Det har med tyngde blitt hevdet:

• at verden står foran en truende økokatastrofe.
• at fattigdom, terror, kriminalitet, og sosial oppløsning alvorlig truer stabiliteten i våre samfunn.
• at stressbelastningene i arbeidslivet nå er så høye at tapskontoen for effektiv produksjon er høyere enn gevinstene.
• at borgernes oppslutning om politiske valg viser en faretruende tilbakegang, og at demokratiet dermed er truet.

En generell beskrivelse som dette må selvsagt suppleres med en positiv beretning om økende materiell velstand og en fortsatt optimistisk tro på framtida - i hvert fall i vårt eget land. Men spørsmålet er: Har vår mette tilfredshet gjort oss lykkeligere? Har den gjort oss menneskelig og kulturelt rikere? Mye kan faktisk tyde på at folks følelse av å være materielt tilfredsstilt faktisk går ned jo mer vi besitter. Det kan se ut som om krav og ønskemål stiger i en enda raskere takt enn anskaffelsene. Jo mer vi har, jo mer har vi grunn til å irritere oss over. Mye kan dessuten tyde på at vår selvtilfredshet etter hvert begynner å bli i største laget. I undersøkelsen "Nordmenn og det gode liv" av Ottar Hellevik (1996) rettes det et kritisk søkelys mot utviklingen av våre holdninger, oppfatninger og atferd. Rapporten tyder på at vi i takt med stigende velstand er blitt mer innstilt på å prioritere egne behov framfor andres. Det kan se ut som vi er blitt mindre bekymra for en mulig økokatastrofe. Og enkelte resultater tyder på at respekten for normer og regler er for nedadgående.

Spørsmålet kan stilles: Hvor går vi? Og kanskje enda viktigere: Er en annen utvikling og en annen verden mulig enn den vi i dag omgir oss med? I disse dager arrangeres det i Oslo en stor konferanse nettopp med dette som tema. Under overskriftene "Vår verden er ikke til salgs", "Krig i vår tid?", "Mangfold i natur og kultur" og "En annen verden er mulig" reises det spørsmål om storkonsernene og handelsorganisasjonene har blitt verdens nye herskere, om militær globalisering og demokratiets livsbetingelser, om klimaendringer og miljøutfordringer, og ikke minst: Om det finnes alternativer? Det er grunn til å følge avisenes omtale av denne konferansen med spenning.

Problemet for de fleste av oss er vel etter hvert at vi føler en større og større avmakt overfor sterke krefter utenfor oss selv, utenfor Lillehammer, og ikke minst utenfor Norge. Hvorfor skal jeg engasjere meg i anti-krigs arbeide - det bestemmes jo av NATO eller av USA allikevel? Hvorfor skal jeg stemme ved valg - er det ikke Brussel eller Verdens Handelsorganisasjon eller Markedet som bestemmer? Det er lett å forstå at slike spørsmål blir stilt og at konklusjonen blir: Enhver får nøye seg med å feie for sin egen dør - utafor der er det sterkere makter som rår. Dessuten har alt blitt så forferdelig komplisert. Er det mulig å endre på noe uten at hele "systemet" bryter sammen? Er ikke internasjonal økonomi å sammenligne med en komplisert spindelvev hvor hele nettet kommer til å rakne hvis man begynner å trekke i enkelte av trådene?

En kjent norsk sosialøkonom kommer i disse dager med et optimistisk svar på disse utfordringene. I boka "En annen verden er mulig" tar Fritz Holte tak i det helt grunnleggende spørsmålet mange baler med: Finnes det noe økonomisk system som på en bedre måte enn dagens frihandelsregime kan være egnet til å løse dagens politiske utfordringer? På en lettfattelig måte viser Holte hvordan Norges deltakelse i et omfattende frihandelssystem fratar myndighetene mulighetene for å nå viktige målsettinger innen miljø-, arbeidsmarkeds-, og velferdspolitikken. Stramme økonomiske budsjetter, sulteforing av offentlig sektor, godtakelse av høy arbeidsledighet osv. henger nøye sammen med de overordnete økonomiske rammebetingelser enhver regjering vil måtte forholde seg til. Derfor vil det være illusorisk å tro at en bedre skole, færre arbeidsmiljøproblemer, mindre mobbing, bedre kollektivtrafikk osv. vil kunne realiseres innen dagens økonomiske regime. Politikerne kan formulere fine visjoner, men de får større og større problemer med å realisere dem. Et land som aksepterer de nyliberalistiske spillereglene som gjelder innen Verdens frihandelsorganisasjon, Verdensbanken og EU-lignende organisasjoner, vil med nødvendighet også måtte akseptere å fire på viktige miljø- og velferdspolitiske mål. For den som måtte mene at det er mangelen på omsorgstjenester, for høyt tempo i arbeidslivet, og for sterk rovdrift på naturen som representerer noen av våre viktigste utfordringer, er Holtes debattbok et svært viktig bidrag. Hans ønske om å legge sterke begrensninger på den frie flyt av kapital, hans ønske om styre valutakursene, og hans ønske om å benytte devaluering som et aktivt virkemiddel for å motvirke prisstigning, er selvsagt ikke ukontroversielle. Men det er i sannhet heller ikke konsekvensene av å fortsette den "fri-flyt-politikk" som vi ser på flere og flere områder i dag.

For de som leter etter konstruktive og optimistiske vyer i en tid hvor avmakten og apatien er i ferd med å tak i oss, anbefales sterkt både Holtes bok og hjemmesiden til den nevnte konferanse ( www.globalisering.no ). I 20 år har kritikere av den globale nyliberalismen blitt møtt med det såkalte "TINA"- syndromet: There Is No Alternative!

I dag kan det svares: Det finnes alternativer!