Det norske folket gjennomgikk - i løpet av hundre år fram til 1950 - en utvikling fra fattigdom og fåmannsvelde til velstand og demokrati. Denne veksten ville ha vært utenkelig uten den nå så baktalte nasjonalstaten. Den innebar for det første at grensene for det økonomiske og det politiske samfunnet var sammenfallende: Om for eksempel en del av folket følte seg urimelig rammet av spillereglene for økonomien, var det mulig å rette på dette gjennom politisk mobilisering og koalisjonsbygging. Men en forutsetning for dette igjen var et felles språk og en rimelig grad av kulturelt fellesskap. Høy og lav leste de samme Bjørnson-tekstene i folkeskolen. Vi så framtida lyst i møte. For "langsomt ble landet vårt eget", som Sverre Steen sa det.
Men ved tusenårsskiftet er mange tenksomme folk pessimister. I forlengelsen av massive, internasjonale trender ser vi muligheter for tilstander som innebærer ulykker for mange av oss, men som et dominerende mindretall har fordeler av. Det kan for eksempel se ut som om vi har valget mellom arbeidsledighet på 10%-nivået, som i EU, eller en voksende underklasse av "working poor", som i USA. Og begge disse økonomiske stormaktene bidrar til vedlikehold av fattigdommen i andre deler av verden.
Samfunnsøkonomen Fritz Holte er ikke i tvil om årsaken til disse trendene. I sin siste bok, som han la fram på Globaliseringskonferansen i Oslo sist i november, argumenterer han overbevisende for at de frie kapitalbevegelsene over landegrensene gjør det umulig for de nasjonale regjeringene å leve opp til det ansvaret de har for velferden til sine velgere. Økonomien er ikke lenger styrbar. Det spiller ikke lenger noen rolle for den økonomiske politikken hva velgerne måtte mene, for regjeringene er langt mer opptatt av faren for kapitalflukt enn for eksempelvis nye former for fattigdom. Investorene kan true med å flytte pengene sine til andre land, mens de som rammes av økonomisk politikk er uten slike alternativer, og dermed uten makt. Slik avskaffes det reelle demokratiet, som har skapt det norske velferdssamfunnet, og erstattes av forskjellige former for skinndemokrati.
Holte går heller ikke av veien for å foreslå reformer som kan gå til ondets rot. Som i flere av sine tidligere arbeider foreslår han tiltak som kan skape såpass treghet i kapitalbevegelsene og verdenshandelen at en økonomi som den norske igjen kan bli styrbar - mot mål som folket i dette landet kan bli noenlunde enige om. Han er langtfra utopist, og de tiltak som han foreslår er stort sett velkjent fra økonomihistoriene, som låge tollmurer og valutakontroll. På noen punkter er han nok i utakt med den vedtatte visdommen i dominerende ekspertmiljøer. Dette er han fullt klar over, og begrunner sine valg godt ved å referere kostelige eksempler på konvensjonell visdom som i løpet av få år blir til gammeldags toskeskap.
For oss som er blitt urolige for at vi som økonomisk samfunn er i ferd med å rote oss bort, er Holtes bok en oase i ørkenen. De som har brukt hans lærebøker, og derfor forventer å bli belært på langsom og omstendelig professorprosa, vil finne at han har slått ut håret i denne boka, som også bæres oppe av en dempet pedagogisk humor.
Fritz C. Holte: En annen verden er mulig. Et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. Holte forlag. 250 sider. Kr.100.
