Kronikk i Klassekampen for 12. januar 2005 som er skrevet av Eivind Johansen, er et nytt angrep på mine ideer om Det alternative systemet.

Professor Fritz C. Holtes forsøk 6. januar på å imøtegå mine innvendinger mot hans økonomiske trylleformel som går ut på at man kan devaluere seg ut av alle problemer, viser oss tre ting: For det første at professoren er helt ute av stand til å forsvare sin egen teori, og i stedet gjemmer seg bak en serie av frekkheter. For det annet gjør han ikke engang forsøk på å skjule at han forutsetter akkurat det som skal bevises, og denne forutsetningen er til overmål basert på en autoritet som uheldigvis argumenterer for noe helt annet. For det tredje, og viktigste, demonstrerer professor Holte med stor tydelighet at den som ønsker å forandre verden trenger helt andre teorier enn vulgærøkonomenes råd om at kapitalismen kan styres av Norges Bank.

Holte svarer overhodet ikke på spørsmålet om hvordan stadige devalueringer kan gjennomføres uten at resultatet blir innenlandsk prisstigning. Det eneste han gjør er å gjenta det samme om igjen, men denne gangen starter han like godt setningen med ordene "jeg forutsetter at".

I tillegg henviser han nå til den britiske keynesianisten James Meade, som i 1960-årene foreslo at land med store importoverskudd og sterkt overvurderte valutaer skulle tillates gradvis devaluering under fastkursregimet, vel å merke samtidig som støttekjøpene ble redusert, inntil kursen kom ned på et nivå hvor det var samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter deres valutaer uten intervensjoner fra IMF. Denne typen devalueringer ble gjennomført på 1970-tallet, og de var altså tiltak for å markedstilpasse valutakursen, ikke for å bringe den i utakt med markedet slik Holte går inn for.

Dette foregikk den gangen IMF virkelig var et valutafond som administrerte fastkursen, ikke en gjeldstorpedo som i dag, og når disse landene greide å holde prisstigningen i sjakk (det var riktignok ikke alltid), var det fordi devalueringene kom samtidig som fondet trappet ned støttekjøpene av deres valuta. Det vil si: En stadig større andel av deres devaluerte valuta gikk til å betale for importen, og en stadig mindre andel ble satt i fondet, slik at importprisene ikke økte. En amerikaner som solgte noe til Bolivia, fikk altså et større antall enheter av den devaluerte boliviano som betaling, mens importøren likevel betalte det samme antallet boliviano som hun hadde gjort hele tiden, men nå uten at en stor del av dem ble satt inn hos IMF.

De fleste av disse landene regulerte også importen ved hjelp av sterke restriksjoner i 1970-årene, og praktisk talt alle tok opp svære dollarlån som måtte veksles og skapte ytterligere etterspørsel etter deres valuta.

Det Holte foreslår for oss i dag er noe helt annet, og henvisningen til "crawling peg" er en tilsnikelse. Den norske krona er slett ikke overvurdert. Tvert imot flyter den nå helt fritt i valutamarkedet, og Norges Bank påvirker ikke kursen annet enn gjennom rentepolitikken. Dersom krona nå skulle låses fast til for eksempel euroen, med et utgangsleie som tilsvarer tilbud og etterspørsel, men med en klausul om to prosent devaluering per år, så kan man naturligvis tenke seg at Norges Bank kunne intervenere ved "støttesalg" en stund, dvs å bygge opp valutareserver ved å slippe et stadig større antall kroner ut i markedet, etterhvert som verdien av hver krone blir stadig lavere. Før kredittkortenes tid het dette å trykke penger, og allerede blant førsteårsstudentene går det under betegnelsen "økonomisk alkymi". Å prøve å benekte at dette gir innenlandsk prisstigning er like nytteløst som å hevde at Akerselva renner oppover.

For å gjøre det helt klart: Det Holte foreslår er å utlove en garanti til alle som sitter på norske kroner om at deres formue hvert eneste år vil bli to prosent mindre verdt. Og det kan i sin tur ikke på noen mulig måte bety annet enn at enhver som får oppgjør i norske kroner er helt fullstendig nødt til å sette opp salgsprisene med to prosent hvert år for å unngå valutatapet. Men dette er teorien; i praksis blir resultatet langt verre.

For å redusere argumentet til den absurditeten det er, spurte jeg derfor Holte om hva han trodde ville skje hvis alle land gjorde det samme, eller hva resultatet ville bli den dagen kronekursen var satt ned til null. Det første spørsmålet har han overhodet ikke forsøkt å svare på, og fra hans ståsted er det antakelig det beste. Til det andre spørsmålet har han bare gitt en rent kverulantisk kommentar om at kursen aldri vil bli null, men bare nærme seg null. Hvorvidt det norske prisnivået vil bli påvirket når kronekursen nærmer seg null, sier han ingenting om.

Det som ville skje dersom denne politikken skulle gjennomføres i praksis er naturligvis at norske kroner vil miste alt som heter tillit, og krakke lenge før Holtes regnestykke kan vise at de burde være redusert med en eneste prosent. I dag foretas mer enn 9 av 10 valutatransaksjoner av spekulanter, som selvfølgelig ikke kan akseptere en garanti om at deres plasseringer skal devalueres for å finansiere norske reformer, når det de driver med fra morgen til kveld er å skaffe seg avkastning. Den dagen markedet virkelig tror at Holtes pengepolitikk kommer til å bli gjennomført, vil det altså være et spørsmål om timer eller minutter, ikke tiår, før kronene er verdt mindre enn papiret de er trykket på, det vil si at de er lik null. Virksomheter som driver i Norge kommer i så fall til å forlange astronomiske summer for sine produkter, hvis de overhodet vil motta betaling i en verdiløs valuta.

Dette fenomenet er slett ikke noe nytt. Det heter hyperinflasjon og har skjedd mange ganger før, for eksempel i Tyskland på 1920-tallet eller i Argentina i 1989. I 1990-årene var man faktisk også nær ved å få slike tilstander i Sverige da investorene fryktet at Carl Bildt ville bruke seddelpressa til å betale en statsgjeld som var i ferd med å komme helt ut av kontroll, men den svenske Riksbanken reddet situasjonen ved dramatiske renteøkninger som brakte de korteste rentene opp i 500 prosent.

Det som vanligvis blir enden på visa er at valutaen som krakker blir erstattet av en annen, før den blir sanert. Da den kubanske pesoen raste etter Sovjetunionens sammenbrudd, ble for eksempel Castro tvunget til å innføre dollaren som lovlig betalingsmiddel for å opprettholde turistindustrien. Ikke engang Fritz Holte kan tro at Castro ville ha gjort dette hvis han hadde noe valg. Først etter elleve år, i oktober i fjor, greide sentralbanksjef Soberon å kvitte seg med dollarøkonomien til fordel for konvertible peso. Det gjenstår å se hvordan det går, men det som er sikkert er at en pengepolitikk av den typen professor Holte går inn for ville bety den visse død ikke bare for cuba-pesoen, men for enhver annen valuta – faktisk også dollaren. Den som tviler kan bare se hva som skjedde fredag 26. november da ryktene gikk om at Kina hadde fulgt Russland og begynt å selge amerikanske statsobligasjoner. Analytikerne fryktet at dollarkrakket ville være et faktum før dagen var omme, inntil ryktene ble dementert.

Fritz Holte beskylder meg for mye jeg ikke har plass til å svare på. Men det som er interessant er at han også tror at jeg sverger til teorien om at "there is no alternative". Og for en gangs skyld har professoren helt rett, forutsatt at hans egen seddelpresse-sosialisme er den eneste valgmuligheten som eksisterer for folk som ønsker å erstatte kapitaleierdiktaturet med et annet samfunn. Et slikt alternativ er ganske riktig det samme som ikke noe alternativ, kort og godt.

Men nettopp derfor har denne debatten etter mitt syn mest av alt understreket behovet for en diskusjon om hvordan kapitalismen kan fjernes og erstattes, ikke om hvordan den kan styres av sentralbanken. Og Holtes bidrag illustrerer meget godt hva slags fryktelig forvirring som oppstår når man vil skape et rettferdig samfunn uten at det skal gå utover kapitaleierne.

Eivind Johansen, hovedfagsstudent i økonomisk historie.