Kronikk i Klassekampen for 21. desember 2004. Den er skrevet av Eivind Johansen, som er hovedfagsstudent i økonomisk historie ved NTNU. Han kritiserer mine ideer om Det alternative økonomiske systemet.

Høyresida kunne ikke ha ønsket seg noe bedre til jul enn at det skulle dukke opp en figur som Fritz C. Holte og utrope seg til talsmann for den antikapitalistiske bevegelsen.

Av Eivind Johansen, hovedfagsstudent i økonomisk historie

Da Fritz C. Holtes forrige bok "En annen verden er mulig" kom ut for to år siden trodde de fleste av oss at det måtte være en spøk, eller et veddemål om hva det gikk an å få den norske venstresida til å tro på. At en erfaren professor i samfunnsøkonomi på alvor prøvde å fortelle oss at man kan devaluere seg ut av alle problemer, var rett og slett for dumt til å være sant.

Men når den samme professoren nå kommer med enda ei bok, med nøyaktig samme innhold, (til og med formuleringene er de samme) – "Det alternative systemet", som til overmål er utsolgt på Tronsmo midt i julehandelen – bør man ta det seriøst. Holte har fått nærmest fri tilgang til venstresidas mikrofonstativer, både på globaliseringskonferansen og ellers, og når han nå også premieres med gratisreklame for sin bok i form av en dobbeltkronikk i Klassekampen 14. og 15. desember, så er det grunn til å minne om at vi fortjener bedre.

Fritz Holte hevder denne gangen å ha funnet opp et helt nytt økonomisk system, som han i kjent stil utstyrer med navnet "Det alternative systemet" (naturligvis med stor D). Ikke uventet beskriver han dette systemet gjennom et koketteri av punkter og tall og bokstaver med underpunkter, "notater", referanser til sin forrige bok, og gud vet hva – slik det sømmer seg for en distré-professor-skikkelse som tror han skriver for amatører, og håper ingen vil legge merke til at det han serverer er nonsens.

Det eneste som er alternativt ved Holtes nye system er teorien om at vi kan få alt vi peker på, bare vi har et styrt valutaregime hvor krona devalueres med to prosent per år for å styrke konkurranseevnen. Slik kan norske myndigheter utrydde alt som heter fattigdom og arbeidsløshet, sikre alle slags forbedringer for arbeidstakere, de kan gi oss et rettferdig skattesystem, gjennomføre alle slags kostbare miljøtiltak osv osv osv –, og alt dette skal skje helt uten at det går ut over næringslivet og herskerklassen, og helt uten at verken klassekamp eller politiske kamper behøves. Det eneste som trengs er at Fritz Holte svinger tryllestaven og devaluerer norske kroner.

Nå vet naturligvis Holte at en student som hadde hevdet noe slikt på eksamen ville ha strøket. Både professoren selv, alle hans kolleger og samtlige av hans lesere er klar over at resultatet ikke kan bli annet enn dyrere import og innenlandsk prisstigning som annullerer hele gevinsten på et øyeblikk, eller velter kostnadene over på arbeidstakere og fattigfolk. Politisk styrt valutadumping har vært forsøkt mange ganger, (uten at Holte ser ut til å være klar over det), og det er i bunn og grunn ikke annet enn en spesiell form for subsidiering av eksportnæringene. Men da sier det seg selv at noen må betale regningen til slutt, og at en professor i samfunnsøkonomi ikke forstår det, bør være ubegripelig for alle som ikke bokstavelig talt tror at penger vokser på trær.

Ikke engang i sin generøst tildelte dobbeltkronikk vil Holte gi oss svaret på hvordan kontinuerlig devaluering er mulig uten disse konsekvensene. Det eneste han gjør er å hevde at "det er blitt utviklet en teori" (gjett hvem som har utviklet den!) "om hvordan man kan devaluere på en måte som fører til en sterk økning i sjansene for at fordelene ved en devaluering ikke blir 'spist opp' av innenlandsk prisstigning" –, hvorpå han nonchalant tilføyer i parentes: "Mer om dette i boka".

Dersom forfatteren hadde betalt reklameplass for oppslagene, så ville det ha vært snakk om villedende markedsføring. For hva står i Holtes bok om denne saken? Ikke ett ord. Den eneste som skiller Holtes devalueringer fra andres er at de skal gjennomføres gradvis, ved at kursen skrives ned "litt hver dag" (!), men "slik at samlet devaluering i løpet av året blir to prosent" ("Det alternative systemet" s. 74). Hvordan dette skal føre til at ulempene for importen blir borte, mens fordelene for eksporten er de samme, forblir en gåte.

Men mellom linjene ligger løsningen. Det Holte lanserer er naturligvis en psykologisk, ikke en økonomisk, teori: Det er lettere å få arbeidsfolk til å godta at lønningenes kjøpekraft skal devalueres 0,17 prosent i måneden enn to prosent på én gang.

I likhet med de fleste økonomer viser Holte svært liten interesse for empiri. Det eneste som kunne ligne på et praktisk eksempel i den forrige boka var en ruskende gal framstilling av krisene i Mexico og Argentina. I år er faktastoffet redusert til tre sider om "u-landene", og i dobbeltkronikken har professoren nøyd seg med å påstå at "det finnes (...) eksempler på at devalueringer har gitt varige forbedringer av konkurranseevnen".

Det klokeste Holte kan gjøre hvis han blir bedt om å nevne disse eksemplene, er antakelig å krysse fingrene og vise til USA i 1992, da dollaren falt 40 prosent mot yen i månedene etter at Clinton ble president, etterfulgt av åtte års økonomisk oppgang – i håp om at tilhøreren ikke vet at oppgangen startet før kursendringene, og at den vedvarte lenge etter at dollaren var tilbake på langt over det opprinnelige nivået.

Ingen er selvfølgelig i tvil om at kursendringer har betydning på kort sikt. I dag er dollaren på vei ned under seks kroner, og amerikanske biler med 30 prosent rabatt er et mareritt for asiatiske sentralbanker, som sitter klare til dollarkjøp. Men dersom Holte velger å fastholde at devalueringer i seg selv vil frambringe varig vekst i en økonomi, så må han påta seg å forklare oss hva som vil skje hvis alle land gjør det samme, eller hvordan veksten skal fortsette den dagen valutakursen er satt ned til null.

Og hvis den norske venstresida lar seg narre til å bruke Holtes trylleformel i politiske diskusjoner så kan jeg love en ting: Høyrefolk vil ligge på gulvet og riste av latter. Dette er en teori som de kan gi sine grønneste nybegynnere gleden av å knuse.