Meny: Startsiden

H 90   KRUGMAN OM DEN ALLMENT AKSEPTERTE OPPFATNINGEN av Fritz C. Holte Første gang lagt ut: 3. mars 2002 Innhold: INNLEDNING KRUGMAN HAR ORDET

  INNLEDNING

Paul Krugman er en meget anerkjent amerikansk økonom som bl.a. har ytet verdifulle bidrag til teoriene om internasjonal økonomi. Siden midten av 1990-tallet har han først og fremst vært opptatt av å bekjempe det han kaller myter om økonomi. Han setter ofte ting på spissen, men peker etter min mening nesten bestandig på viktige forhold.

I det følgende gjengir jeg - i min oversettelse - deler av et foredrag Krugman holdt i Mexico City i 1993. (Kilde: S. 130-133 i Paul Krugman: "Pop Internationalism", MIT Press, Cambridge, Mass., USA, 1996.)

Krugman peker i dette foredraget på at "den allment aksepterte oppfatningen" (the conventioal wisdom) har variert ofte og sterkt i løpet de siste hundre årene. Det gir grunnlag for å mene at "den allment anerkjente oppfatningen" om hva som er den beste økonomiske politikken, om forholdsvis få år er en annen enn den er i dag.

Krugman snakker en rekke ganger om serious people. Jeg er tvil om hvordan dette uttrykket bør oversettes. Det har ikke vært aktuelt å bygge på den definisjonen Krugman kommer med i slutten utdraget. Den definisjonen er nemlig neppe ment helt alvorlig mrnt. Antakelig er det beste å anta at med "serious people" mener Krugman "folk som tas alvorlig". Men for å slippe å gjenta dette nokså lange uttrykket en rekke ganger, har jeg i min oversettelse valgt å la være å oversette "serious people".

  KRUGMAN HAR ORDET

Utdrag av et foredrag Krugman holdt i 1994:

Jeg går ut fra at mange her har hørt om den avdøde økonomen Carlos Diaz-Alejandro. Professor Diaz var ikke bare en flink økonom, han var noe meget uvanlig i denne profesjonen, en klok mann. Og han pekte på noe som er svært viktig hvis dere prøver å komme med fornuftige vurderinger av verdensøkonomien; forskjellen mellom (sann) kunnskap om de økonomiske forholdene og den allment akseptert oppfatningen i en eller annen periode. (The difference between real economic knowledge and the convential wisdom which prevails at any given time.)

Hva Diaz var klar over, var at mesteparten av tiden er det et sett av ideer som de fleste serious people som bekymrer seg om internasjonal økonomisk poltikk tror på - et sett av ideer som går langt utover det økonomisk forskning kan fortelle oss. Det er faktisk slik at noen ganger er det som alle serious people tror, noe annet enn det den beste forskningen viser. - - -

Hvis den ikke er basert på det grunnlaget, hvor kommer da den allment aksepterte oppfatningen om økonomisk politikk fra? Den er dels et resultat av økonomiske analyser - jeg mener ikke å si at forskning blir fullstendig ignorert - og dels et resultat av erfaringer den siste tiden. Men i stor utstrekning er den et resultat av at serious people for det meste snakker med hverandre, og at de har en tendens til å tro det de hører. Anta, for å ta et eksempel som tydeligvis ikke er valgt helt tilfeldig, at det blir vanlig at de som snakker på møter der innflytelsesrike folk samles, sier følgende: "Devaluering er ikke en effektiv økonomisk strategi, enhver midlertidig forbedring av konkurranseevnen forsvinner raskt som følge av prisstigning, og det grunnleggende problemet forblir uløst". Folk som sier noe slikt trekker kanskje i noen utstrekning på hva de vet om feilslåtte devalueringer i den senere årene, men deres tro på det de sier, kommer ikke så mye fra et solid grunnlag som fra det faktum at mange betydningsfulle folk sier det samme. Dere skjønner vel mitt poeng: selv om den allment aksepterte oppfatningen i noen grad er basert på hva en vet, har den et sterkt innslag av hva som er moteriktig.

Den allment aksepterte oppfatningen som for tiden er dominerende, - - - kalles " Washington-oppfatningen". - - Navnet skyldes hovedsakelig at mange viktige internasjonale institusjoner, blant dem Valutafondet og Verdensbanken, ligger i Washington.

Jeg skal beskrive Washington-oppfatningen om litt. Det poenget jeg vil be dere huske, er at den ikke er den første allment aksepterte oppfatningen som har dominert internasjonale økonomiske diskusjoner, heller ikke den andre eller den tredje. I virkeligheten vil jeg telle minst fire "allment aksepterte oppfatninger" om økonomisk politikk bare i det tjuende århundre.

Den første allment aksepterte sannhet var i laissez-faire-æraen. Hvis vi går tilbake til 1920-årene, vil dere finne at ansvarlige folk både i industrilandene og i hva vi nå kaller utviklingsland trodde på en meget enkel doktrine: frie markeder og en sunn pengepolitikk. De trodde at hvis en sørget for dette, ville økonomien klare seg selv.

I 1940-årene var den allment aksepterte sannhet nesten fullstendig snudd opp-ned. Sovjetunionens antatte suksess og kapitalismens tydelige feil i 1930-årene sammen med nye innslag i økonomisk teori førte til at en ny allment akseptert oppfatning festnet seg. Den nye doktrinen - akseptert både av internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og av politikere i utviklingsland - krevde en aktiv økonomisk utviklingsstrategi og kontrollerte penger. Det vil si at det ansvarlige for et land var nå å planlegge sin økonomiske utvikling, noe som i utviklingsland vanligvis betydde industrialisering for å produsere varer som kunne erstatte import. Fordi en slik politikk ofte syntes å føre til betalingsbalanseproblemer, burde det være kontroll med pengestrømmene til og fra utlandet.

I 1970-årene var det en utbredt misnøye med offentlige inngrep generelt, og spesielt med offentlige forsøk på å erstatte import med egenproduserte varer. Derfor begynte en ny allment akseptert oppfatning å ta form. Den gikk ut på å ha en kombinasjon av frie markeder og Keynesiansk makroøkonomisk politikk. For industriland betydde dette deregulering og konkurranse i markedene, men aktiv penge- og finanspolitikk for å stabilisere økonomien. 1970-årenes typiske resept for et utviklingsland var "liberalisering pluss devaluering"; liberalisering for å bli kvitt forsøkene på å erstatte import, devaluering for å gjøre det mulig å liberalisere uten å få betalingsbalanseproblemer eller økonomiske nedgangstider.

I slutten av 1980-årene førte imidlertid erfaringer både i industriland og utviklingsland til mistro til den aktive siden av denne politikken. Frie markeder virket mer attraktive enn noen gang, med suksess med eksport-rettet industrialisering i noen utviklingsland og med kommunismens dramatiske sammenbrudd. Aktiv penge- finans- og valutakurspolitikk tapte prestisje i vide kretser på grunn av erfaringene med inflasjon. Følgelig var en ny allment akseptert oppfatning på vei. Den anbefalte - gjett hva - frie markeder og en sunn pengepolitikk.

Rundt 1990 dominerte den nye/gamle allment aksepterte oppfatning nesten fullstendig debatten blant serious people. (Med serious people mener jeg folk som enten er finansministre eller faktisk liker å snakke med finansministre.) Men i likhet med en hvilken som helst annen allment akseptert oppfatning var den mer basert på at folk med høy prestisje forsterket hverandres nåværende dogmer enn på et solid grunnlag.