Senterpartiet og Nei til EU prøver å gjøre spørsmålet om norsk EU-medlemskap til et viktig tema i valgkampen. De har ikke lyktes hittil. De andre partiene snakker lite om EU, og ifølge meningsmålinger er forholdet til EU nokså langt nede på en liste over hva folk vil legge mest vekt på når de stemmer.

Antakelig skyldes dette for en stor del at meningsmålinger viser at det er et klart flertall mot EU-medlemskap. Det fører til at de fleste regner med at søknad om medlemskap ikke vil være aktuelt med det første, og at det derfor ikke er viktig å drøfte EU nå.

Men Norges forhold til EU er ikke bare et spørsmål om medlemskap eller ikke. I en rekke år har det foregått noe som er blitt kalt "en gradvis innlemmelse i EU". Den består dels i at Norge må godta stadig flere direktiver laget av EU-kommisjonen, og dels i at frihandel og fri flyt av kapital fører til at den økonomiske virksomheten i Norge og EU blir knyttet stadig sterkere sammen.

Den gradvise innlemmelsen fører med seg en rekke av de ulempene et eventuelt EU-medlemskap vil føre med seg. Det er derfor sterk grunn til å anta at mange misliker den. Hittil har dette likevel vært lite framme i den offentlige debatten. Når EU er blitt drøftet, har temaet vanligvis vært om Norge bør bli medlem.

Mye taler for at vi snarest bør sette den gradvise innlemmelsen på den politiske dagsorden. Det vil være fint om dette kan skje allerede under årets valgkamp, for under en valgkamp er gjerne folks interesse for politikk høyere enn ellers.

Derfor håper jeg at de som er motstandere av den gradvise innlemmelsen, bruker de mulighetene de har til å stille framtredende politikere følgende spørsmål under valgkampen:

Em stans i eller reversering av innlemmingen vil først og fremst måtte bestå i å si opp EØS-avtalen. På et annet sted på min nettside er det en nokså omfattende drøfting av argumentene for og mot å si opp avtalen.