Ja, mener økonomiprofessor Fritz C. Holte, som i boken «En annen verden er mulig» kommer med forslag til hvordan vi kan innrette oss som alternativ til dagens internasjonale markedsliberalisme. Det dreier seg ganske enkelt om at vi i fellesskap krever tilbake makten over vår verdens fremtid, skriver Holte.

Med ubegrenset fri handel og fri flyt av kapital over landegrensene, får vi en stadig økende konkurranse landene imellom om å ha de mest bedriftsvennlige rammevilkårene. Dette kappløpet er kalt «kappløpet mot bunnen» fordi det gjør forholdene for folk flest verre.
      
      Holte peker på seks uheldige konsekvenser av internasjonaliseringen. Det bidrar til arbeidsløshet og at inntekter og velferd blir skjevt fordelt, både nasjonalt og internasjonalt. Kravet til stadig større effektivitet og bedre konkurranseevne gjør arbeidslivet mer brutalt for mange.
     
     Den internasjonale skattekonkurransen gjør at de offentlige inntektene reduseres og at velferdsstaten dermed forvitrer. Det tas ikke i tilstrekkelig grad hensyn til miljøproblemene. Endelig gir det en følelse av avmakt når hensynet til å unngå kapitalflukt og dårligere konkurranseevne gjør spillerommet for demokratisk innflytelse mindre enn før.
      
      Holte viser til at mange er enige i at den økonomiske utviklingen bør være underlagt mer styring enn i dag. Men de sier at siden markedene fortsatt kommer til å være internasjonale, må de problemene som oppstår også løses internasjonalt, ved å overføre myndighet fra nasjonale til internasjonale organer. Etter Holtes mening er det helt usannsynlig at det i overskuelig fremtid er mulig å oppnå tilstrekkelig styring av den økonomiske utviklingen gjennom internasjonalisering av den økonomiske politikken.
      
      Derfor er vår eneste sjanse til å unngå en fremtid de fleste ikke vil ha, å få styring over den økonomiske utviklingen ved å gjøre markedene mer nasjonale. Det kan vi oppnå ved å gjøre to hovedgrep. Det ene er å kreve lisens på alle kapitaloverføringer mellom Norge og utenverdenen. Da kan vi også selv bestemme kursen på vår valuta, og dermed også bestemme konkurranseevnen.
      
      Det andre er å gjøre oss mindre avhengig av import fra utlandet ved å ilegge toll på industrivarer. For at dette ikke skal være en metode til å «eksportere» arbeidsløshet til andre, legges en tilsvarende eksporttoll på våre egne produkter. Det skal brukes samme tollsats for alle varer og alle land, både på import og eksport.
      
      Når det gjelder importen av tjenester og landbruksprodukter, skal vi kunne regulere dette ved såkalte kvantitative restriksjoner, dvs. ved å bestemme hvor mye av de enkelte landbruksvarer og hvilke tjenester det skal være tillatt å eksportere. Norge er i dag bundet av EØS-avtalen og OECDs regler for fri flyt av kapital. Disse avtalene må derfor sies opp.
      
      Ville Holtes forslag ha noen sjanse for å bli vedtatt? Selv mener han det. Siden de fleste både i Norge og andre industriland vil være tjent med at forslagene blir gjennomført, er det et stort potensial for å få støtte.
      
      Hvis han vil utløse en slik støtte vil det nok være nødvendig å gå langt mer konkret til verks enn Holte har gjort i denne boken når det gjelder virkningene av hans forslag. Hvor stor utenrikshandel tenker han seg? Hvilke omstillinger vil det føre til? Hvor mange arbeidstakere vil bli berørt av omstillingene? Hvilke mottiltak kan andre land tenkes å iverksette?
      
      Holte innser at veksten i produksjonen og dermed levestandarden vil bli lavere enn med dagens system, men han mener fordelene langt vil overstige disse ulempene, ved at vi i langt større grad kan bestemme over vår egen utvikling.
      
      Det spørs også om ikke Holte er vel pessimistisk når det gjelder muligheten til å påvirke utviklingen selv med internasjonaliseringen. Vi greide i Norge å få ned arbeidsledigheten på nittitallet. Vi har muligheten til bestemme om vi ønsker et høyere fellesforbruk og dermed høyere standard på de offentlige tjenester. Vi har som vi vet langt høyere rente enn omverdenen. En annen sak er at det politiske flertallet ikke alltid bruker disse mulighetene slik Holte og mange andre kunne ønske.