Hvorfor trenger mange par to inntekter for å kunne klare seg i etableringsfasen? av Fritz C. Holte [ H 91 ]

Problem: Noen begynte å snakke om de samfunnsøkonomiske endringene fra Gerhardsensamfunnet på 60-tallet og utover, hvor den offentlige politikken faktisk gjorde det mulig for en familie å leve av ei (industriarbeider-)inntekt, og til dagens situasjon, hvor en familie er avhengige av to inntekter for å etablere seg og skaffe seg hus, osv. En IDIOT av en mann presterte å påstå at det var feminismen som var årsaken/drivkraften til disse endringene som fant sted utover 70-tallet og videre fram til i dag. (Det gikk sakte opp for meg at dette er det faktisk mange middelmådig utdanna menn som tror fullt og fast på, og jeg ble virkelig opprørt. Siden jeg er kjempedårlig til å debattere saklig i slike sammenhenger, ble jeg bare dritforbanna på den nedlatende /belærende måten denne fyren doserte på. Siden jeg også er litt dårlig skolert på alminnelig sosialøkonomi, klarte jeg ikke uten videre å samle tunge nok argumenter mot teorien, men sa like selvsikkert at han ikke hadde støtte hos noen samfunnsøkonomer for dette synet, og at det var en grunn analyse. Vell...du skjønner saklighetsnivået? Prøvde å si noe om boligpolitikken og endringene i arbeidsmarkedet, men det ble litt tafatt.

Kan du gi meg noen greie argumenter som forklarer de viktigste utviklingstrekkene som hadde betydning for dette? Pliiis?

Vennlig hilsen Wibeke

For en tid siden sendte jeg Wibeke et utkast til den artikkelen du leser nå. Fordi annet arbeid ble prioritet, har jeg først nå skrevet den endelige versjonen av den.

FORHOLDENE I NORGE RUNDT 1960

Det er mitt inntrykk at i en periode som varte noen år og startet en gang i 1950-årene var dette en utbredt oppfatning i Norge:

Vi har det meget bra. Det er likevel enkelte ting vi kunne ha lyst til å skaffe oss, som vi ikke kan få kjøpt eller har råd til å kjøpe. Hvis det hadde vært slutt på all varemangel og inntektene hadde vært, la oss si 10-20% høyere enn nå, skulle vi ikke forlange mer.

Denne positive vurderingen av forholdene skyldes nok for en stor del at mange den gang husket 1930-årene (da det var mye fattigdom og høy arbeidsløshet) og 1940-årene (da det på grunn av krigen var umulig å få kjøpt visse viktige varer.)

Siden 1960-årene har folks inntekter økt med mye mer enn 10-20%. I det følgende skal jeg si litt om hva jeg mener er de viktigste årsakene til at det likevel er mange som har økonomiske problemer i dag.

NYE BEHOV

Det er siden 1960 blitt utviklet en rekke nye produkter og bedriftene bruker stadig mer penger til reklame. Den har skapt behov, i den forstand at vi etter hvert synes at vi ikke kan klare oss uten en rekke ting som for få år siden ikke eksisterte. De nye behovene fører til at vi trenger høyere inntekt enn før for å kunne få dekket behovene våre.

Virkningene av reklamen på oss kommer for øvrig også ikke bare direkte, men også indirekte ved at den får slektninger, naboer og venner til å kjøpe nye produkter. At de skaffer seg noe nytt, er for de aller fleste av oss en viktig årsak til at vi blir kjent med at det utvikles stadig nye produkter.

Endring i hva som er typiske behov i bestemte grupper, får også virkninger for hva vi må være med på for å kunne ta del i sosiale fellesskap det er nærliggende å ville være med i. Her er et eksempel: Ikke bare fordi de liker det, men også for ikke å falle utenfor, bruker mange av dagens studenter noe penger på kafébesøk og konserter. Slik var det ikke den gang jeg var student. Men jeg kunne ha all kontakt jeg ønsket med mine studiekamerater uten å være sammen med dem på kaféer og konserter.

THE PROBLEM OF KEEPING UP WITH THE JONES'ES

Med "the problem of keeping up with the Jones'es" (problemet med å holde følge med familien Jones) siktes det til at personer eller familier kan føle at de må vise de ar råd til å skaffe seg ting naboen skaffer seg og gjøre ting han gjør.

Ønsket om å holde følge med naboen fantes nok også 1960-åene. Men det er verdt å merke seg to forhold. Den ene er at det nå koster mer å holde følge med naboen, for han tjener mye mer enn folk vanligvis gjorde i 1960. Det andre forholdet spissformulerte Per Fugelli, professor i sosialmedisin, slik i et intervju i Klassekampen for 2. februar 2002:

"I aukande grad er det berre pengar, eigedom og karriere som tel som målestokk for eit vellukka liv. Før hadde det verdi å gjera eit skikkeleg arbeid. Å vera et bra menneske, å stilla opp i kyrkjelyden, å jobba i partiet. Mykje av dette har gått tapt. I staden får vi ein identitet skapt av kva vi har å stille oss ut med. Verdien som menneske blir synonym med verdien som produksjonsressurs."

Fugelli mener at denne utviklingen skyldes framgangen for nyliberalismen i de senere årene. Den har ifølge han fått ikke bare økonomiske virkninger, men påvirket også våre holdninger.

DET ER BLITT DYRERE Å HA BARN

I dag er det mye dyrere å ha barn enn det var i 1960-arene. Ved at barn ser på TV får de behov for dyre leker, f.eks. TV-spill og avspillingsapparater for slike spill. For noen av dem tar det heller ikke lang tid å bli klar over at klærne bør være av et bestemt merke; et merke som krever at en kjøper dyre klær.

The problem of keeping up ved det Jones'es gjelder også for barna. Det er viktig for dem å unngå at de skiller seg ut fra "de andre". Foreldre som ønsker at barna deres ikke skal falle utenfor - og det ønsker de aller fleste foreldre - må i dag bruke mye penger på å forhindre dette.

I dag er utgiftene til barnehage en betydelig utgift for de fleste barnefamilier. Slik var det ikke i 1960-årene for den hjemmeværende industriarbeiderkona. Det skyldtes bl.a. at den gang var vanligvis området rundt hjemmet en trygg lekeplass for barn.

GJELD

En industriarbeider som ønsket å etablerte seg i 1960-årene, hadde kanskje problemer med å skaffe seg en bolig. Men når han klarte det, fikk han vanligvis en husbankfinansiert leilighet. Husbankfinansieringen førte til at rentene på byggelånet, og derfor også boutgiftene, var lave. Arbeideren kunne dessuten regne med stadig høyere lønn i årene framover; noe som ville føre til den gjelden han hadde, ville bli stadig lettere å bære. Han pådro seg derfor ikke noen tyngende boliggjeld.

Av flere grunner er et par som etablerer seg i dag, i en helt annen situasjon. De boligene som bygges i dag, er mye dyrene. Det skyldes bl.a. at de er større og bedre utstyrt enn 1980-årenes boliger var, men også bl.a. at tomteprisene mange steder er høyere enn de var den gang. For de fleste boligkjøpere er det antakelig enda viktigere at rentene på byggelånene er mye høyere enn de var i 1960. Som oftest vil derfor et par som etablere seg i dag, pådra seg en betydelig boliggjeld.

Industriarbeideren som etablerte seg i 1960, hadde ikke tatt noen utdanning som hadde ført til gjeld.

For mange av de parene som etablerer seg i dag, gjelder dette: De har begge tatt en utdanning som er blitt finansiert ved lån. Hvis begge har tatt en akademisk utdanning er deres samlede studiegjeld antakelig flere hundrede tusen kroner. Renter og avdrag på en slik gjeld vil være en stor økonomisk belastning i etableringsfasen.

SLUTTORD TIL WIBEKE

I en grundig drøfting av ditt problem må en selvsagt komme inn på mye mer jeg gjør i denne artikkelen. Jeg tror likevel at det jeg har pekt på foran, er en betydelig del av forklaringen på at mange par nå finner det nødvendig å ha to inntekter ikke bare i etableringsfasen, men også en god del senere.

Du nevnte at din motdebattant mente at feminismen hadde skylda for at det nå var nødvendig med to inntekter. Det er ikke lett å argumentere mot han når jeg ikke vet hvordan han begrunnet sin påstand. Jeg kan imidlertid tenke meg at feminismen kan komme inn i drøftingene først og fremst slik;

Hvis jenta i paret fra i år er feminist, har hun antakelig skaffet seg en utdanning som har ført til stor studiegjeld. Det øker parets utgifter i etableringsfasen.

Det kan også tenkes, selv om det vel bare gjelder for et mindretall, at hvis jenta i paret fra i år ikke er feminist, velger hun å bli hjemmeværende. I så fall sparer hun nok paret for en del utgifter. Men av grunner jeg har pekt på foran, ville det neppe vært nok til at paret kan klare seg på en industriarbeiderlønn fra 1960-årene.

Min vurdering er at din motdebattant ikke har rett i sin påstand om at feminismen har skylda for at i dag finner de fleste par det nødvendig å ha to inntekter i etableringsfasen.

En annen sak er at feminismen har mye av skylda for - eller æren for - at når det i dag er en mye større andel av familiene enn tidligere som har to inntekter, skyldes det bl.a. følgende: Stadig flere kvinner har fått en utdanning deres bestemødre og kanskje heller ikke deres mødre fikk. Mange av dem velger å bruke den utdanningen til "å gå ut i arbeidslivet" framfor å være hjemmeværende.