må
vi si opp EØS-avtalen og avtalen om OECDs kapitalkoder. (Mer om dette i
artikkel H 80 på min nettside. Merk at disse avtalene kan sies opp med
ett års varsel.)
Hvis vi skal kunne beholde medlemskapet i WTO, må det Alternative
systemet modifiseres. Men den modifiseringen kan være liten. ( Også
her dreier det seg om reglene for kapitaloverføringene. Mer om dette i H
80. At modifiseringen kan være liten, indikerer at den systemendringen vi
får ved å gå over til Det Alternative systemet, ikke er
dramatisk.)
For gjøre presentasjonen av et alternativt økonomisk system
forholdsvis enkel, har jeg skissert et system der importen er fri, dvs. der
alle kan importere det de ønsker å importere. Jeg vil imidlertid
foretrekke et system av denne typen:
Importen av de fleste varer er fri. Men av helsemessige og
andre grunner er det en del restriksjoner på import av mat, dyrefor og
noen andre varer.
For de fleste typer av tjenester kreves at de skal ytes av
norske bedrifter. Her et eksempel: Hvis utenlandske foretak driver aldershjem i
Norge, kaller økonomene dette "import av tjenester". Verken denne typen
av import eller de fleste andre typer av tjenesteimport, skal være
tillatt.
I denne artikkelen har jeg drøftet hvordan Norge bør innrette
seg. Landene i verden kan i noen sammenhenger betraktes som ett samfunn. Vi kan
spørre:
Bør, og i tilfelle hvordan, det økonomiske
systemet i verdenssamfunnet endres?
Jeg har gjort meg en del tanker om hva som kan være et fornuftig svar
på dette spørsmålet. Men de tankene er enda ikke så
gjennomarbeidede at jeg finner det rimelig å publisere dem nå.
