The Crawling Peg av Fritz C. Holte [H 81]

I H 80 Hva bør vi sette i stedet for international markedsliberalisme? pekte jeg på at endringer i valutakursene kan brukes til å forbedre konkurranseevnen overfor utlandet. I denne artikkelen gjør jeg rede for hvordan dette kan tenkes gjort på en måte som fører til at uønskede bivirkninger av kursendringene blir få og små. Drøftingene knyttes til Norge, men mye av det som sies, gjelder også for andre industriland.

ETTERSPØRSEL, PRISUTVIKLING OG ARBEIDSLEDIGHET

Først litt om prisutviklingen, og om hvordan den via etterspørselen er knyttet til arbeidsledigheten.

Hvis prisene stiger stadig raskere, vil dette før eller senere skape uakseptable forhold. En slik prisutvikling må vi derfor unngå. Det fins også argumenter for å foretrekke stabile eller langsomt stigende priser framfor priser som stiger raskt, men ikke stadig raskere. Blant annet vil mange økonomiske beslutninger bli vanskeligere å treffe på en rasjonell måte hvis prisene stiger raskt, og vanskene vil bli større jo raskere de stiger. Viktigere er at raskere prisstigning innenlands enn utenlands svekker konkurranseevnen overfor utlandet. For antakelig alle land er det derfor et mål å unngå rask prisstigning. Det er imidlertid betydelige variasjoner både over tid og mellom land i hvor sterkt dette målet er blitt prioritert.

Jo høyere etterspørselen etter produkter produsert i Norge er, desto raskere stiger prisene på disse produktene. Men jo høyere denne etterspørselen er, desto mindre arbeidsledighet vil det bli i Norge. (Mer om dette i HA 2000:6) Vi har derfor følgende målkonflikt:

Målet om lav prisstigning trekker i retning av at etterspørselen etter norske produkter bør være nokså lav.

Målet om lav arbeidsledighet trekker i retning av at etterspørselen etter norske produkter bør være høy.

I dag er norske myndigheters standpunkt i den konflikten sterkt påvirket av at lav prisstigning er nødvendig for å kunne bevare konkurranseevnen.

TRE ALTERNATIVER FOR HVORDAN MYNDIGHETENE KAN FORSØKE Å FORBEDRE KONKURRANSEEVNEN

Sett at vår konkurranseevne på et bestemt tidspunkt er så dårlig at norske myndigheter mener at den bør bli bedre.

En mulighet er at de ved å sette i verk tiltak som reduserer etterspørselen etter norske produkter, sørger for at den blir så lav at de norske prisene stiger langsommere enn konkurrentenes. En slik politikk vil føre til at vår konkurranseevne etter en tid blir god nok. Men politikken vil også bidra til arbeidsledighet mens den pågår.

En annen mulighet er at myndighetene devaluerer på den måten som er vanlig, dvs. at de hever valutakursene én gang, og da så mye at virkningene blir betydelige. I H 82 Hvorfor er mange skeptiske til devalueringer? er det gjort rede for argumenter mot en slik politikk.

Det fins også en tredje mulighet. Den består i å endre valutakursene ved å føre en kurspolitikk som kalles "The Crawling Peg" (Den krabbende knaggen).

MIN VERSJON AV THE CRAWLING PEG

De kursendringene en planlagt devaluering skal bestå av, tas ikke på en gang. I stedet deles de i små biter som tas med korte mellomrom.

Jeg skal gjøre rede for en kurspolitikk jeg skal kalle "min versjon av TCP". For å gjøre redegjørelsen enklere, skal jeg knytte den til Norge og bruke talleksempler. Det meste av det jeg skal si, ville imidlertid ikke ha blitt annerledes om jeg hadde beskjeftiget meg med andre industriland eller brukt andre tall.

1. Vi finner fram til en størrelse som for hver måned forteller hvor god Norges konkurranseevne er denne måneden. Kanskje påvirkes indeksen bare av Fastlands-Norges eksport og import den måneden.¹ Men den kan også være en annen, f.eks. fordi vi tar hensyn til sesongvariasjoner i utenrikshandelen.

2. Vi bestemmer oss for hva vi skal mene med at konkurranseevnen er henholdsvis (1) så dårlig at den bør forbedres, (2) passe god, og (3) bedre enn nødvendig.

3. Valutakursen fastsettes av norske myndigheter. Den skal ikke i noen måned øke så raskt at veksten på årsbasis blir høyere enn 7%. (Med "veksten på årsbasis" mener vi "den veksten vi får i løpet av ett år hvis kursen vokser med jevn fart dette året".)

4. Valutakursen endres hver måned. Med den innskrenkningen som er gitt i pkt 3, gjelder at "kursendringen som foretas en bestemt måned" skal være lik "endringen som ble foretatt forrige måned + en størrelse som er

0.0125% av kursen hvis konkurranseevnen bør forbedres,

0 hvis konkurranseevnen er passe god, og

-0.0125% av kursen hvis konkurranseevnen er bedre enn nødvendig."

"VALUTAKURSENE FASTSETTES AV NORSKE MYNDIGHETER"

Ifølge punkt 3 i min versjon av TCP fastsettes valutakursen av norske myndigheter. Deres muligheter for å kunne gjøre det, avhenger av hvordan kjøp og salg av valuta er organisert.

Mulighetene hvis myndighetene kontrollerer kapitalbevegelsene til og fra utlandet

Bruken av TCP kan være en del i en politikk der en annen del er at det kreves lisens fra norske myndigheter for å overføre kapital til og fra utlandet. I så fall kan organiseringen av valutaomsetningen og fastsettelsen av valutakursen organiseres slik:

TCP er blitt konkretisert ved at Stortinget har bestemt hvor store "grensen for hvor raskt kursen kan endre seg" og "endringen som månedlig kan foretas i kursveksten" skal være.

Utenlandske penger brukes i all vår handel med andre land og i alle kapitaloverføringer til og fra andre land.

Den valutaen norske eksportører får som betaling for eksporten, plikter de å selge til Norges Bank. Den valutaen norske importører trenger for å kunne betale for importen, kjøper de i Norges Bank. Banken foretar også de vekslingene som trengs for å kunne gjennomføre kapitaloverføringer til og fra utlandet.

I kjøp og salg av valuta bruker Norges Bank den kursen som følger av TCP.

Mulighetene hvis norske penger omsettes på et internasjonalt valutamarked

Et annet alternativ er at norske kroner omsettes på et internasjonalt valutamarked, og at det er forholdet mellom tilbud og etterspørsel på dette markedet som i siste instans avgjør hvor høy valutakursen blir. Dette betyr ikke nødvendigvis at norske myndigheter er uten innflytelse på kursen. De kan f.eks. få betydelig innflytelse ved å føre den valutapolitikken Norge førte i 1990. Den vil imidlertid ikke sikre at kursutviklingen alltid blir slik myndighetene ønsker. (Mer om denne politikken i kapittel 4 i H 27 Det alternative systemet.)

Avsluttende merknader

Den fins også andre alternativer, og noen av dem kan kanskje være av interesse. Her skal jeg nøye meg med å slå fast at det i hvert fall fins minst ett alternativ - det første jeg refererte - der norske myndigheter bestemmer valutakursen.

HVA OPPNÅS VED Å FØRE EN SLIK POLITIKK?

En endring i valutakursen vil maksimalt være en tolvdel av 7%, dvs. ca. 0.58 prosent. Det er for lite til å være et sjokk av betydning. I tillegg kommer at endringen er ventet, og at størrelsen på den kan forutsis med stor nøyaktighet. Dette forsterker konklusjonen om at den ikke vil skape rystelser i økonomien. Men hvis vi skulle mene at en endring på opptil 0.58% er større enn vi ønsker, kan vi gå over fra månedlige til ukentlige eller daglige kursendringer. Gjør vi det, blir hver endring mindre.

Spekulanter kan tjene penger på kursendringer bare hvis de kan få kjøpt og solgt norske kroner. Det kan de ikke hvis valutaomsetningen er organisert som beskrevet foran i avsnittet "Mulighetene hvis myndighetene kontrollerer kapitalbevegelsene til og fra utlandet". Følgelig unngår vi valutaspekulasjoner.

Konkurranseutsatte bedrifter vet nokså nøyaktig hva som vil skje med valutakursen en tid framover. Det vil være nyttig for dem; særlig da for bedrifter som har dårlig konkurranseevne og overveier om de skal innstille virksomheten eller prøve å overleve til det kommer bedre tider.

Myndighetene kan ha en nokså avslappet holdning til konkurranseevnen. De vet nemlig at hvis den en tid blir for dårlig, vil kurspolitikken sørge for at den blir god nok forholdsvis raskt. Dette vil bl.a. gi dem økt spillerom i politikken. Her er et eksempel på det.

Anta at myndighetene ønsker å øke momsen betydelig for å skaffe seg inntekter som vil gjøre det mulig å unngå kutt i velferdsordninger. En momsøkning vil imidlertid øke bedriftenes kostnader, og følgelig svekke Norges konkurranseevne.

La oss et øyeblikk forutsette at myndighetene fører en kurspolitikk som har følgende virkning: Det er bare ved å føre en etterspørselspolitikk skaper økt arbeidsledighet, at myndighetene kan klare å forbedre konkurranseevnen betydelig.

På grunn av denne virkningen vil myndighetene kanskje gi opp planen om momsøkning selv om det innebærer at de må akseptere kutt i velferdsordningene.

La oss fra nå av i stedet forutsette at myndighetene fører min versjon av TCP. I så fall er sjansene mye større for at de synes at de kan innføre momsøkningen. De vet nemlig at en svekkelse av konkurranseevnen vil bli rettet opp av kurspolitikken.

BØR 7% OG 0.0125% ERSTATTES MED ANDRE TALL?

Jeg forutsetter at 7% per år skal være en øvre grense for hvor raskt valutakursen kan endres. Det tallet har jeg kommet fram til slik:

Jeg har antatt at Norge skal ha en etterspørselspolitikk som fører til at våre priser øker med 3% mer per år enn våre konkurrenters.² Antakelsen bygger på en gjetning om at norske myndigheter anser dette for å være et passe kompromiss mellom de ulike ønskene om hvordan etterspørselspolitikken bør være.

Dette innebærer at når konkurranseevnen er passe god, bør valutakursen endres med 3% per år. Når jeg likevel har latt den øvre grensen for den årlige kursendringen være 7%, skyldes det følgende: 4% (dvs. 7% - 3%) skal kunne brukes til å forbedre konkurranseevnen hvis den er blitt for dårlig.

Tallet 7% er ikke nødvendigvis det beste. Vi kan velge et annet tall hvis vi mener at den "normale" prisstigningen bør være en annen enn 3% høyere enn våre konkurrenters . Vi kan også velge et annet tall enn 7% hvis vi mener at myndighetenes muligheter for å forbedre konkurranseevnen bør være enten mindre enn de er har når 7% per år grensen for valutakurs-endringen.

Det kan vises at med en månedlig endring i kursveksten på 0.0125% vil det ta to år og fire måneder før endringen i kursveksten kan øke med 4% på årsbasis.

Heller ikke tallet 0.0125% er nødvendigvis det beste. Vi bør velge et lavere tall hvis vi ønsker at kursutviklingen skal bli mer forutsigbar. Vi bør velge et høyere tall hvis vi ønsker at kurspolitikken raskere skal bli et effektivt virkemiddel for bedring av konkurranseevnen.

Vi har altså visse valgmuligheter hvis vi vil bruke hovedtrekkene i min versjon av TCP. Men dersom vi bruket denne kurspolitikken, bør det kreves sterke grunner for å forandre "grensen for hvor raskt kursen kan endre seg" og/eller "endringen som månedlig kan foretas i kursvekten". Muligheter for stadige forandringer i disse størrelsene vil nemlig gjøre kursutviklingen mindre forutsigbar. Det bør unngås.

HVORFOR BRUKES IKKE TCP?

Innledning

Som alt nevnt består TCP i at endringene i valutakursene deles i mange små biter som tas med korte mellomrom.

Så vidt jeg vet, er TCP aldri blitt forsøkt i praksis. Den ene delen av denne kurspolitikken, meget hyppige devalueringer, blir nok i visse perioder brukt av enkelte sør-amerikanske land. Men de bruker ikke den andre delen; regelen om at hver devaluering skal være liten.

I de senere årene har - så langt jeg vet - få økonomer og politikere interessert seg for The Crawling Peg. Hva kan være årsakene til det?

En mulig årsak: Mye tid og krefter er blitt brukt til å prøve å bli kvitt kursendringer

Devalueringer og mulighetene for devalueringer har skapt mye usikkerhet og dannet grunnlaget for omfattende valutaspekulasjoner. I visse perioder har det derfor vært arbeidet for å unngå denne usikkerheten og disse spekulasjonene. Arbeidet har for en stor del bestått i å prøve å sørge for at valutakursene endres sjelden eller helst aldri. I flere tiår etter den andre verdenskrigen prøvde IMF (Valutafondet) å sørge for at kursene holdt seg mest mulig konstante. EU har arbeidet i mange år for å unngå endringer i de innbyrdes valutakursene, dvs. i de kursene som forteller hvor mye det enkelte EU-lands valuta er verdt i forhold til andre EU-lands valutaer. Nå er dette arbeidet langt på vei avsluttet ved at tolv av landene har gått over til å bruke en felles valuta, euro. Derfor fins det ikke lengre noen mulighet for at disse landene kan devaluere i forhold til hverandre.

Det har vært arbeidet mye med å prøve å få valutakursene konstante. Derfor er det blitt lite tid og krefter til å interessere seg for TCP.

For øvrig er det forståelig om det blir liten interesse for et forslag hvis det har gått lang tid fra det ble framsatt uten at det er blitt brukt.

En annen mulig årsak: Tesen om at markedsøkonomi fører til at ressursene blir brukt der de er mest effektive

Det er en vel kjent teori at under visse betingelser vil en markedsøkonomi uten offentlige inngrep føre til at ressursene blir brukt der de er mest effektive.

Med en sterk forenkling kan vi si at industrilandene utgjør et eneste marked. Offentlig foretatte endringer i valutakursene - enten det skjer gjennom vanlige devalueringer eller ved bruk av TCP - er inngrep i dette markedet. Det kan derfor argumenteres for at under visse betingelser gjelder dette:

Bruk av TCP vil gjøre bruken av ressursene mindre effektiv.

En tredje mulig årsak: Tesen om at konkurranse bidrar til effektivitet

Det er neppe tvil om at i hvert fall mange ganger vil en bedrift som frykter konkurranse fra andre bedrifter, produsere mer effektivt enn en bedrift som ikke gjær det. Dette kan danne utgangspunktet for å argumentere slik.

Bruk av TCP vil føre til at konkurransen fra utlandet ikke blir så viktig for innenlandske bedrifter som den ellers vil være. Derfor bør vi ikke bruke TCP.

En fjerde mulig årsak: Frykten for dårlig konkurranseevne anses for å være nyttig fordi den disiplinerer politikerne

Det stilles krav til en regjering både om lavere skatter og om å sette i verk tiltak som vil øke de offentlige utgiftene. Dette kan føre til en politikk som gjør etterspørselen så stor at prisene stiger mye raskere enn vi er tjent med. Sjansene for at det skal skje, er antakelig mindre jo mer opptatt regjeringen er av at konkurranseevnen overfor utlandet ikke må bli for dårlig. Dette kan danne utgangspunktet for å argumentere slik:

Bruk av TCP vil redusere betydningen av konkurranseevnen overfor utlandet, og derfor øke sannsynligheten for en uansvarlig etterspørselspolitikk. Følgelig bør vi ikke bruke TCP.

Frykten for dårlig konkurranseevne er nyttig. Den disiplinerer nemlig politikerne, dvs. får dem til å avstå fra å føre en uansvarlig økonomisk politikk.

Kommentarer og konklusjon

Er det umaken verdt å beskjeftige seg med TCP? Før jeg svarer, skal jeg si litt om hvilken vekt jeg legger de argumentene som er referert foran.

Jeg legger liten vekt på at økonomer og politikere de siste årene har vært mer opptatte av andre former for kurspolitikk.

Jeg har referert to argumenter for at den svekkelsen av internasjonal konkurranse som følger med TCP, fører til at produksjonen blir mindre effektiv enn den kunne ha vært. Jeg legger mindre vekt på det som pekes på i disse argumentene, enn på at TCP utvider spillerommet for den økonomiske politikken.

Det er viktig å unngå at etterspørselen bli så høy at våre priser stiger meget raskt. I min versjon av TCP er det imidlertid en regel om at valutakursen ikke kan stige med mer enn 7% i året. Denne regelen vil også begrense den innenlandske prisstigningen. Vi vil sikkert ikke la prisene øke betydelig raskere enn 7% i året, for det ville uten tvil ødelegge vår konkurranseevne.

Min konklusjon blir at de innvendingene jeg har referert og vurdert, ikke er så sterke at de tilsier at vi ikke bør bruke TCP. Denne konklusjonen betyr ikke at jeg tror det vil være lett å få gjennomført TCP. Mange mener at markedsliberalisme er bedre enn alle andre økonomiske systemer, og en god del innflytelsesrike mennesker har dessuten personlig interesse av å beholde det nåværende økonomiske systemet.

NOTER

¹ Med "den økonomiske virksomheten i Fastlands-Norge" menes "den økonomiske virksomheten i Norge unntatt utenriks skipsfart og utvinning av olje og gass".

² De stadige devalueringene skaper økte importpriser (målt i norske kroner), og det svekker konkurranseevnen. Noe av de 3 prosentene går med til å kompensere for den svekkelsen.