Svar til Børmer av Fritz C. Holte [H 99]

I dette notatet utdyper jeg mitt syn på virkningene av skatt. Notatet avsluttes med noen spørsmål til deg. Jeg håper at du vil svare på dem. Påstanden fra Norman er jo av politiske grunner så viktig at den bør debatteres.

HVILKEN VEKT BØR VI LEGGE PÅ DE KVANTITATIVE RESULTATENE SOM ER REFERERT I ULF PEDERSENS RAPPORT?

Hva mente Pedersen og hvilken vekt skal vi legge på det han mente?

I ditt svar av 15. mai siterte du fra Pedersens rapport hans advarsel mot å bruke kvantitative resultater fra modellberegningene som grunnlag for detaljerte anbefalinger. Sitatet kan kanskje gi inntrykk av at du mener at Pedersen ikke har noe imot å bruke de kvantitative resultatene til anbefalinger som ikke kan kalles detaljerte. Hvis du mener dette, er jeg uenig. Jeg skal forklare hvorfor.

Vi må derfor bare gjenta at det er helt nødvendig å ha et nøkternt og kritisk forhold til kvantitative resultater fra slike modeller. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 6, er det likevel trolig noen mer kvalitative konklusjoner som synes rimelig generelle. Modellene er først og fremst egnet som verktøy for å lære mer om sammenhengen i skattesystemet og økonomien for øvrig, og ikke å gi detaljerte anbefalinger om hvor mye de ulike skattesatser bør endres for å minimere det samlede effektivitetstapet av beskatning."

Ut fra en samlet vurdering av dette sitatet og de sitatene jeg har tatt med i H 92 i avsnittet Pedersens vurdering, får jeg et klart inntrykk av at Pedersen ikke ønsket å bruke kvantitative resultater fra de modellberegningene han refererte. Når han på s. 108 spesielt tok avstand fra "detaljerte anbefalinger", skyldes det antakelig at slike anbefalinger vil være de mest urimelige. Men i sin rapport avstår han også fra å gi grove anslag for virkningene.

Det er selvsagt mulig at Pedersens vurderinger var urimelige. Men fordi han hadde brukt mer tid på å studere modellberegningene enn de aller fleste, synes jeg det er grunn til å legge noe vekt på hva han mente.

Tallfestingen av de relasjonene som brukes i modellene

Jeg vil be deg lese avsnittet 3.2 Kalibrering eller estimering - hvilken rolle spiller data i Pedersens rapport. Er du enig med meg i at det som sies der kan oppfattes som en advarsel mot å bruke kvantitative resultater fra de modellberegningene Pedersen refererer?

Av hensyn til dem som kommer til å lese dette åpne brevet, men ikke Pedersens rapport, skal jeg referere og kommentere litt av avsnitt 3.2.i rapporten.

Innledning. Med kalibrerte modeller menes modeller der den som har laget modellen har anslått (gjettet på) helningene på de kurvene som brukes i modellen. De aller fleste norske modellene for beregning av samfunnsmessige kostnader av skatt, er kalibrerte. Pedersen skriver dette om kalibrerte modeller:

"Kunnskap om helningsforholdene må derfor hentes fra eksogene kilder - det typiske er å bruke elastisiteter som er funnet i økonometriske studier og/eller basere seg på skjønn slik at modellen gir "rimelige" resultater".

Bruk av elastisiteter som er funnet i økonometriske studier. En elastisitet er en størrelse som forteller hvor sterkt én størrelse påvirkes av endringer i en annen størrelse. Sagt på en annen måte: En elastisitet er en størrelse som forteller om hellingen på en kurve som beskriver hvordan én størrelse påvirkes av en annen.

"Bruk av "elastisiteter som er funnet i økonometriske studier" betyr her følgende:

Anslaget for en elastisitet hentes fra en undersøkelse der noen har beskjeftiget seg med en annen gruppe mennesker og/eller med en annen periode enn vi gjør i den modellen vi lager.

Det kan ofte rettes sterke innvendinger mot å gjøre dette. Her er et eksempel:

Det fins undersøkelser der en har funnet at "antall kvinner som ønsker ufaglært arbeid" er sterkt påvirket av hvor mye det betales for slikt arbeid. Undersøkelsene brukes i dag som en del av grunnlaget for å hevde at betydelig høyere "lønn etter skatt" vil føre til en betydelig økning i tilbudet av arbeidskraft. (Ditt svar til meg gir et eksempel på dette.)

Kanskje er dette en riktig beskrivelse: De nevnte undersøkelsene ble foretatt for en del år siden. Den gang var det fortsatt mange gifte kvinner som ikke arbeidet utenfor hjemmet. Hvor vanskelig det var å få disse kvinnene til å ta lønnet arbeid, avhang for en stor del av hvor mye de kunne tjene på å gjøre det. Det vanlige for de nye generasjonene av kvinner er å ha både jobb og slett ikke så lite arbeid som må gjøres i hjemmet. Følelsen av å ha for lite tid er antakelig minst like utbredt blant disse kvinnene som blant menn. Derfor er det er lite sannsynlig at høyere "lønn etter skatt" vil føre til at de ønsker å arbeide mye mer.

Basere seg på skjønn slik at modellen gir "rimelige" resultater". Hvis denne metoden brukes, er det helt avgjørende hva den som lager modellen anser for å være "rimelige" resultater. Jeg tror at følgende skjer ofte:

Den som lager en ny modell vil mene dette: "Modellen gir rimelige resultater hvis og bare hvis "de samfunnsmessige kostnadene av hver kroner brukt til offentlige utgifter" ligger i intervallet mellom kr. 1.20 og kr. 1.60. Mange tidligere studier tyder jo på at kostnadene ligger i dette intervallet."

Dette betyr at det er en tendens til at en ny beregning av kostnadene vil gi noenlunde samme resultat som tidligere beregninger. Det bør vi ta hensyn til når vi skal vurdere hvilke konklusjoner vi kan trekke på grunnlag av Pedersens rapport. (Jf. for øvrig det Krugman skriver i H 90 på min nettside om Den allment aksepterte oppfatningen.)

Min konklusjon

Ut fra det jeg har pekt på foran finner jeg det ikke rimelig å bruke Pedersens rapport som grunnlag for kvantitative utsagn om de samfunnsmessige virkningene av skatter.

NOU 1007:27

Innledning

I ditt brev av 15. mai viser du til NOU 1997:26 Nytte-kostnadsanalyser. Prinsipper for lønnsomhetsvurderinger i offentlig sektor. Dette er en rapport fra et offentlig oppnevnt utvalg som bl.a. fikk i oppdrag å "gi en tilråding mht. hvor høye marginalkostnader som bør legges til grunn i nytte-kostnadsanalyser". Jeg har festet meg ved to ting i utvalgets rapport.

Holmøy og Strøms studie fra 1997

NOU-rapporten gjør bl.a. rede for tre norske modellberegninger som ikke var publisert da Pedersen skrev sin rapport. En av dem er Holmøy og Strøms studie fra 1997. Om den står det følgende i Nou-rapporten:

"Resultatene fra Holmøy og Strøm avviker sterkt fra Brendemoen og Vennemo. For et "generelt prosjekt" beregnes en marginalkostnad på 0.74 når reduserte lump-sum overføringer benyttes som finansieringsform. Med vridde skatter øker marginalkostnaden bare til 0,79 både ved økt lønnsskatt og økt merverdiavgift og til 0.80 ved økt arbeidsgiveravgift. Ifølge resultatene til Holmøy og Strøm vil altså de markedsprisene offentlig sektor står overfor overvurdere kostnadene ved økt offentlig konsum selv om det blir benyttet vridende beskatning for å finansiere utgiftsøkningen." (NOU-rapporten s, 62.)

Dette sitatet inneholder mange faguttrykk jeg ikke skal forklare her. Her er den delen av sitatet jeg synes det er størst grunn til å feste seg ved:

"Ifølge resultatene til Holmøy og Strøm vil altså de markedsprisene offentlig sektor står overfor overvurdere kostnadene ved økt offentlig konsum - - ."

Med andre ord: Ifølge Holmøy og Strøm vil hver krone brukt til offentlige utgifter koste samfunnet mindre enn én krone.

Vi bør være like skeptiske til bruk av Holmøy og Strøms kvantitative resultater som vi bør være til de kvantitative resultatene fra andre modellberegninger. Men på bakgrunn av det Norman har hevdet er dette likevel av interesse: Ifølge den kanskje nyeste norske beregningen av "de samfunnsmessige kostnadene av en krones økning i offentlige utgifter" er denne kostnaden mindre enn en krone.

Utvalgets tilråding

"Utvalget tilrår på usikkert grunnlag at marginalkostnaden ved skattefinansiering inntil videre settes lik 1.2." (NOU-rapporten s. 66. Min kursivering. FCH)

Sagt på en annen måte: Utvalget tilrår at de samfunnsmessige kostnadene ved å bruke en krone mer til offentlige utgifter settes lik kr. 1.20.

Det er ikke overraskende at utvalget i motsetning til Pedersen nevner et tall for virkningene av offentlige utgifter. Mandatet for utvalgets utredningsarbeid krever jo at det skal gjøre dette. Men tilrådingen indikerer så vidt jeg kan bedømme at utvalget ikke oppfatter tallet 1,2 som et udiskutabelt resultat av foreliggende forskning. I stedet ser dette tallet ut til å være framkommet ved hjelp av "synsing" som bygger på et usikkert grunnlag.

MIN VURDERING AV VICTOR NORMANS PÅSTAND

Grunnlaget for vurderingen

Utgangspunktet for denne debatten er Victor Normans påstand om de samfunnsmessige kostnadene av offentlige utgifter. Min vurdering av den påstanden bygger bl.a. på:

Pedersens advarsel mot å bruke kvantitative resultater fra de modellberegningene han refererte og drøftet.

Tilrådingen fra utvalget som drøftet nytte-kostnadsanalyser. Jeg har festet meg ved at tilrådningen er gitt "på usikkert grunnlag".

Holmøy og Strøms studie. Ifølge den koster hver krone brukt til offentlige utgifter samfunnet mindre enn én krone.

Påstanden og min vurdering av den

Victor Norman har hevdet at hver krone i offentlige utgifter koster langt mer enn én krone, og han har presisert dette slik:

Det er bred enighet (konsensus) om at en krone brukt i offentlig sektor koster mellom 1.20 og 1.60 kroner.

Jeg antar at Norman med: "bred enighet (konsensus) om at" mener "de aller fleste økonomer er sikre på at". På grunnlag av det jeg har pekt på foran mener jeg følgende:

Det ikke er dekning for Normans påstand. Sagt på en annen måte: Norman påstår noe som ikke er riktig.

Det har det neppe noen betydning for denne vurderingen om det er meningen at uttrykket "bred enighet (konsensus)" skal tolkes på en litt annen måte enn jeg har antatt.

MER OM MIN SYNSING

Hvorfor "synser" jeg´?

Både (1) Pedersens advarsel, (2) nytte-kostandsutvalgets usikkerhet og (3)Holmøy og Strøms konklusjoner trekker i denne retningen: Jeg synes ikke at forskningsresultater gir meg et akseptabelt grunnlag for å anslå "kostnadene for samfunnet av skatter".

I samme retning trekker at kalibreringer ofte påvirkes av ønsket om å få "rimelige" resultater, (Jf. det som er sagt foran i avsnittet Tallfestingen av de relasjonene som brukes i modellene.)

Hovedsakelig ut fra dette har jeg valgt å "synse". Valget understøttes av at jeg er enig med Bovenberg når han sier:

"Modeller kan aldri erstatte fornuftige vurderinger og økonomiske resonnementer." (Sitert fra s. 125 i Pedersens rapport.)

Synsing om sysselsettingsvirkningene på kort sikt av endringer i skattene

Om disse virkningene mener jeg fortsatt det jeg skrev i H 92. Et viktig poeng er at på kort sikt er det bare et mindretall som har muligheter for betydelige endringer i arbeidsinnsatsen.

Virkningene på lang sikt

"Selv om skatten på kort sikt ikke har så stor betydning for hvorvidt den enkelte arbeidstaker ønsker å jobbe én time mer eller ikke - - - "

Det ser av dette ut til at du i hvert fall et stykke på vei aksepterer mine betraktninger om virkningene på kort sikt av skatteendringer.

Av andre deler av ditt svar går det fram at du mener at på lang sikt betyr lavere skatt økt arbeidsinnsats. Før jeg kommenterer denne oppfatningen, skal jeg av hensyn til andre lesere nevne følgende:

Med marginalskatten menes den andelen av en inntektsøkning som går til å betale skatt på inntektsøkningen.

Lavere marginalskatt betyr at en skatteyter får beholde mer av den økningen i "inntekt før skatt" som oppnås ved å arbeide en time mer.

La oss anta at den nåværende regjeringen sørger både for at "den andelen av inntekten som må betales i skatt" blir betydelig lavere enn før, og at marginalskatten blir betydelig lavere enn før. På litt lengre sikt får dette antakelig to virkninger som trekker i hver sin retning.

Den ene skyldes at folk blir mer velstående fordi en lavere andel av inntekten må betales i skatt. Antakelig vil i hvert fall noen "ta ut" velstandsøkningen eller en del av den i form av økt fritid. Denne virkningen trekker i retning av at det vil bli arbeidet mindre enn før.

Den andre virkningen er at lavere marginalskatt fører til at folk får beholde mer enn før av den inntektsøkningen de oppnår hvis de arbeider mer. Dette trekker i retning av at det blir arbeidet mer enn før.

Vi kan ikke være sikre på hvilken av virkningene som vil bli sterkest. Men her er to indikasjoner på at virkningen av velstandsøkningen vil bety mest, og at lavere skatter derfor vil redusere arbeidsinnsatsen:

Det fins en del meningsmålinger der folk er blitt spurt om hva de synes er deres største problem, Så vidt jeg husker er det vanligste svaret at mangelen på tid er hovedproblemet. Mange ønsker seg både mer tid til samvær med familie og venner og mer tid til fritidssysler. De ønsker også å få redusert det stresset som følger med at tiden ikke strekker til.

Vi hadde i noen perioder av forrige århundre samtidig en produktivitetsøkning og en økning i marginalskatten. I disse periodene gikk fagorganiserte lønnstakerne inn for, og oppnådde, lavere arbeidstid. Det betyr følgende: De valgte å ta ut i form av økt fritid en del av den velstandsøkningen som produktivitetsøkningen muliggjorde, og det valgte de på tross av at marginalskatten økte.

Svar til Øystein Børmer