Fritz C. Holte
Regjeringen legger i disse dager fra en pakke av tiltak som skal bekjempe de problemene den økonomiske krisa skaper. Vil tiltakene sørge for gode forhold etter at krisa er over? Jeg tror ikke det og oppfordrer i denne artikkelen til debatt om hvordan det økonomiske systemet bør være etter at krisa er over.
I denne artikkelen forutsettes det at leseren kjenner hovedtrekkene i "En fjerde vei".
I artikkelen er det mange forenklinger, men hovedkonklusjonene er så langt jeg kan bedømme likevel riktige
Krisa begynte i USA og er meget alvorlig der.
At krisa er så alvorlig i USA kan sees på som et resultat av dette trekket ved USAs økonomiske system har denne egenskapen: Hvis alvorlige problemer oppstår et sted i USAs økonomi vil det starte en prosess som fører til følgende: Problemene sprer seg til andre deler av USAs økonomi og blir med økende fart mer og mer alvorlige.
Fri flyt av kapital, varer og visse typer tjenester mellom industrilandene har skapt sterke bånd mellom USAs økonomi og andre industrilands økonomier.
Det er disse båndene som er forklaringen på at økonomske kriser i USA skaper alvorlige kriser i andre industriland.
I noen sammenhenger er det nyttig å se på industrilandene som ett samfunn. Jeg kaller det "Industrisamfunnet".
Alle eller i hvert fall nesten alle fremtredende økonomer tror dette: I de nærmeste årene kommer krisa til å bli verre, men deretter vil forholdene gradvis bli bedre inntil de er blitt så gode at vi ikke lengre kan snakke om en krise
Industrilandene har under krisa brukt restriksjoner og andre tiltak for å øke myndighetenes muligheter for å redusere de problemene som krisa skaper. Dette betyr at
industrisamfunnets økonomiske system er blitt endret.
Politikere og økonomer er mye mer opptatt av hvordan de skal håndtere de problemene krisa skaper enn av hvordan det økonomiske systemet skal være etter at krisa er over.
Dette er mitt inntrykk: De fleste fremtredene politikere og økonomer har ikke beskjeftiget seg med "systemet etter krisa". De øvrige har uten å bruke mye tid på det antatt at industrisamfunnet bør gå tilbake til det systemet de hadde da krisa startet.
Sett at Industrisamfunnet etter at krisa er overvunnet bruker "systemet før krisa". Det er et system som pekt på i 1. har denne egenskapen: Hvis det oppstår en alvorlig krise i USA vil den raskt spre seg til andre deler av USAs økonomi og til andre industriland. Denne egenskapen ved "systemet før krisa" kaller jeg sårbarhet.
Sårbarheten vil ikke bety noe hvis vi kan være sikre på at det etter at den nåværende krisa ikke vil kommer flere kriser. Men det kan vi ikke være sikre på hvis en kommer tilbake til "systemet før krisa". Hvis det skjer vil nemlig USA, som USA også var før den nåværende krisa, være "et komplisert land der markedskrefter som myndighetene ikke kontrollerer" har betydelig innflytelse. Derfor er det all grunn til å anta at det før eller senere vil komme en ny alvorlig krise i USA.
Sårbarheten ved "systemet før krisa" betyr også det kan komme en alvorlig krise i industrisamfunnet som har begynt i et annet land enn USA.
På grunnlag av det som er pekt på foran konkluderer jeg slik:
Industrisamfunnet bør ikke gå tilbake til "systemet før krisa."
Hvis det ikke blir debatt om "systemet etter krisa" før krisa er over, vil antakelig industrisamfunnet gå tilbake til "systemet før krisa".
Det bør ikke skje. Derfor er det viktig at det blir debatt om hvordan "systemet etter krisa" bør være.
Jeg ble for noen år siden interessert i en gruppe problemer som jeg kalte "de fem problemene". Den består av (1) offentlig fattigdom, (2) høy arbeidsløshet, (3) meget skjev fordeling av de inntektene som skapes i næringslivet, (4) et brutalt arbeidsliv for noen, og (5) bruken av produksjonsmetoder som bidrar til globale miljøproblemer.
Jeg analyserte grundig det nåværende økonomiske systemet, og nådde fram til følgende konklusjon: I det nåværende økonomiske systemet er det umulig for myndighetene å finne en økonomisk politikk som fører til en varig reduksjon av de fem problemene.
Denne konklusjonen fikk meg til å lete etter systemer som gir myndighetenes mer innflytelse enn det nåværende systemet gir dem. Det mest interessante resultatet av letingen var ASI.
I dette foredraget er fokus på noen av virkningene av om industrisamfunnets økonomiske system er ASI. Det er imidlertid én del av ASI som spiller en så viktig rolle i drøftingene av disse virkningene at den bør nevnes her. Den delen er: I ASI er overføringer av kapital mellom industrilandene forbudt.
Fri flyt av kapital mellom industrilandene skaper en tendens til at kapitalen blir brukt i de landene der den bidrar mest til økt produksjon. Det er en fordel industrilandene taper hvis overføringer av kapital mellom disse landene er forbudt.
Forbud mot kapitaloverføringer mellom industrilandene fører til at kapitalmarkedet i et hvilket som helst industriland er uavhengig av kapitalmarkedene i de andre industrilandene, Det er flere fordeler ved denne uavhengigheten..
a. Den bryter bånd mellom kapitalmarkedene som bidrar til å gjøre "systemet før krisa" sårbart.
b. I "systemet før krisa" blir det som skjer i et lands kapitalmarked i sterkt påvirket av hva son hender i andre land.
I et land med et uavhengig kapitalmarket kan regjeringen ved hjelp den økonomiske politikken bestemme hvor mye som skal bli spart i landet. Regjeringen kan også bestemme om noe av forbruket skal bestå i å skape en velferdsstat der et av trekkene er et sikkerhetsnett son sørger for dette: Sett at noen kommer i økonomiske vanskeligheter på grunn av sykdom, yrkesskade, fordi de blir arbeidsløse eller a andre grunner. I så fall skal de få en økonomisk støtte som er sjenerøs nok til at de blir kvitt de økonomiske vanskelighetene
c. Med et demokratisk land skal jeg her mene et land der innbyggerne ved å stemme
ved valg velger sin regjering.
Hvor viktig demokratiet er for innbyggerne avhenger av hvor stor innflytelse regjeringen har på forhold som betyr noe for innbyggerne.
I "systemet før krisa" er regjeringens innflytelse forholdsvis liten fordi "markedskrefter som regjeringen ikke kontrollerer" har stor innflytelse. Det er mange som av den grunn lar være å stemme, og få er medlemmer av politiske partier.
Hvis et industrilands kapitalmarket blir uavhengig av andre industrilands kapitalmarkeder, vil regjeringens innflytelse bli betydelig større. Det er grunn til å tro at dette vil få flere til å stemme, og at flere vil bli medlemmer av politiske partier. Dette betyr at i en viss forstand vil det å få et uavhengig kapitalmarket styrke demokratiet
d. Det er mulig å få en varig reduksjon av "de fem problemene. At dette er mulig skyldes blant annet at i ASI er et hvert industrilands kapitalmarket uavhengig av de andre industrilandenes kapital markeder. (Mer om dette i boka "En fjerde vei" som ble utgitt an av UNIPUB AS i 2008. Hvis du ikke ønsker å lese hele boka, vil jeg anbefale at du i hvert fall lese kapitlene 1, 2 og 7. Du kan også få en del opplysninger om ASI i artikkelen Fritz C. Holtes bidrag på ESF 19. september 2008.
I en debatt om hvordan industrisamfunnets system bør være etter at krisa er over vil sannsynligvis begge disse kravene bli diskutert:
1. Dersom det oppstår en alvorlig krise i ett land, bør ikke den krisa kunne forårsake kriser i andre land.
2. Industrilandene bør i høy grad utnytte de mulighetene som internasjonal arbeidsdeling skaper for økende levestandard.
Disse to kravene er uforenlige, Det kan innsees på denne måten:
Hvis kravet om vern mot krisesmitte skal oppfylles i et industriland må det handle lite med andre industriland. Men hvis landet handler lite med andre industriland kan det ikke oppfylle dette kravet: Landet skal i høy grad utnytte de mulighetene som internasjonal arbeidsdeling skaper for økende levestandard,
I ASI har et industrilands regjering store muligheter for å påvirke forholdene i sitt land. Regjeringen kan bruke disse mulighetene til å la innbyggernes oppfatninger om hvordan "ønsket om vern om krisesmitte" og "ønsket om å utnytte fordelene ved internasjonal arbeidsdeling" skal veies mot hverandre, avgjøre hva som skjer. Her er to eksempler.
Hvis et flertall av lands innbyggere ønsker å bli 100 % beskyttet mot krisesmitte, kan regjeringen føre en politikk som sørger for det.
Sett at et flertall av innbyggerne mene dette: Vi vil i noen grad utnytte fordelene ved internasjonal arbeidsdeling. Derfor vil vi akseptere en risiko for krisesmitte som ifølge ekspertene er 20 %. Men risikoen bør ikke være høyere.
Regjeringen kan føre en politikk som sørger for det.
Med et unntak var manuskriptet til denne artikkelen ferdig 25. januar. Unntaket er det punktet du leser nå, punkt 8. Det er skrevet etter stortingsdebatten om den krisepakken regjeringen la fram 26. januar.
Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at før landmøtene avholdes, kommer mange innflytelsesrike politikere til å få et helt annet syn på hvordan "systemet etter krisa" bør være. Men jeg anser det for å være meget usannsynlig. Jeg bygger da blant annet på stortingsdebatten om den krisepakken som ble lagt fram 26. januar.
Både blant "de som laget pakken" og i debatten beskjeftiget de aller flest seg nesten båre med hvordan problemene under krisa bør håndteres. Når noen så framover til tiden etter krisa, var budskapet dette: De tiltakene vi bruker for å bekjempe krisa, bør bidra til at Norges konkurranseevne er bedre etter krisa enn den var før krisa.
Det er bare to unntak fra denne beskrivelsen Både finansminister Halvorsen og Lundteigen (Sp) snakket først og fremst mer om problemene under krisa, og ingen av dem kom med et konkrete alternativ til "systemet før krisa". Men de nevnte at krisa skyldes feil ved det økonomiske systemet
Jeg mener at dette er det aller viktigste:
"Systemet før krisa" er sårbart. Etter krisa bør derfor ikke industrisamfunnet gå tilbake til det systemet. For å unngå dette, må vi få en debatt om hva som skal være "systemet etter krisa".
Men dette er også viktig:
I ASI er kapitaloverføringer mellom industrilandene forbudt. Forbudet fører til at hvert industriland har et kapitalmarked som er uavhengig av kapitalmarkedene i andre industriland.
Uavhengigheten har disse fordelene. "Avvikler bånd mellom industrilandene som bidrar til krisesmitte", "skaper muligheter for en bedre velferdsstat", "styrker demokratiet" og "skaper muligheter for varig reduksjon av de fem problemene"
Det har vært forholdsvis sterke reaksjoner på boka. Mange har hevdet at mine forslag til systemendringer er for radikale til å være nyttige. Mange andre har reagert meget positivt på boka og begrunnet dette slik: "Erfaringene viser at hvis en bare skal bruke de formene for økonomisk politikk som er brukt hittil, er det i dag ikke mulig å skape gode samfunn. Det trengs nye ideer, og dine ideer er interessante."