I Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det for tida forhandlinger om en avtale som kan få helt dramatisk konsekvenser for norske kommuner og fylkeskommuner. Kommune-Norge er imidlertid ikke på noen som helst måte involvert i forhold til disse forhandlingene. Resultatet kan bli en ytterligere avdemokratisering, fjernstyring og markedsorientering av det kommunale tjenestetilbudet - og dermed svekking av de kommunale selvstyret. Derfor reagerer nå stadig flere kommuner og søsterorganisasjoner til KS mot disse forhandlingene i land etter land.

Det er GATS-avtalen det dreier seg som (General Agreement on Trade in Services - Generalavtalen om handel med tjenester). Denne ble inngått da WTO ble stiftet i 1994. Det var verdens første multinasjonale avtale om handel med tjenester. Tradisjonen tro ble den forhandlet fram i stor hemmelighet. Svært få her i landet vet om denne avtalen og hva den inneholder. Regjeringen er ikke særlig behjelpelig - så vel krav som tilbud i de pågående forhandlinger holdes hemmelig for så vel de folkevalgte som for befolkningen. Næringsorganisasjonene, derimot, tas med på råd.

I utgangspunktet omfatter avtalen alle former for tjenester, private som offentlige, og alle forvaltningsnivåer. Det helt spesielle med GATS-avtalen er imidlertid at det er de ulike lands regjeringer som i de konkrete forhandlingsrundene tilbyr hvilke tjenestesektorer som skal åpnes for fri, internasjonal konkurranse. Det trenger ikke være de samme sektorene i alle land, men det ligger i avtalens formålsparagraf at "medlemslandene skal, gjennom gjentakende forhandlingsrunder, arbeide for en gradvis økende liberalisering av tjenestesektoren".

GATS-avtalen baserer seg på det som er de grunnleggende pilarene i hele WTO, nemlig bestevilkårprinsippet, fri markedsadgang og nasjonal likebehandling (ikke-diskriminering). Bestevilkårsprinsippet medfører at de vilkår et land gir til et annet, må gis til alle andre medlemsland. Man kan eksempelvis ikke gi markedstilgang til utvalgte utviklingsland som et ledd i et utviklingsprosjekt. Nasjonal likebehandling innebærer at man ikke kan behandle et norsk selskap bedre enn et utenlandsk. Bestevilkårsprinsippet gjelder generelt i GATS-avtalen, mens fri markedsadgang og nasjonal likebehandling gjelder på de områdene hvor et land har forpliktet seg.

Noe av det mest dramatiske og oppsiktsvekkende ved avtalen er at når et land først har åpnet en tjenestesektor for fri etablering og fri konkurranse, så er det så godt som ingen vei tilbake. Avtalen er i praksis irreversibel. Det finnes teoretiske muligheter for å trekke tilbake en forpliktelse, som det heter (committment på engelsk), men først etter tre år, og det forutsettes enighet blant de (i dag) 144 medlemmene, og man er i så fall tvunget til å kompensere gjennom å åpne en tilsvarende annen del av sin tjenestesektor for fri konkurranse. Den totale mengden av liberaliseringer i et land kan altså ikke reduseres, annet enn i svært alvorlige krisesituasjoner, da helt bestemte unntaksbestemmelser kan iverksettes.

Dette betyr altså, som en konkret mulighet, at en markedsliberal regjering kan forplikte Norge til å åpne store deler av offentlig sektor for fri etablering og konkurranse, mens en etterfølgende regjering - med en annen politikk på dette området - ikke kan omgjøre det. Dette representerer en dramatisk innskrenking av demokratiet. Det er oppsiktsvekkende at ennå ingen på høyre side i politikken har tatt avstand fra dette. Selv om de er tilhengere av privatisering og markedsorientering, må det da være et demokratiproblem at situasjonen låses for all framtid - uten mulighet for demokratisk omgjøring av et annet politisk flertall?

Det eksisterer stor strid både om innhold og tolking av GATS-avtalen, ikke minst fordi den er relativt ny og uprøvd på mange områder. Et av de største stridspunktene gjelder muligheten for å beskytte offentlig virksomhet mot privatisering og markedsorientering, dersom myndighetene ønsker det. Det heter i avtalen at "med 'tjenester' menes enhver tjeneste i enhver sektor unntatt offentlige tjenester", og det høres jo tilforlatelig ut. Videre fastslås det imidlertid at "med 'offentlige tjenester' menes tjenester som verken ytes på kommersielle vilkår eller i konkurranse med andre tjenesteytere", og da blir jo situasjonen en helt annen. Hvilke offentlige tjenester er det som i dag ikke ytes i en eller annen form for "konkurranse med andre tjenesteytere"?

Ennå er det ikke slutt med problematiske sider ved denne avtalen. Et ytterligere område gjelder muligheten for politisk styring og offentlige reguleringer overhodet der avtalen kommer til anvendelse. Om offentlige reguleringer heter det at de ikke skal utgjøre unødvendige handelshindringer. Det krevers derfor at reguleringer (f.eks. innen sosiale forhold, miljø, arbeidsmiljø, arealplanlegging m.v.) ikke skal være "mer byrdefull enn nødvendig for å sikre tjenestens kvalitet". For å avgjøre dette foreslås det nå en nødvendighetstest som altså kan føre til krav fra WTO om at en regjering - eller en kommune, for den del - må omgjøre sine beslutninger i retning av mindre handelshindrende tiltak. Slik kan altså det politiske felt gradvis innskrenkes til fordel for handelsjuss og beslutninger i WTOs tvisteløsningspaneler.

Det er ikke slik at GATS-avtalen krever at offentlige tjenester privatiseres. Den legger imidlertid alt til rette for at dette skal kunne skje. Det er så å si avtalens indre logikk, eller for å si det med NHOs svenske søsterorganisasjon, Svenskt Näringsliv: "En framgangsrik ny GATS-forhandling kommer gjennom reduserte barrierer for tjenestehandel rent generelt til å øke det indre trykket på Sverige for at det skal åpne de offentlige monopolene for konkurranse." Nasjonale og internasjonale næringsinteresser som ønsker å overta stadig økende andel av de offentlige tjenestene, presser for tida voldsomt på for at GATS-forhandlingene skal gjøre nettopp dette.

Etter hvert som innholdet og perspektivet i GATS-avtalen blir kjent, vokser motstanden fram i land etter land. Mange tror knapt sine egne øyner når de ser hvor dramatiske konsekvenser den kan få for offentlige tjenester og mulighetene for demokratisk styring av våre samfunn. Internasjonalt er det i ferd med å bygge seg opp en formidabel kampanje mot avtalen. Kommunesektoren har gått sterkt inn i denne kampanjen i flere land. Det er altså ikke bare Sør-Trøndelag fylkesting (kritisk GATS-vedtak på sitt møte i desember) som reagerer. I Canada har over 70 kommuner vedtatt kritiske uttalelser. Søsterorganisasjonene til KS i Canada, Storbritannia og Australia reagerer sterkt og utfordrer sine regjeringer. Ballen kastes herved til KS og til kommune-Norge.