Hva bør vi sette i stedet for internasjonal markedsliberalisme? av Fritz C. Holte [H 80]

I det meste av det forrige århundre tok varetransport betydelig lengre tid og var mer kostbar enn i dag. Dette virket som en bremse på handel over lange distanser, og følgelig på internasjonal handel. Bremsen kan kalles teknologiskapt.

Toll og importrestriksjoner bidro på andre måter til å redusere den internasjonale handelen. Disse tiltakene var politisk skapte bremser på handel.

Også for internasjonale kapitaloverføringer fantes det både teknologiskapte og politisk skapte bremser.

Sammenlignet med forholdene i dag var det både på handelen og på kapitaloverføringene en viktig bremse at en ikke kjente den IT-teknikken som er blitt utviklet i de siste tiårene.

De nevnte bremsene førte til at faren for kapitalflukt og virkningene av dårlig konkurranseevne betydde mindre den gang enn nå. Følgelig hadde nasjonale myndigheter større valgmuligheter for sin politikk, og folk hadde derfor større makt over sin framtid.

Vi kan ikke gå tilbake til forholdene slik de var for noen år siden, bl.a. fordi vi ikke kan gjenskape de teknologiskapte bremsene som fantes den gang. Men hvis vi ønsker å sørge for at folk får makt over framtiden kan jeg forestille meg to andre veier vi kan prøve å gå.

Den ene veien er å overføre beslutningsmyndighet fra nasjonale til internasjonale organer.

Et ekstremt alternativ vil være å la en FN-regjering få all myndighet nasjonale regjeringer har i dag. En fordel med dette alternativet ville være at en slik regjering ikke trengte å beskjeftige seg verken med mulighetene for kapitalflukt til andre samfunn eller med mulighetene for dårlig konkurranseevne overfor andre samfunn. Det ville nemlig ikke finnes andre samfunn. Men av minst to grunner er dette ikke en vei vi bær prøve å gå. For det første vil det i overskuelig framtid uten tvil være umulig å få nasjonalstatene til å gå med på å overføre så mye myndighet til FN. Dessuten ville en eventuell FN--regjering få en håpløs oppgave fordi det samfunnet den skulle styre, ville være for stort og heterogent til at det tilfredsstillende styring vil være mulig.

Et godt stykke på vei kan det argumenteres på tilsvarende måte mot internasjonalisering på et noe lavere nivå enn FN-nivået. Både av politiske og praktiske grunner vil det f.eks. sikkert ikke kommer på tale å la én regjering overta styringsmyndigheten i et samfunn som skal omfatte alle industriland. En så vidtgående internasjonalisering av styringen som den jeg drøfter nå, vil neppe heller kunne gjennomføres i EU.

Den andre veien vi kan tenkes å gå for å prøve å gi folk tilbake makten over sin framtid, er å bruke politisk skapte bremser på handel og kapitaloverføringer mellom landene. De bremsene kan være så sterke som vi ønsker. Hvis vi f.eks. ønsker å ha et sett av bremser som er like sterkt som det settet vi hadde i 1960-årene, må de politisk skapte bremsene være sterkere enn den gang. De teknologiskapte bremsene er jo blitt svakere.

Bremsene kan være kjente virkemidler som toll og importrestriksjoner og restriksjoner på kapitaloverføringer. Brukt av det enkelte land til å prøve å dytte problemer over på andre land, vil disse virkemidler få uheldige virkninger. Men gjennom internasjonalt samarbeid om bruken av dem, kan slike virkninger unngås. Når vi ikke har et samarbeid om dette i dag, skyldes det dels at det er en utbredt tro at det alt i alt er fordelaktig med frihandel og frie kapitalbevegelser, og dels at en meget innflytelsesrik gruppe mennesker ser seg best tjent med den nåværende organiseringen av verdensøkonomien.

For å forenkle skal jeg i det følgende hovedsakelig - men ikke utelukkende - drøfte Norges muligheter til å redusere frykten for kapitalflukt og dårlig konkurranseevne.

ET ALTERNATIV TIL FRI FLYT AV KAPITAL

Avtaler som bidrar til fri flyt av kapital

Norge har inngått en del internasjonale avtaler som fører til store innslag av fri flyt av kapital til og fra Norge.

EØS-avtalen. EØS-avtalen skaper fri flyt av kapital mellom Norge og EU. Så lenge den gjelder, kan ikke norske myndigheter styre kapitaloverføringene. Men vi kan si opp avtalen, og i så fall trer den ut av kraft ett år etter at den er sagt opp.

WTO-avtalen. 138 land som til sammen står for det aller meste av internasjonal handel er medlemmer av WTO (Verdens handelsorganisasjon) I dag er hovedreglen er at WTO-medlemskap ikke medfører forpliktelse til å la kapitalen flyte fritt over landegrensene. Det er visse unntak fra denne hovedregelen, men de er forholdsvis små.

Kapitalflyten begrenses også av at vi følger visse regler som kalles OECDs kapitalkoder. Men de skal jeg se bort fra fordi dette er en begrensing vi kan kvitte oss med uten at det vil skape alvorlige problemer for oss.

Skisse av et alternativ til den frie flyten av kapital

Den ene delen er at vi sier opp EØS-avtalen.

Den andre delen er at norske myndigheter, med de unntak som følger av WTO-medlemskapet, krever lisens for å overføre kapital til eller fra utlandet.

I noen tilfeller er det fordelaktig at utlendinger plasserer kapital i Norge. Lisenspolitikken bør ta hensyn til dette. I hovedsak bør imidlertid den kapitalen som fins i Norge, eies av nordmenn.

Sparingen som finner sted i Norge, bør hovedsakelig brukes til å skaffe

Dette innebærer at lite av sparingen bør plasseres i andre land. Utførsel av kapital bør først og fremst tillates i en del tilfeller der det dreier seg om kapitaloverføringer som kan forbedre forholdene i u-land.

Ønsket om at nordmenn skal eie det meste av den kapitalen som fins i Norge, kan skyldes bl.a. følgende: Andre land vil være opptatte av hvordan vi behandler deres bedrifter og borgere. Derfor vil det antakelig være vanskeligere å nekte utlendinger enn nordmenn å overføre kapital fra Norge til utlandet. Ut fra ønsket om å kunne forhindre kapitalflukt er det følgelig fordelaktig at mest mulig av den kapitalen som fins i Norge, eies av nordmenn.

Mange eiere av kapital er utelukkende opptatte av å tjene mest mulig. Andre tar i større eller mindre grad også hensyn til sosiale virkninger av hvordan den kapitalen de eier, brukes. De ønsker f.eks. å unngå at beslutninger truffet i de bedriftene der deres kapital er plassert, fører til at folk blir arbeidsledige uten muligheter for å skaffe seg annet arbeid. Sannsynligvis tar få utenlandske eiere hensyn til slike virkninger. Andelen av nasjonale eiere som gjør det, er antakelig noe større. Også dette taler for at produksjonskapital som fins i Norge, bør eies av nordmenn.

Ved å kreve lisens for overføring av kapital til og fra utlandet, kan norske myndigheter kvitte seg med frykten for kapitalflukt.

Virkningene for handelen med EU av å si opp EØS-avtalen

En eventuell oppsigelse av EØS-avtalen vil få virkninger både for noen av de norske bedriftene som selger sine produkter i EU-landene, og for noen av de norske bedriftene som selger sine produkter i Norge og der møter konkurranse fra EU-bedrifter. Så langt jeg kan bedømme er imidlertid de samlede virkningene for Norge av disse endringene liten i forhold til fordelene ved å kunne styre kapitalflyten. Det er imidlertid ønskelig å få utredet hva en eventuell oppsigelse av EU-avtalen vil bety for handelen mellom Norge og EU.

FRIHANDEL, VALUTAKURSER OG KONKURRANSEEVNE

Valutakurser og konkurranseevne

Høye valutakurser bidrar til lave produksjonskostnader, målt i utenlandske penger. Lave produksjonskostnader, målt i utenlandske penger, er fordelaktig for konkurranseevnen. Under ellers like vilkår gjelder derfor følgende: Hvis valutakursene blir høyere, dvs. hvis våre penger blir mindre verdt i forhold til utenlandske, blir konkurranseevnen bedre.

Her er et eksempel. Sett at det koster norske bedrifter 10 kroner å produsere 1 kilo av en bestemt vare. Hvis den norske dollarkursen er 5 kroner per dollar, blir følgelig bedriftenes produksjonskostnader (målt i amerikanske penger) 2 dollar per kilo. Er derimot kursen 10 kroner per dollar, blir produksjonskostnadene 1 dollar per kilo. En økning av den norske dollarkursen fra 5 kroner per dollar til 10 kroner per dollar fører følgelig til en halvering av de norske produksjonskostnadene målt i dollar. En slik halvering forbedrer norske bedrifters konkurranseevne overfor amerikanske bedrifter.

Skisse av et alternativ

På et bestemt tidspunkt er Norges konkurranseevne akseptabel.

Prisene stiger 3% raskere per år i Norge enn hos våre handelspartnere. Alle andre forhold som betyr noe for konkurranseevnen, utvikler seg likt i Norge og hos våre handelspartnere. At prisene stiger raskere i Norge enn hos dem, trekker i retning av at hvert år blir vår konkurranseevne 3% dårligere.

Norske myndigheter sørger for at i løpet av hvert år blir den norske krona 3% mindre verdt, sett i forhold til et gjennomsnitt av verdiene på våre handelspartneres pengeenheter. Med andre ord, i løpet av hvert år devalueres den norske krona med 3%. Devalueringen trekker i retning av at hvert år blir vår konkurranseevne 3% bedre.

Når det gjelder konkurranseevnen, utlikner virkningene av 3% raskere prisstigning og 3% devaluering hverandre. Derfor endres ikke konkurranseevnen.

De forutsetningene som er brukt i dette eksemplet , er urealistiske. Men ved å ta utgangspunkt i dem, kan vi få presentert følgende forhold på en enkel måte: Hvis vi tilpasser valutakursene til utviklingen, kan vi ha rask prisstigning eller andre forhold som trekker i retning av svakere konkurranseevne, uten at konkurranseevnen svekkes. (Dette forholdet er viktig. Ikke gå videre før du er sikker på at du har fordøyd det.)

Hva kan vi oppnå ved å føre en slik kurspolitikk?

Sett at myndighetene oppretter en god del nye stillinger i offentlige sykehjem. Det vil både føre til høyere velferd for pasientene og til at flere kommer i arbeid. Dette er positive virkninger av tiltaket. Men det vil også, som følge av økt etterspørsel etter arbeidskraft, antakelig føre til at lønnsnivået i Norge, og derfor også prisene på norske produkter, øker raskere enn det ellers ville ha gjort. Dette trekker i så fall i retning av dårligere konkurranseevne.

Sett at myndighetene innfører en miljøavgift som fører til at forurensningene blir mindre. Dette er en positiv virkning av avgiften. Men den vil også øke produksjonskostnadene, og det fører til at prisene blir høyere enn de ellers ville ha blitt. Dette trekker i retning av dårligere konkurranseevne.

Sett at myndighetene og/eller fagbevegelsen sørger for at vi får regler som forsterker oppsigelsesvernet og stiller økte krav til pauser i arbeidstiden for lønnstakere som har et slitsomt arbeid. Reglene vil redusere brutaliseringen av arbeidslivet, og det er en positiv virkning. Men de kan også føre til lavere produksjon per sysselsatt, og det vil i så fall trekke i retning av dårligere konkurranseevne.

Eksemplene viser at tiltak som fører til lavere arbeidsledighet, høyere velferd, reduserer forurensningene og/eller gjør arbeidslivet mindre brutalt, kan trekke i retning av dårligere konkurranseevne. Men bruk av slike tiltak fører likevel ikke til at den blir dårligere hvis vi endrer valutakursene slik at endringene i dem motvirker den innflytelsen tiltakene har på konkurranseevnen.

Jeg har foran gjort rede for det jeg vil kalle "kjernen" i en valutakurspolitikk jeg mener vi kan bruke til å stabilisere konkurranseevnen under forhold der vi har store doser av frihandel. I H 81 The Crawling Peg er mer om den politikken. Før du leser H 81 kan det være en fordel å ha lest H 82 Hvorfor er mange skeptiske til devalueringer?

ET ALTERNATIV FOR ORGANISERINGEN AV NORSK UTENRIKSØKONOMI

Alternativet

Vi sier opp EØS-avtalen.

Med de unntakene som følger av vårt medlemskap i WTO. kreves det lisens for å overføre kapital til og fra utlandet.

Ved å tilpasse valutakursene til endringene i de forhold som er av betydning for konkurranseevnen, sørger vi for å holde den noenlunde konstant.

Virkninger av alternativet

Denne organiseringen av vår utenriksøkonomi vil føre til at vår økonomiske politikk ikke lenger kommer til å bli dominert at frykt for kapitalflukt og dårlig konkurranseevne. Det betyr at vi nordmenn i mye større grad enn nå får kontroll over vår framtid.

Det er også verdt å merke seg av virkningene på noe av det Attac kjemper mot.

Reguleringen av kapitaloverføringer over landegrensene vil være et kraftigere tiltak mot finansspekulasjoner enn en Tobinskatt vil være.

Reguleringen av kapitaloverføringene forhindrer at inntekter skapt i norsk næringsliv blir overført til skatteparadiser.

Frykten for kapitalflukt og dårlig konkurranseevne blir mindre, noe som bl.a. svekker de multinasjonale foretakenes innflytelse på den økonomiske utviklingen.

Bør vi gå ut av WTO?

WTO, som Norge er med i, arbeider for mest mulig frihandel. Kan vi ikke bekjempe uønskede virkninger av frihandel mer effektivt hvis vi melder oss ut av WTO?

Hvis verden skal få en akseptabel framtid er det nødvendig at WTO enten blir avviklet eller blir omdannet til en helt annen organisasjon enn nå. (Jf. filene HA 2000:5 og H 14)

Hvis vi nordmenn skal kunne oppnå en levestandard vi synes er akseptabel, må vi ha en betydelig utenrikshandel. Det tror jeg ikke at vi kan få dersom vi melder oss ut av WTO, hvis alle andre industriland - dvs. alle våre viktige handelspartnere - fortsatt kommer til å være med i WTO, og følgelig kommer til å ha frihandel seg imellom. Jeg mener derfor at vi bør fortsette som medlem av WTO så lenge alle andre industriland gjør det. I stedet for å melde oss ut, bør vi prøve å håndtere på andre måter de problemene medlemskap kan skape for oss.

SKISSE AV OG KOMMENTARER TIL ET ALTERNATIV TIL FRIHANDEL
OG FRI FLYT AV KAPITAL MELLOM INDUSTRILANDENE

Ikke bare i Norge men også i andre industriland innebærer frihandelen og den frie flyten av kapital at det blir viktig å være attraktiv for lokalisering av næringsliv. Dette fører til en konkurranse mellom landene som skaper store problemer.

Her er hovedpunktene i et alternativ for organisering av den økonomiske kontakten mellom industrilandene. Merk at jeg her sier industrilandene. I denne artikkelen drøfter jeg ikke hvordan den økonomiske kontakten mellom industriland og u-land bør organiseres:

Det er et mål at det skal være mye mindre flyt av kapital mellom landene enn nå. I likhet med hva jeg har gjort rede for i "det norske alternativet", oppnås dette målet ved å kreve lisens for kapitaloverføringer over landegrensene.

Det er et mål at det skal være en god del handel mellom landene. Den handelen bør likevel vøre noe mindre enn nå. Eksempler: Behovet for mindre forurensning gjør at det bør være mye mindre handel som fører til at varer fraktes langt. For å unngå spredning av smitte, bør det være restriksjoner på handel over landegrensene av visse typer mat og fôr.

I likhet med hva jeg har gjort rede for i det norske alternativet, brukes endringer i valutakursene til å motvirke dårlig konkurranseevne. Men det er også bruk for politisk skapte bremser på internasjonal handel; bl.a. for å redusere handel mellom land som ligger langt fra hverandre og får å begrense handelen med matvarer og for.

Overgang til dette alternativet vil redusere frykten for kapitalflukt og dårlig konkurranseevne, og følgelig utvide spillerommet for industrilandenes økonomiske poltikk.

En av konsekvensene av større spillerom er at det antakelig blir lettere å få gjennomslag i industrilandene for at vi som bor her, av humanitære grunner bør være opptatte av det som skjer i u-landene.

En annen konsekvens er at det blir lettere for industrilandenes myndigheter å ta hensyn til langsiktige virkninger av det de gjør. Kanskje kommer de i hvert fall noen ganger til å tenke slik:

Våre interesser er av flere grunner best tjent med å unngå en verden der u-landene fremdeles har store problemer av den typen de har i dag.

Hvis vi ikke unngår en slik verden vil det være grobunn i u-landene for organisasjoner som hater industrilandene, og som kommer til å ta ut hatet i form av terrorhandlinger.

Det er også sannsynlig at miljøhensyn vil bli lavt prioritert i u-landene, dersom de har store problemer , og at dette vil bidra til at den globale utviklingen ikke blir bærbar.

I en verden der u-landene har store problemer vil det være fare for kriger mellom u-land. Dette kan bli meget alvorlig også for oss bl.a. fordi noen u-land allerede har atombomber, og flere antakelig kommer til å få slike bomber i nær framtid.

Det er derfor i vår interesse å føre en politikk som øker sjansene for forbedringer i u-landene.

Det som er pekt på her, betyr at også for dem som er mest opptatte av at forholdene i u-landene bør forbedres, gjelder følgende: Det er sterkt ønskelig at industrilandene klarer å erstatte frihandel og fri flyt av kapital med et økonomisk system som reduserer deres egne problemer.

AGENDA FOR KAMPEN MOT MARKEDSLIBERALISMEN

2. Organiseringen av den økonomiske virksomheten i industrilandene må endres slik at de blir kvitt den dominerende innflytelsen som faren for kapitalflukt og dårlig konkurranseevne har på disse landenes politikk. Det kan bare skje hvis WTO enten avvikles eller omdannes til en organisasjon med andre mål enn de WTO har nå

3. Så lenge alle andre industriland er med i WTO, bør ikke Norge melde seg ut av WTO.

4. Markedsskeptikere i Norge og andre land bør prøve å påvirke endringene i WTO. Antakelig er det desverre for tiden vanskelig å "forbedre" WTO. I første omgang vil markedsskeptikernes innsats først og fremst bestå i å prøve å forhindre at neste runde av WTO-forhandlinger fører til enda mer markedsliberalisme; f.eks. til utvidelser av GATS-avtalen, svakere bremser på matvarehandel over landegrensene og/eller friere flyt av kapital.(GATS er en avtale om frihandel med visse typer av tjenester,)

5. For oss nordmenn bør det være et mål å få sagt opp EØS-avtalen så snart som mulig.

6. Hvis vi vil vinne tilbake makten over vår framtid, er det ikke nok å rope: Bort med den internasjonale markedsliberalismen! Vi må også kunne si hva vi ønsker å sette i stedet for det vi vil bort fra.

7. Å kunne peke på hva vi vil sette i stedet for markedsliberalismen, er nødvendig, men ikke nok. Mange mener at markedsliberalisme er bedre enn alle andre økonomiske systemer, og en god del innflytelsesrike mennesker har dessuten personlig interesse av å beholde dette systemet. Hvilken framtid vi kommer til å få, vil for en stor del avgjøres av en maktkamp mellom disse menneskene og motstanderne av markedsliberalisme. Her har ATTAC viktige oppgaver. En av dem er å få så mange nye medlemmer som mulig i perioder der mediene er sterkt opptatte av de problemene markedsliberalismen skaper. En vanskeligere oppgave er å finne fram til arbeidsformer som bidrar til at flest mulig av disse nye medlemmene også i motgangstider bevarer engasjementet i kampen mot markedsliberalisme, og til at de synes at det er meningsfylt å være med i ATTAC.