Fritz C. Holte
Vær forberedt på sterke forenklinger i det jeg skal si. Men merk dette: En forenklet beskrivelse av virkeligheten kan være nyttig i en analyse av noen problemer selv om forskjellen mellom den beskrivelsen og virkeligheten er stor.
Så langt jeg kan bedømme er de hovedkonklusjonene jeg skal trekke i dette innlegget riktige.
Jeg skal noen ganger gjøre rede for hvordan visse forhold påvirker Norge. Norge blir da brukt som et eksempel. Det jeg sier om Norge også kan bli sagt om et hvert annet industriland.
Vi som er her, er enige om dette: frihandelen og den frie adgangen til overføringer av kapital over landegrensene bør avvikles.
Hva bør settes i stedet for det vi avvikler? Bør det være handel mellom landene? Hvis det bør være handel mellom dem, hva bør være reglene for denne handelen?
Tilsvarende spørsmål bør stilles i tilknytning til kapitaloverføringene
Jeg vil gjøre dere kjent med en måte å angripe de spørsmålene som ble stilt foran, nemlig den måten jeg har brukt.
Jeg ble interessert i en gruppe problemer som jeg kalte "de fem problemene". Den består av (1) offentlig fattigdom, (2) høy arbeidsløshet, (3) meget skjev fordeling av de inntektene som skapes i næringslivet, (4) et brutalt arbeidsliv for noen, og (5) bruken av produksjonsmetoder som bidrar til globale miljøproblemer.
Jeg analyserte grundig det nåværende økonomiske systemet, og nådde fram til denne konklusjonen: I det nåværende økonomiske systemet er det umulig for myndighetene å finne en økonomisk politikk som fører til en varig reduksjon av de fem problemene.
Konklusjonen er viktig fordi den viser at hvis det økonomiske systemet ikke endres, har det ingen hensikt å lete etter en økonomisk politikk som fører til en varig reduksjon av de fem problemene.
Den analysen som førte til konklusjonen var viktig for meg. Den ga meg en innsikt i hvordan det økonomiske systemet må endres hvis det skal bli mulig å finne en politikk som reduserer de fem problemene varig. Denne innsikten brukte jeg til å finne fram til to alternative økonomiske systemer jeg mener er interessante.
I 1900 oppnevnte den norske regjeringen et utvalg som skulle gi myndighetene råd om hvilken politikk som burde føres. Utvalget ble ledet av professor Steinar Holden, og ble derfor kalt Holdenutvalget. Dette var utvalgets hovedkonklusjon:
Norge må være et attraktivt land for lokalisering av næringsliv.
Konklusjonen kan begrunnes slik:
Av flere grunner, blant annet fordi ny produksjonsteknikk utvikles, mister industrilandene mange arbeidsplasser hvert år. Det betyr at hvis et industriland skal unngå stadig økende arbeidsløshet, må mange nye arbeidsplasser skapes i dette landet hvert år.
Kapital trengs hvis nye arbeidsplasser skal skapes. Hvert land prøver derfor å motivere kapitaleierne til å øke sin virksomhet i det landet. Det fører til en konkurranse mellom landene om å være attraktive for lokalisering av næringsliv.
Det er viktig for Norge å unngå å bli en taper i denne konkurransen. Norge bør derfor føre en politikksom gjør Norge et attraktivt land for lokalisering av næringsliv.
Hvis Norge skal være attraktiv for lokalisering av næringsliv, må dette kravet bli tilfredsstilt: Rammebetingelsene for næringslivet må være minst like gode i Norge som i andre industriland.
I En fjerde vei peker jeg på sju krav til rammebetingelse som må tilfredsstilles hvis Norge skal unngå økende arbeidsløshet. Det kan vises at disse sju kravene gjør det umulig å sørge for at de fem problemene blir redusert varig. Her er et eksempel: Et av kravene til rammebetingelsene er "Ikke bruk miljøvennlige produksjonsmetoder som øker produksjonskostnadene før land som Norge konkurrerer med bruker disse metodene". Så lenge kampen om å være attraktiv for lokalisering pågår, gjør dette kravet det umulig for norske myndigheter å sørge for en varig reduksjon av følgende problem: Bruken av produksjonsmetoder som bidrar til globale forurensninger.
Det er også en konkurranse mellom industrilandene om konkurranseevnen. Det er viktig for Norge å unngå å bli en taper i den konkurransen.
På grunnlag av drøftingene foran kan vi konkludere med at det er de to konkurransene som gjør det umulig å få redusert de fem problemene.
Hvis vi ønsker en dypere forståelse av hvorfor det er umulig, må vil spørre hvorfor de fem problemene fins.
Her er mitt svar:
Dette er en avgjørende betingelse for at konkurransen om å være attraktiv for lokalisering av næringsliv fins. Kapital kan overføres fritt mellom industrilandene.
Dette er en avgjørende betingelse for at konkurransen om konkurranseevnen fins: Mellom industrilandene er det frihandel for industrivarer og noen tjenester,
Jeg er nå på en måte tilbake til der jeg startet med i dette innlegget. Jeg begynte med å anta at alle vi som er her i kveld ønsker bli kvitt frihandel og fri flyt av kapital. Det jeg har sagt foran om dypere grunner for hvorfor myndighetene ikke kan sørge for at de fem problemene blir redusert varig kan betraktes som en begrunnelse for min holdning til frihandel og fri flyt av kapital.
I dette systemet har Norge kvittet seg med deltakingen i konkurransen om å tiltrekke seg kapital.. Det er gjort ved at norske myndigheter har innført regler som fører til en sterk begrensning av kapitaloverføringer mellom Norge og andre industriland.
I Det alternative økonomiske systemet for Norge deltar Norge i kampen om konkurranseevnen. Men de negative virkningen av dette reduseres ved å bruke en form for devalueringer som kalles "the crawling peg",
Noen ganger er det nyttig å betrakt alle industrilandene som ett samfunn. Jeg kaller det Industrisamfunnet,
I "det alternative økonomiske systemet for Industrisamfunnet" har en blitt kvitt konkurransene om å være attraktiv for investeringer i næringslivet. I likhet med det som gjelder for "det alternative systemet for Norge" er det er gjort ved å ha regler som fører til en sterk begrensning på kapitaloverføringer mellom industrilandene.
I det alternative økonomiske systemet for Industrisamfunnet fins en internasjonal bank. En av dens funksjoner er å bøtelegge et land hvis landets konkurranseevne er så god at den skaper mangel på balanse i internasjonal handel. Bøtene fører til at det ikke lønner seg for et land å ha best mulig konkurranseevne som mål.
Forslaget om å bøtelegge land som har for god konkurranseevne ble satt fram i slutten av 1930-årene av den britiske økonomen J. M. Keynes.
Det kan vises at i det alternative systemet for Norge kan norske myndigheter sørge for en varig reduksjon at de fem problemene. Men det må skje nokså sakte. Systemet er likevel av interesse fordi det viser at Norge kan begynne kampen mot de fm problemene på egen hånd.
I det alternative systemet for Industrisamfunnet kan norske myndigheter i løpet av kort tid sørge for en meget betydelig varig reduksjon av de fem problemene i Norge.