Hefte utgitt av NHO
Skattepolitikken avgjøres av norske myndigheter, men påvirker i stor grad de økonomiske rammebetingelsene i forhold til andre land. Derfor har globaliseringen aktualisert debatten omkring skattekonkurranse. Denne "konkurransen" kan være en mulighet, like mye som det er en trussel.
For å få et inntrykk av hvilken skattebelastning norske bedrifter og personer står overfor utenom olje- utvinning, er det mest treffende å se på skatter og avgifter i prosent av BNP for fastlands-Norge. Betrakter man fastlands-Norge er vi nær verdenstoppen i skat- tetrykk. Vi overgås bare av Sverige og Danmark. I Norge har vi en relativt lav sats for skatt på kapitalinntekter og bedriftsoverskudd. På den annen side er skatte- grunnlaget gjennomgående større i Norge enn i de fleste andre land, slik at satsen alene blir en mis- visende indikator for internasjonale sammenligninger.
Ved universitetet i Mannheim i Tyskland har en gruppe i lengre tid arbeidet med å måle effektiv beskatning for bedrifter og aksjonærer i EU-landene på oppdrag fra Kommisjonen. For bedriftsbeskatningen kommer vi ganske godt ut for bedrifter med meget høy lønnsomhet (nr. 4 av 16 land), mens skattebelast- ningen er blant de høyeste når avkastningen er lav (nr. 13). I praksis ligger avkastningen i norske bedrifter langt nærmere det lave enn det høye alternativet.
Formuesskatten trekker Norges posisjon ned. Bare fem EU land har fortsatt formuesskatt og selv der slår skatten først inn på høyere formuestrinn. For aktive eiere trekker denne skatteformen ressurser ut fra bedriftene og reduserer privat norsk eierskap i næringslivet.
Kapitalmarkedene er blitt mer integrert og liberalisert de siste 10-15 årene. Omfanget av kapitalbevegelser over landegrensene har økt betydelig, både i form av rene pengeplasseringer og i form av investeringer i bedrifter. Dette har ført til frykt hos enkelte for at bedrifter flytter til land med lave skatter og lite utbygd velferd. Landene vil konkurrere om å ha lavest mulige skatter for å tiltrekke seg bedriftene.
Med lavere skatteinngang vil ikke landene greie å opprettholde sine velferdsordninger.
Tankegangen er betimelig, men faktum er at OECD- land faktisk har økt skattene som andel av BNP mellom 1990 og 2000. De som er opptatt av å få redusert skattene kan derfor skuffes over manglende drahjelp fra globaliseringen så langt: Myndighetene ser ut til å ha beholdt mye av sin frihet til å avgjøre skattenivået. Hvorfor?
Landets innbyggere er dets viktigste skatte- grunnlag. Selv om vi i store deler av Europa har fått et fritt arbeidsmarked, flytter folk i liten grad på seg. Det skyldes tilhørighet til familie, venner, kultur og språk- begrensninger. Det skal mer enn noen prosents forskjell i inntektsskatt til for at folk flest flytter til et annet land. Dermed kan man skattlegge sine egne innbyggere betydelig uten at særlig mange blir skatte- flyktninger. Før man ser store tall for skatteflyktninger, er det langt mer sannsynlig at man får sterke interne politiske protester mot skattenivået. Slike skatteopprør har skjedd og skjer helt uavhengig av globaliseringen, slik vi også har merket i Norge. Dessuten kan folk opp til et punkt finne seg i å betale høye skatter, selv i et liberalisert marked: Skatter er nødvendig for å finansiere offentlige tjenester i et land, samt sikre gode velferdsordninger. Så lenge det finnes betalingsvilje blant folk flest, kan skattene bli høyere enn i andre land før skatteopprøret kommer.
Skatt på bedriftsoverskudd utgjør i de aller fleste land en beskjeden andel av den samlede skatte- og avgiftsinngang. Men kapitalen er langt mer inter- nasjonalt mobil enn arbeidskraften. Derfor er det grunn til å vente en viss skattemessig konkurranse her. Det har vært en tendens til å gjøre bedriftsbeskatnin- gen i Europa lempeligere de senere år, og dette har ofte vært motivert av konkurranse mellom land om å tiltrekke seg bedrifter.
Men det er en lang rekke faktorer som vurderes før investorer bestemmer hvor en bedrift skal etableres eller utvides: Lønnsnivået, arbeidskraftens kompetan- se, avstand til markedet, infrastruktur, offentlige myndigheters serviceinnstilling, nivået på korrupsjon,
rettssikkerhet, kjennskap til markedet og kulturen, osv. Det forklarer at land eller kommuner med ulike skattenivåer kan ligge ved siden av hverandre.
En annen forklaring er at det i et liberalisert kapitalmarked er arbeidstakerne som over tid ender opp med store deler av regningen for skatteøkninger uansett. Fordi kapitalen vil kreve den samme avkastningen overalt, må økt bedriftsbeskatning kompenseres gjennom relativt lavere lønninger. Kapitalen flytter ut dersom denne justeringen ikke finner sted. Derfor bør også arbeidstakere være opptatt av bedriftsbeskatningen.
Et ofte undervurdert moment er investorenes tiltro til forutsigbare og stabile rammebetingelser for næringsvirksomhet. Graden av forutsigbarhet kan bety like mye som skattesatsenes nivå. Uforutsigbare skatteskjerpelser endrer forutsetningene for langsiktige investeringer og gjør både innenlandske og uten- landske investorer mer tilbakeholdne med invester- inger. Flere endringer har i de siste årene brått og uventet grepet inn i skattereformen fra 1992 og slik uthulet tilliten til at prinsippene ligger fast.
Selv om globaliseringen i seg selv ikke fremtvinger reduserte skatter, er skattene av stor betydning for vår konkurranseevne - altså evnen til å opprettholde et høyt velstandsnivå gjennom høy produktivitet.
En del av de offentlige utgiftene som skattene finansierer bidrar til å øke befolkningens produktivitet. Utgifter til utdannelse, et godt helsevesen og ordninger som fremmer sosial sikkerhet kan være eksempler på dette.
Men skattene har også store kostnader ut over inntektstapet for innbyggerne, i form av redusert produktivitet. Ett element er de administrative kostnadene. Et annet er at betydelige ressurser brukes av personer og bedrifter på å finne ut hvordan de bør tilpasse seg skattemessig. Skattegrunnlag og -satser påvirker hvilke aktiviteter som lønner seg mest. Manglende nøytralitet mellom ulike typer investeringer fører til at ressurser utnyttes feil eller utilstrekkelig. Skattene reduserer det man som bedrift eller arbeidstager sitter igjen med og dermed incentivene til å yte en arbeidsinnsats. Alt i alt bidrar dette til
betydelig lavere produktivitet / konkurranseevne.
Tapet er enda større hvis man tar hensyn til de dynamiske effektene av et skattesystem som legger en demper på innovasjonsevne og -vilje versus et som oppmuntrer til entreprenørskap. Et eksempel på dette er ideen fra den forrige regjeringen om progressiv bedriftsbeskatning: I et progressivt system vil kunnskapsintensive og dermed mer produktive bedrifter betale mer skatt enn mindre effektive bedrifter. Dette motvirker den nødvendige satsing på humankapital og får slik varige konsekvenser for verdiskapingen.
Et fornuftig utformet skattesystem med et moderat skattenivå er avgjørende for å opprettholde en konkurransedyktig økonomi. Skattekonkurransen er positiv: Den dreier seg om å bli bedre enn andre til å redusere skattenes negative virkninger, gjennom et skattesystem som har minst mulig negativ innflytelse på produktiviteten. Denne konkurransen er i full gang. Selv om skattetrykket har økt samtidig med økende globalisering, har det skjedd en betydelig utvikling i skattesystemene i OECD-landene. Det har vært en klar tendens til å redusere de høyeste skattesatsene og utvide skattegrunnlaget, for å redusere omfanget av samfunnsskadelig skattemotivert tilpasning.
For å være blant vinnerne i denne konkurransen er det både nødvendig å redusere det generelle skatte- nivået, øke gjennomsiktigheten i skattesystemet og fjerne særregler som gjør skattesystemet ugunstig sammenlignet med andre land. Å øke produktiviteten i næringslivet og landet som helhet ved å gjøre effektivitetstapet så lite som mulig, bør være rette- snoren for all skattepolitikk.
For land eller regioner som har lokaliserings- messige ulemper på andre områder, er det særlig viktig at man kompenserer gjennom et skatteregime som er "best of breed" og gjør det attraktivt å drive næringsvirksomhet i landet.
Selv om Norge har en rekke ressursmessige fordeler, har vi også lokaliseringsulemper. Veien er lang til de
store markedene. Infrastrukturen har svakheter som forsterker denne ulempen. For å være attraktive for fremtidsrettede og produktive bedrifter, bør vi ha et skattesystem som er stabilt og helst gunstigere enn i utlandet.
Dette bør være en rettesnor hver gang det foretas endringer i skattesystemet. For eksempel:
* Dersom investeringsvillige eiere ønskes, bør man ta hensyn til at negative og vilkårlige skatteendringer reduserer investorenes tiltro til stabiliteten i rammebetingelsene
* Dersom det ønskes industribedrifter i dette landet også på lang sikt, bør avskrivningssatsen ligge nærmere det de øvrige europeiske land ligger på.
* Dersom det ønskes aktive, norske eiere i næringslivet, bør formuesskatten fjernes.
* For å fostre nyskapende virksomhet i nye bedrifter, bør beskatningen av opsjoner i egen bedrift gjøres lempelig.