HOLDENUTVALGETS UTREDNING av Fritz C. Holte [HA 2000:1]

Det er anslått at det i industrilandene er over 50 millioner arbeidsledige i dag. Det er enda flere arbeidsledige i utviklingslandene, men det trenger jeg ikke komme inn på her.

Det fins flere grunner til å anta at hvis det ikke skjer vesentlige endringer i det økonomiske systemet vil det også i framtiden være mye arbeidsledighet i industrilandene. Her er noen av grunnene.

Ledigheten de siste 20-30 årene. De siste 20-30 årene har det vært massearbeidsledighet i Industrisamfunnet. Ingen ting tyder på at hvis det nåværende økonomiske systemet beholdes, kommer vi til å bli kvitt den. Noen vil kanskje bestride dette ved å peke på at i England og USA er det nå færre arbeidsledige enn for noen år siden. Men det som har skjedd, er ikke at den samlede arbeidsledigheten i industrilandene er blitt mindre, men at den er blitt fordelt på en annen måte. Redusert ledighet i Storbritannia og USA utlignes av økt ledighet i flere andre land, blant dem Tyskland og Japan. Det er i dag ingen langsiktig tendens til at nivået for den samlede ledigheten i Industrisamfunnet blir lavere. En annen sak er at gode konjunkturer midlertidig kan redusere ledigheten noe.

Forsøkene på å finne tiltak mot massearbeidsledighet. Mange kjente økonomer har de senere årene forsøkt å finne tiltak mot arbeidsledighet. Når de har gjort dette, har de, ofte uten å nevne det, tatt det for gitt at de viktigste trekkene ved det nåværende økonomiske systemet beholdes. Viktig innsikt er blitt vunnet ved disse økonomenes arbeid, men ingen av dem har vært i stand til å gi en resept for hvordan Industrisamfunnet skal unngå massearbeidsledighet. Dette indikerer at en slik resept antakelig ikke fins hvis hovedtrekkene i det nåværende økonomiske systemet blir bevart.

En kombinasjon av velkjent økonomisk teori og realistiske forutsetninger. På grunnlag av visse velkjente økonomiske teorier og forutsetninger jeg anser for å være realistiske, kan vi slutte at det er umulig å bli kvitt massearbeidsledigheten i Industrisamfunnet hvis hovedtrekkene i det økonomiske systemet beholdes.

Til en hver tid vil det være noe arbeidsledighet som skyldes at en ikke har rukket å tilpasse seg til de siste endringene i produksjonsteknikken. Desto raskere produksjonsteknikken endres, desto mer vil det være av slik ledighet. Det er grunn til å regne med at i industrilandene kommer produksjonsteknikken til å endres stadig raskere. Derfor er det også grunn til å regne med at det kommer til å være stadig mer av denne typen arbeidsledighet.

Ledigheten i Norge

I forhold til folketallet er den registrerte arbeidsledigheten lavere i Norge enn i de fleste andre industriland. Dersom politikken i Norge langt på vei kommer til å bli preget av målet om å gjøre landet attraktivt for næringslivet, vil dette kanskje vare.

Vi kan imidlertid ikke være sikre på at det vil vare, for også i andre land prøver myndighetene å unngå høy arbeidsledighet ved å gjøre landene attraktive for næringslivet.

Men selv om Norge fortsatt skulle holde seg i den beste fjerdeparten av OECD-landene når det gleder å oppnå lav arbeidsledighet, er det ikke dermed sagt at vi bør være tilfredse. Om vi bør være det, avhenger ikke bare av hvor godt vi klarer oss i forhold til andre land, men av hvor mye og hva slags ledighet det er i Norge. I den forbindelse bør vi være oppmerksomme på at den ledigheten vi har i Norge i dag, bl.a. skyldes at det innenfor noen yrker og på noen steder fins en del langtidsledighet. Vi bør også være oppmerksomme på at det fins en god del skjult ledighet, dvs. det fins mange som ville foretrekke å komme inn i arbeidslivet, men som ikke har registrert seg som arbeidsledige fordi de regner med at det ikke fins ledige jobber som passer dem.

BRUTALISERING AV ARBEIDSLIVET

Daglig leder for aksjonen For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver bl.a. dette om forholdene i Norge i dag:

"Av alle mellom 55 og 60 år er 25% uføretrygdet. I følge offisiell statistikk er yrkesskader i sterk vekst. Meningsmålinger (blant andre Statistisk sentralbyrås siste levekårsundersøkelse) viser at en sterkt økende andel av arbeidstakerne opplever økende stress og press på jobben.

For stadig flere yrkesgrupper er det nå slik at å bli uføretrygdet, og ikke det å nå vanlig pensjonsalder, er den mest vanlig måten å gå ut av arbeidslivet på. Slik har det vært i lengre tid for renholdspersonale, buss- og lastebilsjåfører, anleggs- og gruvearbeidere m.fl. Også innenfor helse- og omsorg (de såkalte trøste- og bære-yrkene) er dette i ferd med å bli situasjonen, og flere følger på. Den siste gruppen som har kommet til, sist fordi de er en relativt ny yrkesgruppe her i landet, er oljearbeiderne i Nordsjøen, som nå i masseomfang ryker ut av arbeidslivet tidlig i 50-årene.

Presset øker

Det er med andre ord i ferd med å utvikle seg et arbeidsmiljø der et normalt utrustet menneske ikke er i stand til å holde ut et helt arbeidsliv, men støtes ut til dels lenge før vanlig pensjonsalder. Arbeidslivet er i ferd med å brutaliseres. For store deler av befolkningen fører altså ikke vekst- og velstandsøkningen til et bedre liv. Snarere tvert imot, presset på den enkelte øker, og fysisk og psykisk helse brytes raskere ned. De som daglig forklarer oss at "vi har aldri hatt det så godt her i landet", vet ikke hva som foregår rundt omkring på norske arbeidsplasser. Samtidig avslører de gjennom sine påstander at de befinner seg fjernt fra den virkelighet som storparten av landets arbeidstakere lever i.

Denne brutaliseringen henger sammen med sterke, underliggende krefter i samfunnet. Konkurransen skjerpes på alle områder, og kravene til avkastning øker dramatisk. Frislipp av markedskreftene har ført til en voldsom økning av konkurransepresset i bedriftene. Massive krav om å kutte kostnader i offentlig sektor leder til et utålelig press på mange ansatte. Konkurranseutsetting skaper utrygghet og høyere arbeidstempo innen kommunale virksomheter. Stadig raskere omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken øker kravene til den enkelte. Kort sagt, markedsliberalismen er helsefarlig." ²

Det fins en rekke tiltak myndighetene kan tenkes å buke for å bekjempe ulike deler av det Wahl kaller brutalisering av arbeidslivet. De kan bl.a. styrke oppsigelsesvernet, og de kan kreve at arbeidsuken blir kortere og feriene lengre for folk som arbeider i slitsomme yrker.

Disse og de fleste andre tiltak som vil redusere brutaliseringen, vil imidlertid redusere veksten i "produksjonen per sysselsatt per år", og dermed også veksten i bruttonasjonalproduktet. Tiltakene kan av den grunn ikke brukes i Holdenutvalgets framtid, for i den framtiden er det et prioritert mål at bruttonasjonalproduktet skal vokse raskere enn i de fleste andre industriland. ³

NOTER

¹ Med industrilandene menes her de landene som er medlemmer av OECD

² Klassekampen 21. september 2000.

³ Her har jeg knyttet drøftingen av mulighetene for å unngå brutalitet i Holdenutvalgets framtid til målet om rask vekst i bruttonasjonalproduktet. Sett at vi går bort fra dette målet, men beholder den organiseringen av utenriksøkonomien vi har nå. Vil det i så fall bli likevel bli vanskeligere å unngå brutalitet i arbeidslivet i Holdenutvalgets framtid enn det vil bli i Den alternative framiden? Mitt svar er ja. Mer om dette i HN 2000:4