Kronikk i Klassekampen for 00. januar 2005 er skrevet av meg. Den er en reaksjon på Johansens kronikk 12. januar. I likhet med H 156 gir denne filen svar på en del spørsmål om Det alternative systemet og om den politikken som kan føres innenfor dette systemet..

Svar til Eivind Johansen

I Klassekampen for 12. januar kritiserer Eivind Johansen meg påny. I det følgende skal jeg først si litt om hans drøftingsmåte. Deretter skal jeg svare på noen av spørsmålene han stiller meg. Svarene gir meg muligheter for å si noe om Det alternative systemet jeg ikke har gjort rede for i tidligere innlegg i Klassekampen.

Johansens drøftingsmåte. Jeg har skissert et alternativt økonomisk system. Jeg har også gjort rede for at hvis Norge har gått over til dette systemet kan norske myndigheter bruke et virkemiddel som jeg kaller ”devalueringspakker”. Johansen er skeptisk til bruken av slike pakker. En skulle vente at han hadde drøftet hvordan slike pakker vil virke hvis Norge har gått over til Det alternative systemet. Det gjør han ikke, I stedet drøfter han hvordan de vil virke under det nåværende økonomiske systemet, dvs, under et system der jeg ikke har tenkt at de skal brukes.

Dette viser et generelt trekk ved Johansens drøftingsmåte. Så vidt jeg har forstått, er hans prosjekt å angripe Det alternative systemet. Men han skriver utelukkende om hva han mener har skjedd og vil skje under det nåværende systemet. Derfor er det umulig for meg å føre en meningsfull debatt med han om Det alternative systemet.

Johansens drøftingsmåte kan illustreres ved dette sitatet fra kronikken:

”I dag foretas 9 av 10 valuta transaksjoner av spekulanter, som selvfølgelig ikke kan akseptere en garanti om at deres plasseringer skal devalueres for å finansiere norske reformer, når det de driver med fra morgen til kveld er å skaffe seg avkastning.”

Må devalueringer føre til innenlandsk prisstigning? Johansen skriver:

”Holte svarer - - ikke på spørsmålet om hvordan stadige devalueringer kan gjentas uten at resultatet blir innenlandsk prisstigning.”

I tilknytning til et eksempel skal jeg svare på denne innvendingen. Men først vil jeg minne om at det er vanlig å kreve at norske bedrifter skal gis like gode rammebetingelser som sine utenlandske konkurrenter.

Det kan argumenteres på en overbevisende måte for at hvis vi beholder det nåværende økonomiske systemet er dette et krav vi må tilfredsstille hvis vi vil unngå stadig økende arbeidsløshet.

Eksemplet. La oss forutsette at Norge har gått over til Det alternative systemet, og at følgende skjer:

- I 2007 devalueres norske kroner med 2 prosent. uten at dette fører til innenlandsk prisstigning. Dette forbedrer vår konkurranseevne med 2 prosent.

- I samme år endres arbeidsmiljøloven slik at arbeidslivet blir mindre fleksibelt. Det svekker vår konkurranseevne med 2 prosent. (At arbeidslivet blir mindre fleksibelt betyr at oppsigelsesvernet og begrensningene på bruken av overtid styrkes.)

- Disse virkningene på konkurranseevnen utlikner hverandre. Den holder seg derfor konstant.

Forutsetningene om 2007 gir et eksempel på det jeg kaller ”en devaluringspakke”.

Foran har jeg forutsatt at devalueringen i 2007 ikke fører til innenlandsk prisstigning. Kan dette være riktig?

Devalueringen gjør at, målt i norske kroner, blir importerte varer og tjenester dyrere. Kanskje vil lønnstakerne kreve kompensasjon for det, slik at vi får en lønnsøkning som i sin tur fører til innenlandsk prisstigning, dvs. til økte priser på varer og tjenester som produseres i Norge.

Kanskje vil det skje. Men det er også mulig at de fleste lønnstakere heller vil ha en forbedring av arbeidsmiljøloven enn en kompensasjon for prisstigningen på importene varer og tjenester. I så fall fører devalueringen ikke til økt innenlandsk prisstigning.

Sjansene for å unngå at devalueringen fører til innenlandsk prisstigning, er størst hvis dette skjer: Produksjonen per timeverk øker så raskt i norsk næringsliv at selv om det ikke gis kompensasjon for høyere importpriser blir det rom for noe lønnsøkning.

På tilsvarende måte kan bruk av devalueringspakker i andre år bidra til frigjøring fra andre rammebetingelsekrav.

The crawling peg. Vi bør skille mellom hvordan det blir devaluert og hvorfor det blir devaluert.

The crawling peg er en form for hvordan det blir devaluert. Den består i at en med korte mellomrom devaluerer litt.

Jeg bruker the crawling peg som en av ingrediensene i devalueringpakker. Det er ikke noe i veien for at jeg kan gjøre det, selv om dette ikke er bitt gjort før. Derfor er det galt av Johansen å påstå at min ”henvisning til the crawling peg er en tilsnikelse”.

To former for devaluering. Den vanligste formen for devaluering er at det går flere år mellom hver gang et land devaluerer, og at valutakursene da endres med mange prosent fra en dag til den neste. Slike devalueringer skaper i løpet av kort tid så store økninger i importprisene, at det blir vanskelig for lønnstakerne å la være å kreve kompensasjon for dem.

Hvis the crawling peg brukes, kommer økningene i importprisene gradvis. Det gjør det lettere for lønnstakerne å tilpasse seg til dem. Sjansene for å unngå at devalueringer fører til prisstigning, er derfor større når en bruker the crawling peg enn når en bruker vanlige devalueringer.

Generell bruk av Det alternative systemet. Johansen spør hva jeg tror vil skje hvis alle land går over til Det alternative systemet. I det følgende skal jeg gi noe av svaret .(På s. 208-11 i boka En annen framtid er mulig- Et alternativ til markedsliberalisme er et mer utførlig svar.)

En plan den britiske økonomen John Maynard Keynes la fram i på en konferanse i Bretton Woods i 1944 viser at fastsettingen av valutakursene kan organiseres slik at alle land kan devaluere.

Sett at valutakursene fastsettes på denne måten. Sett også at i 2015 beslutter alle land seg for å devaluere ned 5 prosent. I så fall vil ikke verdiforholdene mellom valutaene endres. Derfor vil ikke i noe land beslutningen om å devaluere føre til at landet et stykke på vei kan frigjøre seg fra rammebetingelsekravene.

Det er imidlertid usannsynlig at vi vil få denne situasjonen. Dette kan begrunnes slik:

Bruk av devalueringspakker vil kreve ofre blant annet fra lønnstakerne. Mellom landene vil det være ulike syn på hvordan en skal veie mot hverandre slike ofre og ønskeligheten av å frigjøre seg fra rammebetingelsekravene. Dette vil føre til at det i noen land ikke vil bli devaluert, i noen land devaluert litt, og i noen land mye. Land som er villige til å devaluere mye, kan frigjøre seg fra rammebetingelsekravene ved å bruke devalueringspakker.

Mer informasjon. I den siste boka mi og på www.fritzholte.com fins mer informasjon om Det alternative systemet.