-Gode debattbøker om det norske politisk/økonomiske systemet er mangelvare. Derfor er det med stor interesse jeg tar fatt på en slik bok av professor Fritz C. Holte. I en kort omtale er det ikke mulig å gå inn på mer enn et lite utvalg av de temaer han tar opp. Jeg skal derfor konsentrere meg om det jeg oppfatter som det sentrale budskapet, nemlig hvordan løse det som i boken presenteres som Problemene: at i Norge er det i dag betydelig arbeidsløshet, skjev fordeling av inntekter og velferd, et brutalt arbeidsliv for mange, svekkelse av velferdsstaten, miljøproblemer og en følelse av avmakt .

La gå at det er svært vanskelig å finne et annet land hvor de nevnte problemene totalt sett er vesentlig mindre. Verre blir det når vi kommer til hovedforklaringen på Problemene, nemlig at vi er med i et internasjonalt økonomisk system der frihandel og frie kapitalbevegelser er hjørnesteiner. Det er da faktisk ganske godt dokumentert at når vi greier oss såvidt bra økonomisk i et lite land, med vanskelig klima og ensidig ressursgrunnlag så har det nettopp sammenheng med at vi er integrert i dette systemet.

Alle etablerte sannheter trenger imidlertid jevnlig å bli utfordret. Men akkurat denne utfordringen er blitt lansert mange ganger. Den er egentlig like gammel som den moderne markedsøkonomien, det vil si 250 år omtrent, uten at dette systemet ser ut til å ha tatt særlig skade av den grunn. Derimot er det høstet bitre erfaringer med forsøk på alternativer.

Etter kommandoøkonomiens spektakulære kollaps for ti-femten år siden, har denne systemkritikken begynt å komme i fortjent miskreditt. En har til og med begynt å få forståelse for den betydning frihandel har for u-landenes utvikling. Skikkelig optimist kan en bli når kritikere av globaliseringen - helt riktig - påpeker at u-landenes primære problem ikke er frihandel slik mange tidligere hevdet. Tvert imot. Problemet er at de rike landene, med de store aktørene på verdensmarkedet i spissen, dels får tvunget gjennom vern av sine særinteresser når spillereglene for den globale økonomien fastsettes, og dels bryter disse reglene når det passer dem best. Skikkelig frihandel gjør seg best i festtaler og prinsipperklæringer. I det daglige er det makta som rår, og de disposisjoner som de rike land foretar i denne forbindelse koster u-landene langt mer enn den avlat de får i form av økonomisk bistand. Med andre ord: God gammeldags imperialistisk utbytting av de fattigste i ny forkledning. Alt dette er godt dokumentert blant annet av Verdensbanken og WTO.

Men Norge er naturligvis uskyldig i denne forbindelse? Gjett to ganger om nødvendig! Spesielt ved den landbrukspolitikken som føres, er vår politikk overfor u-landene minst like destruktiv som gjennomsnittet av OECD-landene for øvrig, selv om vi liker å tro at vi er usedvanlig prektige også i denne forbindelse. Hvis jeg ikke har misforstått helt, innebærer forslagene i boken ikke bare en videreføring av denne politikken. De går adskillig lenger: En får ikke noe orden på Problemene uten at en sier opp EØS-avtalen, kvoteregulerer handelen med landbruksprodukter og tjenester, og underlegger kapitaltransaksjoner lisensplikt. Og forfatteren forsikrer oss at dette kan gjøres uten noe særlig mer byråkrati. Erfaringer fra land som har prøvd å styre utenriksøkonomien på denne måten, tyder ikke på at dette er rett. Tvert imot.

Og hvordan skal så slike omlegginger bidra til å løse Problemene? Det er kanskje mulig men lett er det ikke å forestille seg et fremtidssamfunn der Norge er blitt Annerledeslandet for alvor etter bokens oppskrift og hvor arbeidsløsheten er blitt lavere, arbeidsmarkedet mindre brutalt og så videre. Men om en nå skulle få seg til å tro på dette, hva vil skje før vi kommer så langt?

Tja, en kan jo begynne med å spørre dem som er knyttet til næringer som er helt avhengig av en EØS-avtale for å kunne livnære seg. Eller forutsetter hele opplegget at EU er villig til å gå enda lenger i å gi Norge særordninger? Uten EØS-avtale, uten alternativer, kan en virkelig begynne å snakke om Problemer i store deler av landet. For mange vil nok det eneste alternativet for livsopphold være å dra til de store byene og håpe på det beste kanskje dra til Oslo for å bemanne det byråkratiet som det hevdes nyordningen ikke forutsetter?

Jeg vet ikke om forfatteren er klar over det, men hans systemkritikk kan leses som et partsinnlegg i en meget dyptgripende interessekonflikt i det norske samfunnet i dag: Mellom bestemte økonomiske interesser som livnærer seg på fellesskapet via offentlige budsjetter, og resten av samfunnet som direkte og/eller indirekte er avhengig av et åpent og liberalt økonomisk system. Noen av de mektigste av disse interessegrupperingene, landbruksorganisasjonene og fagforeninger for offentlig ansatte, har naturlig nok aldri likt den åpne internasjonale markedsøkonomien ettersom den bidrar til å redusere deres egen makt over systemet, og dermed deres muligheter til å mele sin egen kake på fellesskapets bekostning.

Men boken kan sikkert leses på andre måter. De som interesserer seg for de spørsmål vi her har berørt, kan jo anskaffe seg boken og gjøre seg opp sin egen mening. Da kan en også sette seg inn i andre aspekter ved forslagene som ikke er omtalt her.

Fritz C. Holte: En annen verden er mulig. Et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. 250 s. Eget forlag, 2002. Pris kr. 100