Hefte utgitt av NHO
Norge vil i årene fremover sannsynligvis få et økende behov for arbeidskraft. Hvilke muligheter gir det globale arbeidsmarkedet til å møte denne utfordringen?
I de fleste markeder er det slik at når etterspørselen øker, så vil også tilgangen øke. Men arbeidsmarkedet i Norge følger ikke nødvendigvis disse spillereglene i årene fremover: Selv om det meste tyder på at den langsiktige etterspørselen etter arbeidskraft vil fortsette å vokse, så er tilbudssiden i ferd med å bli mindre.
Etterspørselveksten drives av både offentlig og privat sektor. I dag legger offentlig sektor beslag på over 30 prosent av den samlede arbeidsstyrken. Dette er ikke enestående i europeisk sammenheng, men i motsetning til de fleste land så vokser offentlig sektor i Norge med samme hastighet som før. Fortsetter dette, vil det om ti år være behov for 190.000 flere offentlig ansatte. I privat tjenesteytende sektor, vil det om ti år være 130.000 flere sysselsatte i denne sektoren, dersom vi forutsetter at veksten i sysselsettingen fort- setter som i de siste årene.
Samtidig viser befolkningsprognoser fra Statistisk sentralbyrå at den samlede tilgang på nye yrkesaktive i samme tidsrom bare vil være på 100.000 personer, som følge av sammenfallet av eldrebølgen og lavere fødselstall. Resultatet er et gap mellom behovet for arbeidskraft og det som finnes tilgjengelig på det norske arbeidsmarkedet. Gapet er enda større dersom man tar utgangspunkt i den ønskede sysselsettings- utvikling, med henblikk på finansieringsbehovet for eldrebølgen.
Det finnes flere virkemidler for å redusere dette gapet. Mange grupper er i dag av ulike grunner utenfor arbeidsmarkedet. Men selv om mange av disse kan tilbakeføres til arbeidslivet eller arbeide mer, vil det ta lang tid å gjennomføre endringene. Effektivisering av offentlig sektor er også et alternativ. Men selv om arbeidskraftinnsparing er mulig, vil mange av de oppgaver som utføres innenfor offentlig sektor, særlig helse og omsorg, uansett kreve flere hender i fremtiden - uavhengig av om oppgavene utføres av det private eller det offentlige.
I sum er det sannsynlig at det både på mellomlang og lang sikt vil eksistere et gap mellom tilgjengelig og ønsket arbeidskraft. Dette gapet er ikke nødvendig, men et resultat av at vi har valgt å isolere Norge fra den arbeidskraft som finnes tilgjengelig på det internasjonale arbeidsmarkedet.
Spørsmålet om arbeidsinnvandring er aktuelt i alle OECD-landene av de samme årsakene som i Norge. De aller fleste av OECD-landene rammes samtidig av eldrebølgen og den resulterende reduksjon i den yrkesaktive befolkningen. En beregning fra FN viser at EU-området trenger 1,6 millioner innvandrere hvert år frem til år 2050 for å opprettholde dagens befolkningstall. Det totale fremtidige arbeidskrafts- behovet i OECD-området kan ikke realistisk dekkes på andre måter enn gjennom innvandring. Hoveddelen av denne innvandringen vil måtte komme fra Øst- Europa og utviklingslandene.
Dette betyr at mange land vil konkurrere om å tiltrekke seg den samme arbeidskraften. Norge er ikke nødvendigvis gunstig posisjonert for en slik konkurranse. Det er ikke gitt at Norge er et attraktivt land å bosette seg i for utlendinger, til tross for et høyt materielt velstandsnivå. Både klima, kultur, språk og avstander til kontinentet er for mange svært effektive barrierer for å bosette seg i Norge. I tillegg vil den høye personbeskatningen i Norge ikke virke tiltrekkende på høyt utdannet utenlandsk arbeidskraft.
Dersom Norge skal ha en mulighet til å nå opp i konkurransen om de beste ressursene på det inter- nasjonale arbeidsmarkedet, behøves en langsiktig strategi. Det vesentligste premisset vil være å legge til grunn at den internasjonale arbeidskraften er en ressurs som kan bidra til å styrke norsk verdiskaping, heller enn å betrakte den som et problem.
Næringslivet har et ansvar for å sikre at den inter- nasjonale arbeidskraften utnyttes godt nok. Det hjelper lite med åpnere grenser dersom bedriftene ikke benytter den kompetansen innvandrerne kan tilføre.
Visjonen må være å øke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, gjennom en bedre utnyttelse av mang- foldet i arbeidsstyrken. Terskelen for å komme inn i bedriftene må senkes og arbeidsmiljøet må bli mer inkluderende. Bedriftene må bli mer bevisst sin egen rekrutteringspolitikk. Ytre egenskaper som hudfarge og navn må ikke stå i veien for en vurdering av kvalifikasjoner. Da risikerer man å velge bort den mest kompetente arbeidskraften.
ECON - Senter for økonomiske analyser har gjort beregninger som viser at Norge kan oppnå en gevinst på inntil 50 milliarder kroner over 10 år dersom vi integrerer ikke-vestlige innvandrere like hurtig i arbeidslivet som vestlige innvandrere.
Integrering av utenlandsk arbeidskraft kan utfordre tradisjonelle virksomheters eksisterende organisasjon, språklig, kompetansemessig og kulturelt. Utfallet er ikke alltid vellykket. Men det er vesentlig at arbeids- innvandringen ikke bare betraktes som en måte å utjevne midlertidige ubalanser i arbeidsmarkedet på. Den kan også være en viktig kilde til ny verdiskaping. Møte mellom kulturer kan bidra til kreativitet og nye løsninger på gamle problemer. Det har blitt sagt at det ikke er en tilfeldighet at USA er tidenes mest dynamiske samfunn, men at det skyldes at landet praktisk talt ble bygget opp av innvandrere.
I et stadig mer internasjonalt arbeidsmarked er det viktig at Norge er et attraktivt land å bo og jobbe i. For at vi skal tiltrekke og beholde kompetanse i Norge må vi liberalisere innvandringspolitikken. Reglene for arbeidsinnvandring må ta høyde for hver enkelt bransjes og bedrifts behov for kompetanse.
Reglene må gi tilstrekkelig rom for fleksibilitet, og man må unngå tidkrevende behandlingsprosedyrer før personer kan begynne i jobb i Norge.
Innvandringspolitikken må liberaliseres ved at saksbehandlingsreglene innenfor gjeldende regelverk for innvandring endres. Dessuten bør det etableres et regelverk for målrettet arbeidsinnvandring.